reindrift

Reinflokk i Kautokeino

Stian Lysberg Solum/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Reindrift, dyrehold med domestiserte (tamme eller halvtamme) reinsdyr.

Den samiske reindriften har utviklet seg fra veidekulturens tid. Den nordnorske høvdingen Ottar forteller på slutten av 800-tallet at han hadde 600 usolgte, tamme reinsdyr, hvorav seks var lokkerein. Disse var meget kostbare blant samene fordi de ble benyttet til villreinfangst. Foruten det nordlige Skandinavia, finner vi de mest sentrale tamreinområdene i det nordlige Russland, Sibir innbefattet. Rundt 1900 ble tamrein ført til Alaska og derfra til Canada. På Island var det innført tamrein i 1771; forsøket var mislykket, men førte til dannelse av en villreinstamme. Reindrift ble forsøkt etablert på Grønland i 1950-årene, men heller ikke her har tamreindrift lykkes i særlig grad.

I størstedelen av reindriftsområdene har den tradisjonelt foregått som nomadedrift med flytninger på opptil flere hundre kilometer mellom sommerland og vinterland. Til de asiatiske reinnomader hører tsjuktsjer, lamuter, jakuter, tunguser, sojoter og nenetsere. De sistnevnte lever også i Europa, hvor de i senere tid lærte opp komier i reindrift og sammen med dem kom over på Kolahalvøya og dermed inn i samenes reindriftsområde.

Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når overgangen fra villreinfangst til  tamreindrift skjedde i Norge, men den har antakelig skjedd gradvis etter hvert som villreinflokkene ble hardere beskattet når nye våpen ble introdusert. Handel, beskatning og økt jakt spilte nok også en vesentlig rolle. I etterkrigstiden, og særlig fra 1960-årene og fremover, er reindriftssamene blitt sterkere integrert i samfunnet, og reindriftsnomadismen ble erstattet av en bofasthet, dog ofte med et enklere sommerbosted i tillegg til det mer permante vinterbostedet. Reindriften er i dag en modernisert næring med en stor grad av mekanisering og bruk av motoriserte hjelpemidler som snøskutere, ATVer (firhjulsmotorsykkel) og i noen områder helikoptre.

Den samiske reindriften i Norge foregår i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Trøndelag og nordligst i Hedmark. I tillegg foregår det samisk reindrift i deler av Møre- og Romsdal og Trøndelag (Trollheimen) i medhold av en særskilt lov (Trollheimen loven av 1984).  Etter reindriftsloven har bare personer av samisk ætt, innbefattet inngifte, samboere og adoptivbarn, rett til å utøve reindrift i det samiske reinbeiteområdet.

Den samiske reindriften har sitt rettsgrunnlag i alders tids bruk, og er en bruksrett som uten hensyn til hvem som eier grunnen. Den er nærmere regulert gjennom reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40. Foruten rett til beite, opphold og flytting med rein, omfatter den rett til husvære, motorferdsel, gjerder og anlegg, brensel og trevirke og jakt, fangst og fiske. Fra gammelt av har de samiske reindriftsutøverne hatt rett til å flytte på tvers av landegrensen mellom Norge og Sverige basert på gammel sedvane, nedtegnet i lappekodisillen av 1751. Retten til å krysse landegrensen har etter hvert blitt begrenset (se reinbeitesaken). Selv om reindriftsnæringen i nasjonal målestokk er liten, har den stor betydning regionalt slik som i Indre Finnmark. Den er også en svært viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur og nyter som sådan rettsvern i såvel nasjonal som internasjonal rett.

Opp gjennom 1900-tallet har Norge og Sverige inngått flere reinbeitekonvensjoner. Den siste av disse trådte i kraft 1. mai 1972 og skulle gjelde i 30 år, frem til 2002. Konvensjonstiden er for lengst løpt ut uten at norske og svenske myndigheter er blitt enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 1972 gav tillatelse til at et visst antall svenske rein får være på beite i Nordland og Troms i sommertiden (se reinbeitesaken). At ny konvensjon ikke er inngått, har ledet til betydelig konflikter mellom svenske reindriftssamer og norske myndigheter i Troms fylke.

