Kvitsjøen, bukt av Barentshavet, ca. 90 000 km2. Munningen ligger mellom Svjatoj-Nos på Kolahalvøya og Kanin-Nos på Kaninhalvøya.

Kvitsjøen har en gjennomsnittsdybde på 89 m. På østsiden av den ytre delen er Mezenbukta, hvor et 50 km bredt sund, Gorlo (Kvitsjøhalsen), fører til den indre delen av Kvitsjøen, som forgrener seg i tre store bukter, Dvinabukta og Onegabukta i øst og Kandalaksjabukta i nordvest. Kvitsjøen er fri for drivis bare fra slutten av mai til slutten av oktober, men skipsledene blir holdt åpne også om vinteren ved hjelp av isbrytere.

Ved inngangen til Onegabukta ligger Solovetsøyene, der det før revolusjonen i 1917 var et kjent kloster. I 1918, gjorde bolsjevikene dette munkeklosteret om til en fangeleir, den første leiren i det store leirsystemet som ble kalt GULag. Etter kommunismens fall er deler av det gamle klosteranlegget istandsatt, og en del munker har igjen flyttet inn i de gamle bygningene.

Kvitsjøen (norrønt Gandvik) ble besøkt av Ottar og andre nordmenn på handels- eller herjeferd til Bjarmeland. I nyere tid var Kvitsjøen et viktig felt for norsk selfangst, men siden den annen verdenskrig har hele Kvitsjøen vært sperret for utenlandsk fangst. 1933 ble Kvitsjø–Østersjø-kanalen (tidligere Stalinkanalen) åpnet etter ca. to års anleggstid. Den setter Kvitsjøen i forbindelse med Onega–Ladoga–Østersjøen. Kvitsjø–Østersjø-kanalen ble bygd av fanger fra GULag-systemet med enorme menneskelige omkostninger.

Navnet er nordnorsk; jf. svensk Vita havet, russisk Beloje more med samme betydning. Det sikter til at fjorden ligger islagt med snødekke mer enn halve året.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.