Ukraina-konflikten

Ukraina vist i grått og oransje. Områder som per januar 2022 var annektert av Russland (Krim), eller del av russiskstøttede utbryterrepublikker er markert i oransje. Den russiskstøttede utbryterrepublikken Transnistria i Moldova er markert i gult.

Ukraina

Av Store norske leksikon.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Helt siden Ukraina ble etablert som helt selvstendig stat i 1991, har det vært indre spenninger i landet om den utenriks- og sikkerhetspolitiske orienteringen. På den ene siden står de som ønsker å bli med i EU og Nato, på den andre de som ønsker å beholde tilknytningen til Russland, gjerne kombinert med samarbeid vestover. Demonstrasjoner for EU i Kiev i 2013.

Pro EU-demonstrasjoner i Kiev

Av Evgeny Feldman.

Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Ukraina-konflikten er en politisk og militær krise som oppstod mellom Russland og Ukraina i 2013–2014, og som har fortsatt siden. I februar 2022 utviklet konflikten seg til krig da Russland invaderte Ukraina.

Faktaboks

Også kjent som: Ukraina-krisen, Ukraina-krigen, Russland–Ukraina-konflikten, Russland–Ukraina-krisen, Krim-krisen, den russiske invasjonen av Ukraina

I 2014 ble Krimhalvøya annektert av Russland. Halvøya ble deretter innlemmet som to nye regioner i Russland (Krim og Sevastopol). To områder i Donbass helt øst i Ukraina kom samme år under kontroll av væpnede russiskorienterte separatister, som opprettet «folkerepublikkene» Donetsk (DNR) og Lugansk (LNR) på deler av de ukrainske fylkene Donetsk og Lugansk.

Mellom Ukraina og de russisk-støttede separatistområdene i øst har det jevnlig vært militære trefninger siden 2014. I perioden 2014–2022 har konflikten kostet 14 000 mennesker livet. Høsten 2021 tilspisset situasjonen seg ytterligere ved at Russland samlet store militære styrker – opp mot 130 000 soldater – nær opp til grensa mot Ukraina. 21. februar 2022 anerkjente Russland de to folkerepublikkene som uavhengige stater, og 24. februar brøt krigen ut da Russland gikk til invasjon. Da flyktet mange ukrainere; i løpet av én uke nådde tallet på flyktninger én million, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Ukraina-konflikten har også ført til mange internt fordrevne i landet, særlig i den første fasen. Ifølge UNHCR gjelder dette rundt 1,4 millioner mennesker frem til august 2015, men tallene er usikre ettersom ikke alle registrerte seg som internt fordrevne. I 2021 var tallet fra UNHCR 734 000. Mange har også flyktet ut av Ukraina, de fleste av dem til Russland, men også mange til Polen. Det spilte også en rolle at jobbmulighetene var betydelig bedre i Russland og Polen.

Bakgrunn

I tillegg til konflikten med Russland, sliter Ukraina med grunnleggende indre problemer. Siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har ikke styresmaktene lyktes med å utvikle en samlende nasjonal identitet. Korrupsjon gjennomsyrer politikk og næringsliv. Oligarkene spiller en dominerende rolle. Ultranasjonalistiske grupperinger gjør seg sterkt gjeldende i det offentlige liv og som paramilitære grupper.

Helt siden Ukraina ble etablert som helt selvstendig stat i 1991, og ikke lenger bare en republikk i Sovjetunionen, har det vært indre spenninger i landet om den utenriks- og sikkerhetspolitiske orienteringen. På den ene siden står de som ønsker å bli med i EU og NATO, på den andre de som ønsker å beholde tilknytningen til Russland, gjerne kombinert med samarbeid vestover.

De som har vært mest vestvendte har også gjerne vært tilhengere av ukrainsk nasjonalisme med vekt på ukrainsk språk og tradisjon. Disse tradisjonene står sterkest i de vestlige delene av Ukraina, som tidligere har ligget under Polen, Østerrike og Ungarn. I de delene av dagens Ukraina som har ligget under Russland siden midten av 1600-tallet, snakker folk gjerne russisk i dagliglivet og har tradisjoner som ligger nærmere de russiske. Dette gjelder i de østlige og sørlige delene av landet.

