Film i Russland

En scene fra Tengis Abuladses Anger, 1984, en politisk film med sterk brodd mot Stalin-tidens undertrykkelse. Filmen handler om en politisk leder som tross mange gode egenskaper utvikler seg til despot. Bildet viser Avtandil Makharadse i hovedrollen som diktatoren, en krysning mellom Hitler, Beria, Mussolini – og Stalin. – Bilder, se også film.

Av /KF-arkiv ※.

I sovjettiden ble det satset atskillig på produksjon av spillefilmer. Øverst: Fra Sergej Eisensteins film, Ivan den grusomme, del 1, fra 1940-årene. Typisk for mye av russisk film er den effektfulle fotograferingen. Inntrykket av Ivan som en mektig tsar forsterkes ved at hans skygge er større enn jordkloden, representert ved globusen på bordet. Nikolaj Tsjerkasov spiller Ivan.

Av /NTB Scanpix ※.

På 1920-tallet blomstret en ny retning i russisk film som var tett forbundet med det politiske klimaet og en ønsket bruk av retorikk: sovjetmontasjen, som la vekt på filmmediets muligheter for montasje og klipping av bilder. En viktig innovatør var Sergej Eisenstein, som revolusjonerte filmen. Etter andre verdenskrig dukket det opp flere regissører som hadde en poetisk tilnærming til filmspråket, der Andrej Tarkovskij står igjen som den aller mest betydningsfulle filmkunstneren. Rundt årtusenskiftet ble russisk film langt mer kommersielt orientert, samtidig som enkelte filmskapere har oppnådd stor kunstnerisk anerkjennelse ved de viktigste filmfestivalene.

Etter revolusjonen

De første filmvisningene i Russland var ved brødrene Lumière i St. Petersburg i mai 1896, men den russiske filmproduksjonen fikk ikke vind i seilene før i 1907. Dette året åpnet Aleksandr Dranko, dumaens offisielle fotograf, et filmstudio i Moskva, og igangsatte Boris Godunov, som imidlertid ikke ble ferdig. I de følgende årene økte produksjonen jevnt, og en stor suksess var Aleksandr A. Khanzjonkovs Sevastopols forsvar (1911). Men utenfor hjemlandet var russisk film lenge ukjent.

Revolusjonen innebar en omveltning for den russiske filmen. Lenin innså hvilke propagandamessige muligheter som lå i filmmediet, og nasjonalisering av produksjonen ble innledet i 1919. En rekke statlige filmselskaper ble etablert, både sentralt (Mosfilm i Moskva, Lenfilm i Leningrad) og i republikkene. Verdens første filmskole, VGIK, ble opprettet i Moskva i 1919.

Den første pioneren innen sovjetfilmen var Lev Kulesjov, som gjennom sine klippeeksperimenter skapte en montasjeteori og anvendte den i praksis. Viktig var også Esther Sjubs arbeid med montasje. Kulesjovs elever, Vsevolod Pudovkin og særlig Sergej Eisenstein, utviklet teorien videre og skapte et filmspråk som fikk avgjørende betydning for kunstartens videre utvikling. Filmene var ekspressive, med stor vekt på et symbolsk billedspråk, og innholdet bar preg av hyllest til kommunismens ideer og fordømmelse av tsarregimets undertrykkelse av bønder og arbeidere.

Eisensteins viktigste filmer fra denne perioden er Panserkrysseren Potemkin (1925) og Oktober (1927). Individet spiller en større rolle i Pudovkins filmer, som har en mer tradisjonell fortellerform, blant annet Moren (1926), St. Petersburgs siste dager (1927) og Storm over Asia (1928). Andre betydelige sovjetiske regissører var ukraineren Aleksandr Dovzjenko med Jorden (1930) og Dziga Vertov, som fra 1920-årene produserte filmavisen og dessuten sto for den epokegjørende dokumentarfilmen Mannen med filmkameraet (1929). På grunn av sitt revolusjonære innhold ble sovjetiske filmer ofte forbudt eller klippet ned i andre land.

De første sovjetiske lydfilmene ble laget i 1930, men helt til midten av 1930-årene ble det produsert stumfilm. Stalin-regimet motsatte seg formeksperimenter og førte en stadig strengere kontroll med det innholdsmessige. Idealet ble en «sosialistisk realisme», og Tsjapaev (1934) av brødrene Sergej og Georgij Vasiljev, som handler om en selvoppofrende revolusjonshelt fra Den røde armé, ble fremholdt som et forbilde. Andre betydelige filmer fra 1930-årene var Mark Donskojs Gorkij-trilogi (1938–1940), Eisensteins Aleksandr Nevskij (1938) og Grigorij Kozintsev og Leonid Traubergs Maksim-trilogi (1935–1939) om en ung kommunists karriere fra vanlig arbeider til partileder.

