Reindrift, fedrift med tam eller halvtam rein.

Den samiske reindriften har utviklet seg fra veidekulturens tid, men den eldste beretningen om reindrift er fra 499 e.Kr. og gjelder sibirsk-mongolske grenseområder. Den nordnorske høvdingen Ottar forteller på slutten av 800-tallet at han hadde ca. 600 reinsdyr, hvorav 6 var lokkerein som ble benyttet til villreinjakt. Rundt 1890 ble tamrein ført til Alaska og derfra til Canada. På Island var det innført tamrein i 1771; forsøket var mislykket, men førte til dannelse av en villreinstamme. Reindrift ble forsøkt etablert på Grønland i 1950-årene med innførte rein, men heller ikke her har tamreindrift lykkes i særlig grad.

I størstedelen av reindriftsområdene har den tradisjonelt foregått som nomadedrift med flytninger på opptil flere hundre kilometer mellom sommerland og vinterland. Til de asiatiske reinnomader hører tsjuktsjer, lamuter, jakuter, tunguser, sojoter og samojeder. De sistnevnte lever også i Europa, hvor de i senere tid lærte opp syrjener i reindrift og sammen med dem kom over på Kolahalvøya og dermed inn i samenes reindriftsområde.

Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når overgangen fra villreinjakt til dagens mer intensive tamreindrift skjedde i Norge, men overgangen har trolig skjedd gradvis etter hvert som villreinflokkene ble hardere beskattet når nye våpen ble introdusert. I etterkrigstiden, og særlig fra 1960-årene og fremover, er reindriftssamene blitt sterkere integrert i samfunnet, og reindriftsnomadismen ble erstattet av en mer bofast form. Reindriften er i dag en modernisert næring med en stor grad av mekanisering og bruk av teknologiske nyvinninger.

Den samiske reindriften i Norge foregår i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og nordligst i Hedmark. Etter reindriftsloven har som hovedregel bare personer av samisk ætt rett til å utøve reindrift i reinbeiteområdene. Den samiske reindriften hviler på alders tids bruk, og er en bruksrett som uten hensyn til hvem som eier grunnen, omfatter rett til beite, opphold og ferdsel med rein, jakt, fangst og fiske, brensel og trevirke. Fra gammelt av har den samiske reindriften beveget seg på tvers av landegrensene, men har etter hvert blitt begrenset (se reinbeitesaken). Selv om reindriftsnæringen i nasjonal målestokk er en liten næring, har den stor betydning regionalt, og i mange områder er den det viktigste materielle grunnlaget for samisk kultur.

Reinbeitekonvensjonen trådte i kraft 1. mai 1972 og skulle gjelde i 30 år, frem til 2002. Konvensjonstiden er nå ute, og norske og svenske myndigheter er ennå (april 2006) ikke blitt enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 1972 gav tillatelse til at et stort antall svenske rein får være på beite i Nordland og Troms i sommertiden (se reinbeitesaken). Selv om reindriftsnæringen i nasjonal målestokk er en liten næring, har den stor betydning regionalt, og i mange områder er den det viktigste materielle grunnlaget for samisk kultur.

I 2006 var det ca. 200 000 tamrein i Norge, hvorav ca. 140 000 i reinbeiteområdene i Finnmark. Landet er delt inn i seks reinbeiteområder. Ca. 75 % av yrkesutøverne er hjemmehørende i Finnmark. Tyngden av reindriften ligger i Vest-Finnmark. Reindrift med omhyggelig gjeting og bl.a. melking av simlene er nå så å si helt opphørt til fordel for mer rasjonell drift, der flokkene bare delvis holdes under kontroll, og kjøtt og skinn er praktisk talt de eneste produkter. Hovedarbeidet er merking av kalvene, skilling av dyrene og slakting. Hver reineier har sitt registrerte merke.

I Nord-Norge er det vanlig å flytte reinen fra vinterbeitet på Finnmarksvidda til sommerbeite ute ved kysten. I Sør-Norge er driften ofte mer intensiv, dels fordi dyrene må holdes innenfor begrensede beiteområder, dels fordi det mange steder kan være fare for at reinen skal komme sammen med villrein og forsvinne. Om sommeren må dyrene derfor ofte gjetes døgnet rundt.

Reindriftsnæringen har vært i en vanskelig ressursmessig og økonomisk situasjon siden begynnelsen av 1980-årene. Sterk vekst i reintallet i Finnmark med påfølgende overutnytting av beitegrunnlaget var i ferd med å svekke det økonomiske grunnlaget for næringen. For å få redusert antallet rein og presset på beiteområdene vedtok Stortinget et omstillingsprogram for indre Finnmark fra 1993 med varighet i 5 år. Målet er å få ned antall driftsenheter og utøvere i reindriften ved å skape nye arbeidsplasser, styrke næringsgrunnlaget og bedre utdanningsmulighetene. Dette har bare delvis vært vellykket. I tillegg ble reindriften hardt rammet av radioaktiv forurensning av reinbeitene etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.

Reindriftsnæringen er underlagt Landbruksdepartementet. Reindriftsforvaltningen, med en sentral administrasjon i Alta og seks områdekontorer, er departementets ytre fagetat og har ansvaret for forvaltning, veiledning og forskning innen fagområdet reindrift. Reindriftsforvaltningen ledes av reindriftssjefen. Øverste styringsorgan for reindriften er reindriftsstyret, som oppnevnes av Kongen og Sametinget, og som er faglig rådgiver for forvaltningen. I hvert av de seks reinbeiteområdene er det et områdestyre med en reindriftsagronom som sekretær. Det lovmessige grunnlag for utøvelse av reindrift er reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40.

På grunnlag av hovedavtalen for reindriften mellom næringsorganisasjonen Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og staten ved Landbruksdepartementet føres årlig forhandlinger om en reindriftsavtale. Den første reindriftsavtalen ble inngått i 1976. Hovedavtalen inneholder prisgarantier for reinkjøtt og skinn, og det skal avsettes midler til et utviklingsfond for reindriften. Det ytes også et organisasjonstilskudd til NRL.

I utdanningsprogrammet for naturbruk i videregående opplæring tilbys utdanning som fører frem til fagbrev i reindriftsfaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.