På russisk side har det vært offisiell politikk å fremme samarbeid og integrasjon mellom de landene som inngikk i Sovjetunionen. Dette skal danne en motvekt mot vestlig internasjonal dominans og sikre Russland økonomisk og geopolitisk innflytelse. Da blir det viktig å få med seg Ukraina med sine 44 millioner innbyggere og sentrale plassering. Det var striden om Ukrainas tilknytning til EU som dannet bakteppet for Ukraina-krisen i 2013–2014.

Krisen i 2013–2014

Kronologisk oversikt over hendelsene i 2013–2014

21. november 2013: President Viktor Janukovitsj beslutter ikke å undertegne en assosieringsavtale med EU. Flere tusen demonstrerer i protest. Samlingspunktet for demonstrasjonen er Majdan-plassen i Kiev.
Januar/februar 2014: Protestene intensiveres og mer enn 100 personer dør i gatekamper.
21. februar 2014: Janukovitsj blir enig med vestlige politikere om reformer. Reformene blir avvist av den politiske opposisjonen. Deretter flykter Janukovitsj fra Kiev, og havner etter hvert i Russland.
22. februar 2014: Ukrainas nasjonalforsamllng - Verkhovna Rada - avsetter Janukovitsj.
26. februar 2014: En midlertidig regjering under ledelse av Arsenij Jatseniuk tiltrer etter godkjennelse av den ukrainske nasjonalforsamlingen.
16. mars 2014: En folkeavstemning på halvøya Krim gir stort flertall for gjenforening med Russland. Folkeavstemningen er omstridt, og Vesten fordømmer handlingen som en anneksjon og et brudd på folkeretten. Den offisielle russiske framstillingen av innlemmelsen går ut på at den er en ‘gjenforening’ og ikke en ‘anneksjon’.
17. mars 2014: EU og USA innfører sanksjoner for å øve press på Russland. Sanksjonene skjerpes etter hvert.
20. mars 2014: Russland innfører motsanksjoner.
21. mars 2014: Det russiske Føderasjonsrådet godkjenner traktaten som formelt gjør Krimhalvøyas to administrative enheter – Republikken Krim og byen med spesialstatus Sevastopol – til nye føderasjonssubjekter (delstater) i Den russiske føderasjonen. Samme dag undertegner den ukrainske regjeringen avtalen med EU som utløste krisen i november 2013.
27. mars 2014: FN’s generalforsamling vedtar en resolusjon som erklærer folkeavstemningen på Krim 16. mars som illegitim. 100 stater støtter resolusjonen, 11 stemmer mot og 58 avholder seg.
7. april 2014: Separatister erklærer Folkepublikken Donetsk. Dette regnes gjerne som starten på det som går under betegnelsen «Krigen i Donbass». Dette er en væpnet konflikt mellom separatister støttet av russiske paramilitære på den en siden, og den ukrainske regjeringen støttet av ytterliggående høyre-nasjonalistiske paramilitære på den andre. Våpen kommer over grensa fra Russland til støtte for separatistene.
14. april 2014: Overgangsregjeringen i Kiev starter en militær aksjon mot separatistene i Øst-Ukraina. Aksjonen blir kalt en «anti-terroroperasjon».
17. april 2014: Utenriksministrene i Russland, Ukraina, EU og USA samles i Genève og blir enige om en avvæpning av det de kaller illegale krefter i Donbass. Avvæpningen blir ikke gjennomført.
27. april 2014: Separatister erklærer «Folkerepublikken Lugansk».
9. mai 2014: Den tyske forbundskansleren Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande oppfordrer partene i konflikten til nasjonal dialog. Partene møtes til rundebordsforhandlinger, men kommer ikke fram til noen løsning.
12. mai 2014: De to selverklærte folkerepublikkene Donetsk og Luganskerklærer seg uavhengige av Ukraina.
25. mai 2014: Petro Porosjenko blir valgt til president i Ukraina. Han er tilhenger av at Ukraina skal bli medlem av EU.
6. juni 2014: Den såkalte Normandie-kvartetten etableres på Château de Bénouville i Normandie. Det dreier seg om en gruppe toppdiplomater fra Russland, Ukraina, Tyskland og Frankrike, som legger til rette for telefonsamtaler mellom de fire landenes statsledere og utenriksministre.