I 2015 var det 534 siidaandeler (tidligere kalt driftsenheter) hvorav 375 av disse var i Finnmark. Den samlede bestanden av tamrein i Norge samme år var 212 000, fordelt på 950 årsverk. Av det samlede reintall var 145 300 av disse reinbeiteområdene i Finnmark, hvor det var 664 årsverk. Landet er delt inn i seks regionale samiske reinbeiteområder hvor størsteparten av yrkesutøverne er hjemmehørende i Finnmark.  Reindrift med melking av simlene er nå så å si helt opphørt til fordel for drift, der kjøtt og skinn praktisk talt er de eneste produktene. Hovedarbeidet er vokting av flokkene, merking av kalvene, skilling av dyrene og slakting. Hver reineier har sitt registrerte merke.

I Nord-Norge er det vanlig å flytte reinen fra vinterbeitet på Finnmarksvidda til sommerbeite ute ved kysten. I Midt-Norge er driften ofte mer intensiv, dels fordi dyrene må holdes innenfor begrensede beiteområder, dels fordi det er mer konflikter med jordbrukere og dels fordi det stedvis kan være fare for at reinen skal blande seg med villrein.

Fra 1970-tallet har staten gjennomført en politikk for rasjonalisering og modernisering av reindriften. Hovedmålet har vært å få ned reintallet som staten hevder er for høyt. Det hevdes at dette fører til overutnytting av beitegrunnlaget, spesielt på vinterbeitene på Finnmarksvidda. Det er imidlertid tvilsomt om den omfattende biologiske forskningen som eksisterer kan demonstrere en slik overbeiting. Reineierne på sin side har en helt annen virkelighetsforståelse. De hevder at reindriftens hovedproblem er tap av beiteland til konkurrerende arealbruk. For å få redusert antallet rein og presset på beiteområdene vedtok Stortinget et omstillingsprogram for indre Finnmark fra 1993 med varighet i 5 år. Målet var å få ned antall driftsenheter og utøvere i reindriften ved å skape nye arbeidsplasser, styrke næringsgrunnlaget og bedre utdanningsmulighetene. Dette har bare delvis vært vellykket. I tillegg ble de sørligste områdene for reindrift hardt rammet av radioaktiv forurensning av reinbeitene etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.

Reindriftsnæringen er underlagt Landbruksdepartementet. Reindriftsforvaltningen, med betegnelsen Landbruksdirektoratet avdeling reindrift, har sin administrasjon i Alta. Avdelingen er departementets ytre fagetat og har ansvaret for forvaltning, veiledning og forskning innen fagområdet reindrift. På fylkesnivå er reindriftsforvaltningen fra 1. januar 2014 underlagt fylkesmannen med seks avdelingskontorer (to i Finnmark) som sammenfaller med de seks regionale reinbeiteområdene. Landbruksdirektoratet avdeling reindrift ledes av en direktør. Øverste styringsorgan for reindriften er reindriftsstyret, som oppnevnes av Kongen og Sametinget, og som er faglig rådgiver for direktoratet.

På grunnlag av hovedavtalen for reindriften mellom næringsorganisasjonen Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og staten ved Landbruksdepartementet føres årlig forhandlinger om en reindriftsavtale. Den første reindriftsavtalen ble inngått i 1976. Hovedavtalen inneholder prisgarantier for reinkjøtt og skinn, og det skal avsettes midler til et utviklingsfond for reindriften. Det ytes også et organisasjonstilskudd til NRL.

I utdanningsprogrammet for naturbruk i videregående opplæring tilbys utdanning som fører frem til fagbrev i reindriftsfaget. Ved UiT Norges arktiske universitet er det et spesialfag i reindriftsrett innrettet mot jurister som ønsker en fordypning i same- og reindriftsrett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.