En scene fra Tengis Abuladses Anger, 1984, en politisk film med sterk brodd mot Stalin-tidens undertrykkelse. Filmen handler om en politisk leder som tross mange gode egenskaper utvikler seg til despot. Bildet viser Avtandil Makharadse i hovedrollen som diktatoren, en krysning mellom Hitler, Beria, Mussolini – og Stalin. – Bilder, se også film.

Russland av TOS/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

De første filmvisninger i Russland var ved brødrene Lumière i St. Petersburg i mai 1896, men den egne russiske filmproduksjonen fikk ikke vind i seilene før 1907. Dette året åpnet Aleksandr Dranko, dumaens offisielle fotograf, et filmstudio i Moskva, og igangsatte Boris Godunov som imidlertid ikke ble ferdig. I de følgende år økte produksjonen jevnt, og en stor suksess var Aleksandr A. Khanzjonkovs Sevastopols forsvar (1911). Men utenfor hjemlandet var russisk film lenge ukjent.

Revolusjonen innebar en omveltning for den russiske filmen. Lenin innså hvilke propagandamessige muligheter som lå i filmmediet, og nasjonalisering av produksjonen ble innledet 1919. En rekke statlige filmselskaper ble etablert, både sentralt (Mosfilm i Moskva, Lenfilm i Leningrad) og i republikkene. Verdens første filmskole, VGIK, ble opprettet i Moskva 1919. Den første pioner innen sovjetfilmen var Lev Kulesjov, som gjennom sine klippeeksperimenter skapte en montasjeteori og anvendte den i praksis. Viktig var også Esther Sjubs arbeide med montasje. Kulesjovs elever, Vsevolod Pudovkin og særlig Sergej Eisenstein, utviklet teorien videre og skapte et filmspråk som fikk avgjørende betydning for kunstartens videre utvikling. Filmene var ekspressive med stor vekt på et symbolsk billedspråk, og innholdet bar preg av hyllest til kommunismens ideer og fordømmelse av tsarregimets undertrykkelse av bønder og arbeidere. Eisensteins viktigste filmer fra denne perioden er Panserkrysseren Potemkin (1925) og Oktober (1927). Individet spiller en større rolle i Pudovkins filmer, som har en mer tradisjonell fortellerform, blant annet Moren (1926), St. Petersburgs siste dager (1927) og Storm over Asia (1928). Andre betydelige sovjetiske regissører var ukraineren Aleksandr Dovzjenko med Jorden (1930) og Dziga Vertov som fra 1920-årene produserte filmavisen og dessuten stod for den epokegjørende dokumentarfilmen Mannen med filmkameraet (1929). På grunn av sitt revolusjonære innhold ble sovjetiske filmer ofte forbudt eller klippet ned i andre land.

De første sovjetiske lydfilmene ble laget i 1930, men helt til midten av 1930-årene ble det produsert stumfilm. Stalin-regimet motsatte seg formeksperimenter og førte en stadig strengere kontroll med det innholdsmessige. Idealet ble en «sosialistisk realisme», og Tsjapaev (1934) av brødrene Sergej og Georgij Vasiljev, som handler om en selvoppofrende revolusjonshelt fra Den røde armé, ble fremholdt som et forbilde. Andre betydelige filmer fra 1930-årene var Mark Donskojs Gorkij-trilogi (1938–40), Eisensteins Aleksandr Nevskij (1938) og Grigorij Kozintsev og Leonid Traubergs Maksim-trilogi (1935–39) om en ung kommunists karriere fra vanlig arbeider til partileder.

Under den annen verdenskrig økte produksjonen av dokumentarfilm sterkt. Den betydeligste spillefilmen fra denne perioden var Eisensteins Ivan den grusomme som kom i to deler (1942–46). Etter 1945 strammet myndighetene grepet om filmproduksjonen. En rekke nye filmer ble forbudt; dette rammet blant andre Eisenstein og Kozintsev.

Avstaliniseringen i slutten av 1950-årene førte til at det også ble laget lyriske filmer med større vekt på individuelle følelser. Stor oppmerksomhet vakte Mikhail Kalatozovs Og tranene flyr (1957). Det kom en ny generasjon av yngre regissører; viktigst var Sergej Bondartsjuk med En manns skjebne (1959) og Andrej Tarkovskij med Ivans barndom (1962). Filmatiseringer av litterære verk ble en viktig sjanger, med blant annet Kozintsevs Don Quixote (1957) og Hamlet (1964), Sergej Gerasimovs Stille flyter Don (1957) og Josif Heifitz’ Damen med hunden (1960). I perioden etter Khrusjtsjovs avgang 1964, da klimaet for sovjetiske kunstnere igjen ble hardere, holdt denne sjangeren seg, med filmer som Kozintsevs Kong Lear (1969) og Bondartsjuks åtte timer lange Krig og fred (1966–67), som han vant Oscar-pris for, og Onkel Vanja (1974). For å unngå problemer med myndighetene unnlot mange sovjetiske filmskapere i 1960- og 1970-årene å ta opp samtidstemaer. Andre filmer ble forbudt i lengre tid fordi de ble tolket som opposisjonelle. Blant disse var Tarkovskijs film om ikonmaleren Andrej Rublov (1966), hvor man kunne se paralleller til forholdene for kunstnere i samtiden, Andrej Kontsjalovskijs Asjas lykke (1967) og Elem Klimovs Hjertelig velkommen (1964), en satire om det sovjetiske byråkratiet.

Regissører som Tarkovskij og Klimov fikk problemer også på grunn av sin eksperimentvilje. Noen av disse filmene vant imidlertid internasjonal anerkjennelse, som Klimovs Agonia (1975) og Tarkovskijs Stalker (1979). Glasnost-politikken i 1980-årene førte til friere forhold, og filmskaperne kunne ta opp politiske temaer fra samtiden og den nære fortid. Både Klimovs Gå og se (1985) og georgieren Tengiz Abuladzes Anger (1984) kan tolkes som klare oppgjør med Stalin-tidens politikk. Flere forbudte filmer ble frigitt.

Etter sovjetsystemets fall ble de store statlige filmprodusentene gjenstand for en omstrukturering, og produksjonen sank drastisk til ca. 50 filmer per år. En tilsvarende drastisk reduksjon av antallet kinoer – til ca. 1000 totalt – gjør at svært få av filmene finner et stort publikum. Regissører som tidligere var på kant med myndighetene kom i fokus, blant andre Kira Muratova, Gleb Panfilov og Kontsjalovskij. Nikita Mikhalkov fikk internasjonal distribusjon og Oscar-pris med co-produksjonen Brent av solen (1993). Blant dagens regissører kan nevnes Pavel Lungin med Taxi Blues (1991), Rasjid Nugmanov med Nålen (1989) og Det ville østen (1992), Sergej Bodrov med Fjellenes fange (1996) og Pavel Sjukraj med Tyven (1997). Etter årtusenskiftet er en tendens til kommersialisering merkbar med filmer innenfor kriminal- og skrekksjangerne; enkelte av disse, som for eksempel Timur Bekmambetovs Nattevakten (2004), er blitt store kinosuksesser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.