To internasjonale våpenhvileavtaler – Minsk-avtalene – bidro til å stabilisere situasjonen utenom Øst-Ukraina fra 2015. Statslederne for de underskrivende landene var til stede da Minsk II-avtalen ble inngått i februar 2015. Fra venstre: Aleksandr Lukasjenko (Hviterussland), Vladimir Putin (Russland), Angela Merkel (Tyskland), Francois Hollande (Frankrike) og Petro Porosjenko (Ukraina).

Minsk-avtalene

Av The Russian Presidential Press and Information Office.

Lisens:

Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern strid i om landets tilnærming til Den europeiske union. EU hadde tilbudt Ukraina en assosieringsavtale, som regnes som begynnelsen på en prosess som kan føre til fullt EU-medlemskap. Den politiske linjen til daværende president Viktor Janukovytsj gikk ut på å kombinere EU-tilnærming med samarbeid med Russland. Russland hadde allerede opprettet en økonomisk union sammen med blant annet Hviterussland og Kazakhstan (Den eurasiske union).

Presset mellom de to alternativene, valgte Janukovytsj i siste liten å ikke undertegne assosieringsavtalen med EU, men inngikk i stedet en avtale med Russland. Dette ble møtt med kraftige protester. Demonstrasjoner i hovedstaden Kyivs gater og på den sentrale Majdanplassen i 2013 ble etter hvert voldelige, og Janukovytsj flyktet til Russland i februar 2014. Arsenij Jatsenjuk overtok som statsminister. I mai ble det avholdt presidentvalg og i oktober valg til nasjonalforsamlingen Verkhovna Rada. Begge valgene ga entydig oppslutning om vestorienterte kandidater.

De nye, EU-vennlige makthaverne i Kyiv ble møtt med mistro i de russiskorienterte områdene øst og sør i Ukraina. Russland hadde allerede en lovlig militærbase på Krim, og tok kontroll uten at det kom til trefninger i begynnelsen av mars 2014. Den 16. mars 2014 ble det avholdt en folkeavstemning som endte med et massivt flertall for å slutte seg til Russland. Folkeavstemningen ble ikke anerkjent internasjonalt. Den hadde blitt gjennomført uten uhildede internasjonale observatører, og folk hadde valget mellom to alternativer der ingen av dem gikk ut på å fortsette som fullt ut integrert del av Ukraina. Løsrivelse uten å involvere den staten en region løsriver seg fra, er heller ikke en anerkjent framgangsmåte. Men med folkeavstemningen som begrunnelse annekterte Russland Krim den 18. mars, og tre dager senere ble Krim og Sevastopol tatt opp som nye «delstater» i den russiske føderasjonen.

I april 2014 ble situasjonen ytterligere tilspisset etter at separatister i Donbass helt øst i Ukraina tok til våpen mot den nye regjeringen i Kyiv. Det ble etter hvert tydelig at separatistene mottok både politisk, militær og økonomisk støtte fra Russland.

To valg i Ukraina og to internasjonale våpenhvileavtaler – Minsk-avtalene – bidro til å stabilisere situasjonen utenom Øst-Ukraina fra 2015.

Mellom september 2014 og februar 2015 ble Minsk-avtalene undertegnet av Russland, Ukraina, Frankrike og Tyskland. Dette satte en stopper for separatistenes territorielle erobringer, men kamphandlinger har siden fortsatt langs den såkalte kontaktlinja, bare avbrutt av en rekke våpenhviler. Kontaktlinja er den offisielle benevnelsen på grensa som går tvers gjennom fylkene Donetsk og Lugansk, og skiller områder kontrollert av ukrainske myndigheter og de to «folkerepublikkene». Den er 420 kilometer lang og går gjennom tett befolket område.

Ukraina-krisen bidro, sammen med fallet i prisen på råolje, til den russiske finanskrisen i 2014. Innlemmelsen av Krim i den russiske føderasjonen påfører også Russland betydelige direkte utgifter, blant annet fordi velferdsordningene for befolkningen der må bringes opp fra ukrainsk til russisk nivå, og halvøya må knyttes sammen med russisk infrastruktur. I tillegg førte annekteringen av Krim til vestlige sanksjoner og redusert investeringslyst fra utenlandske aktører. Annekteringen av Krim førte også til at russisk medlemskap i OECD har blitt satt på vent, se økonomi og næringsliv i Russland.

Kronologisk oversikt over hendelsene i 2013–2014

2013

21. november: President Viktor Janukovytsj beslutter å ikke undertegne en assosieringsavtale med EU. Flere tusen demonstrerer i protest. Samlingspunktet for demonstrasjonen er Majdanplassen i Kyiv.

2014

To områder i Donbass helt øst i Ukraina kom i 2014 under kontroll av væpnede russisk-orienterte separatister, som opprettet «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk. Bildet viser ukrainske soldater under en militær operasjon mot prorussiske opprørere i Slovjansk ved Donetsk i juli 2014.

Ukrainske stridsvogner

Av Sasha Maksymenko.

Lisens: CC BY NC 2.0

Januar/februar: Protestene intensiveres og mer enn 100 personer mister livet i gatekamper.

21. februar: Janukovytsj blir enig med vestlige politikere om reformer. Reformene blir avvist av den politiske opposisjonen. Deretter flykter Janukovytsj fra Kyiv, og havner etter hvert i Russland.

22. februar: Ukrainas nasjonalforsamling – Verkhovna Rada – avsetter Janukovytsj.

26. februar: En midlertidig regjering under ledelse av Arsenij Jatsenjuk tiltrer etter godkjennelse fra den ukrainske nasjonalforsamlingen.

16. mars: En folkeavstemning på Krimhalvøya gir stort flertall for gjenforening med Russland. Folkeavstemningen er omstridt, og Vesten fordømmer handlingen som en anneksjon og et brudd på folkeretten. Den offisielle russiske framstillingen av innlemmelsen går ut på at den er en 'gjenforening' og ikke en 'anneksjon'.

17. mars: EU og USA innfører sanksjoner for å øve press på Russland. Sanksjonene skjerpes etter hvert.

20. mars: Russland innfører motsanksjoner.

21. mars: Det russiske føderasjonsrådet godkjenner traktaten som formelt gjør Krimhalvøyas to administrative enheter – Republikken Krim og byen med spesialstatus Sevastopol – til nye føderasjonssubjekter (delstater) i den russiske føderasjonen. Samme dag undertegner den ukrainske regjeringen avtalen med EU som utløste krisen i november 2013.

27. mars: FNs generalforsamling vedtar en resolusjon som erklærer folkeavstemningen på Krim 16. mars for ugyldig. 100 stater støtter resolusjonen, 11 stemmer mot og 58 avholder seg fra å stemme.

7. april: Separatister erklærer opprettelsen av «Folkepublikken Donetsk». Dette regnes gjerne som starten på det som går under betegnelsen «Krigen i Donbass»; en væpnet konflikt mellom separatister støttet av russiske paramilitære på den ene siden, og den ukrainske regjeringen støttet av ytterliggående høyrenasjonalistiske paramilitære på den andre. Våpen kommer over grensen fra Russland til støtte for separatistene.

14. april: Overgangsregjeringen i Kyiv starter en militær aksjon mot separatistene i Øst-Ukraina. Aksjonen blir kalt en «antiterroroperasjon».

17. april: Utenriksministrene i Russland, Ukraina, EU og USA samles i Genève og blir enige om en avvæpning av det de kaller illegale krefter i Donbass. Avvæpningen blir ikke gjennomført.

27. april: Separatister erklærer opprettelsen av «Folkerepublikken Lugansk».

9. mai: Den tyske forbundskansleren Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande oppfordrer partene i konflikten til nasjonal dialog. Partene møtes til rundebordsforhandlinger, men kommer ikke fram til noen løsning.

12. mai: De to selverklærte folkerepublikkene Donetsk og Lugansk erklærer seg uavhengige av Ukraina.

25. mai: Petro Porosjenko blir valgt til president i Ukraina. Han er tilhenger av at Ukraina skal bli medlem av EU.

6. juni: Den såkalte Normandie-kvartetten etableres på Château de Bénouville i Normandie. Det dreier seg om en gruppe toppdiplomater fra Russland, Ukraina, Tyskland og Frankrike, som legger til rette for telefonsamtaler mellom de fire landenes statsledere og utenriksministre.

17. juli: På vei over Øst-Ukraina blir passasjerflyet MH17 fra Malaysia Airlines truffet av en rakett, og alle de 283 passasjerene og mannskapet på 15 omkommer. Regjeringen i Kyiv og separatistene i Øst-Ukraina beskylder hverandre for å stå bak nedskytingen.

5. september: Minskprotokollen (Minsk I) blir undertegnet av Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk i Hviterusslands hovedstad. Avtalen kommer i stand under ledelse av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Partene forplikter seg til øyeblikkelig våpenhvile, men kamphandlingene i Donbass fortsetter likevel.

26. oktober: Valg til ny nasjonalforsamling i Ukraina. Partier som vektlegger samarbeid med EU framfor samarbeid med Russland vinner klart. Separatistene øst i Ukraina boikotter valget og holder i stedet egne valg, som ikke blir anerkjent av regjeringen i Kyiv.

Desember: Ukraina opphever alle tog- og bussforbindelser med Krimhalvøya.

2015

24. januar: Opprørere med tilknytning til Folkerepublikken Donetsk avfyrer raketter mot havnebyen Mariupol og flere omkommer. Dette fører til en eskalering av konflikten. Minsk I-avtalen faller sammen.

5. februar: Forbundskansler Angela Merkel og president François Hollande reiser til Kyiv og Moskva og setter i gang et diplomatisk initiativ for å løse krisen.

11. februar: En ny avtale – Minsk II – blir inngått i Hviterusslands hovedstad mellom Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk. Også denne avtaleprosessen foregår formelt i regi av OSSE. Hovedinnholdet er våpenhvile, opprettelse av en buffersone, fangeutveksling, OSSE-overvåking av fronten og 30-dagers frist for Ukrainas nasjonalforsamling til å innføre selvstyre for visse områder i Donetsk og Lugansk. Alle fremmede styrker (også leiesoldater) skal trekkes ut av Ukraina.

Vedvarende konflikt

Selv om Minsk II-avtalen bare i begrenset grad ble etterlevd, bidro den til at kamphandlingene ble betydelig redusert sammenlignet med perioden før den ble inngått. Man kan derfor si at Minsk II-avtalen sammen med de to valgene som ble avholdt i Ukraina i løpet av 2014 bidro til å sette en stopper for den mest akutte krisen som preget landet fra november 2013 til februar 2015.

I november 2018 kom det til den første militære konfrontasjonen mellom Ukraina og Russland siden 2014. Den russiske kystvakta skjøt mot tre ukrainske marineskip i Kertsj-stredet, som ligger strategisk til mellom Svartehavet og Azovhavet. Russland tok flere av marinesoldatene til fange. Disse ble løslatt ett år seinere, noe som ble regnet som et gjennombrudd for den nyvalgte ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj i forholdet til Russland. Zelenskyj hadde blitt valgt året før med et budskap som gikk ut på å få til fred med Russland samt et mer inkluderende Ukraina for de innbyggerne som foretrakk russisk som dagligspråk. Russland har ikke benyttet den muligheten til dialog med Ukraina som Zelenskyj åpnet for.

Hendelsene vinteren 2021–2022

Volodymyr Zelenskyj ble valgt til president i Ukraina i 2019 med et budskap som gikk ut på å få til fred med Russland, men vinteren 2021–2022 blusset konflikten opp igjen. Bildet viser presidenten (til venstre) sammen med en journalist og soldater i Donetsk i 2021.

Den ukrainske presidenten i Donetsk

Av The Presidential Office of Ukraine.

Lisens:

I november meldte amerikansk etterretning om uvanlige store troppeansamlinger i nærheten av den russisk-ukrainske grensa. Russland benektet dette, men krevde at Ukraina ga rettslige garantier for at de ikke ville søke om NATO-medlemskap. Dette ble i desember fulgt opp av krav om at USA og NATO begrenset sin innflytelse i tidligere sovjetrepublikker.

I januar og februar 2022 satte NATO tropper i beredskap og sendte skip og jagerfly for å sikre NATOs østgrense. Antallet russiske soldater i nærheten av grensa til Ukraina økte til over 100 000, inkludert noen titusen i Hviterussland.

Samme måned erklærte USA at de ikke vil lukke døra for ukrainsk NATO-medlemskap. NATO argumenterte med at suverene stater selv må få bestemme hvilke allianser de inngår i. Ukraina er en demokratisk stat som siden 2019 har grunnlovsfestet at de vil søke medlemskap i EU og NATO.

Russland på sin side argumenterte med prinsippet om «delt sikkerhet», som går ut på at ingen part er sikker før begge er det. De hevdet samtidig at den gradvise utvidelsen av NATO siden 1999 utgjør en trussel. I tråd med dette krevde Russland at ingen nye land øst i Europa skulle bli tatt opp i NATO, at NATO ikke skulle utplassere systemer med angrepsvåpen i Øst-Europa og at NATO ikke skulle opprette flere militærbaser i land nær Russland.

Krisen tilspisset seg 21. februar 2022, da Russland anerkjente de to utbryterrepublikkene øst i Ukraina som selvstendige stater. 24. februar valgte Russland å invadere Ukraina med styrker fra flere sider av landet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

FN: Konflikten i Ukraina

Kommentarer (4)

4. mai 2017 skrev Bjørn Johan Berger

Hei. Dere skriver: "De nye makthaverne i hovedstaden Kiev ble møtt med mistro i de russisk-orienterte områdene i landet, og i mars ble Krim innlemmet i Den russiske føderasjon. Separatister øst i Ukraina tok til våpen mot de nye styresmaktene." Synes dette blir litt for enkelt. Hvor blir det av Russlands involvering i denne beskrivelsen? Dessuten ble Krim annektert av Russland, etter en forutgående invasjon. Se for øvrig mine innsigelser mht artikkelen om Krim: https://snl.no/Krim

4. mai 2017 skrev Martin Paulsen

Takk for innspill. Noen av formuleringene har blitt endret.

23. august 2017 skrev Bjørn Johan Berger

Hei. Jeg har lest endringene, men mener det er en forsømmelse at dere ikke nevner at russiske spesialstyrker invaderte Krim 26. ferbruar. Dette har bl.a. aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen slått fast, se side 35 pkt 158 (https://www.icc-cpi.int//Pages/item.aspx?name=161114-otp-rep-PE), og Putin senere innrømmet. Tilsvarende: Natt til 27. februar inntok de det lokale parlamentet på Krim med rå makt - dette kan for øvrig sees av parlamentets overvåkningskameraer (https://www.youtube.com/watch?v=DUH-A3IF3h0&feature=youtu.be). For øvrig henviser jeg til min kronikk i Klassekampen, hvor dette er nærmere beskrevet: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11686122-russlands-farlige-anneksjon.

25. august 2017 svarte Ida Scott

Hei! Dersom du ønsker å endre på artikkelen, kan du legge inn et redigeringsforslag ("foreslå endringer i tekst"), under artikkelteksten. Vennlig hilsen Ida Scott redaktør

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Ukrainas samtidshistorie

Jørn Holm-Hansen

dr.polit., OsloMet – storbyuniversitetet