Forbud og sensur

Under den annen verdenskrig økte produksjonen av dokumentarfilm sterkt. Den betydeligste spillefilmen fra denne perioden var Eisensteins Ivan den grusomme, som kom i to deler (1942, 1946). Etter 1945 strammet myndighetene grepet om filmproduksjonen. En rekke nye filmer ble forbudt. Dette rammet blant andre Eisenstein og Kozintsev.

Avstaliniseringen i slutten av 1950-årene førte til at det også ble laget lyriske filmer med større vekt på individuelle følelser. Stor oppmerksomhet vakte Mikhail Kalatozovs Og tranene flyr (1957). Det kom en ny generasjon av yngre regissører. Viktigst var Sergej Bondartsjuk med En manns skjebne (1959) og Andrej Tarkovskij med Ivans barndom (1962).

Filmatiseringer av litterære verk ble en viktig sjanger, med blant annet Kozintsevs Don Quixote (1957) og Hamlet (1964), Sergej Gerasimovs Stille flyter Don (1957) og Josif HeifitzDamen med hunden (1960). I perioden etter Khrusjtsjovs avgang i 1964, da klimaet for sovjetiske kunstnere igjen ble hardere, holdt denne sjangeren seg, med filmer som Kozintsevs Kong Lear (1969) og Bondartsjuks åtte timer lange Krig og fred (1966–1967), som han vant Oscar-pris for, og Onkel Vanja (1974).

For å unngå problemer med myndighetene unnlot mange sovjetiske filmskapere i 1960- og 1970-årene å ta opp samtidstemaer. Andre filmer ble forbudt i lengre tid fordi de ble tolket som opposisjonelle. Blant disse var Tarkovskijs film om ikonmaleren Andrej Rublov (1966), hvor man kunne se paralleller til forholdene for kunstnere i samtiden, Andrej Kontsjalovskijs Asjas lykke (1967) og Elem Klimovs Hjertelig velkommen (1964), en satire om det sovjetiske byråkratiet.

Regissører som Tarkovskij og Klimov fikk problemer også på grunn av sin eksperimentvilje. Noen av disse filmene vant imidlertid internasjonal anerkjennelse, som Klimovs Agonia (1975) og Tarkovskijs Stalker (1979). Glasnost-politikken i 1980-årene førte til friere forhold, og filmskaperne kunne ta opp politiske temaer fra samtiden og den nære fortid. Både Klimovs Gå og se (1985) og georgieren Tengiz Abuladzes Anger (1984) kan tolkes som klare oppgjør med Stalin-tidens politikk. Flere forbudte filmer ble frigitt.

Oppløsningen av Sovjetunionen

Etter sovjetsystemets fall ble de store statlige filmprodusentene gjenstand for en omstrukturering, og produksjonen sank drastisk til cirka 50 filmer per år. En tilsvarende drastisk reduksjon av antallet kinoer – til cirka 1000 totalt – gjorde at svært få av filmene fant et stort publikum. Regissører som tidligere var på kant med myndighetene kom i fokus, blant andre Kira Muratova, Gleb Panfilov og Kontsjalovskij. Nikita Mikhalkov fikk internasjonal distribusjon og Oscar-pris med co-produksjonen Brent av solen (1993).

En gjenganger ved europeiske filmfestivaler på 1990- og 2000-tallet har vært Aleksandr Sokurov, som blant annet gjorde seg bemerket med det historiske dramaet Russian Ark (2002). Filmen ble innspilt i én sammenhengende tagning og vant Gulløven under filmfestivalen i Venezia.

Etter årtusenskiftet har det vært en tendens til kommersialisering med filmer innenfor skrekk, komedie, science fiction og andre sjangre. Flere av disse, som for eksempel Timur Bekmambetovs Nattevakten (2004), er blitt store kinosuksesser. Mange av filmene som figurerer på listen over de ti mest sette filmene i Russland hvert år er nasjonale produksjoner, og den russiske filmindustrien har vokst og holdt seg stabil utover 2010-tallet.

Den kunstnerisk mest anerkjente filmskaperen fra Russland på 2010-tallet er Andrej Zvjagintsev, som brakdebuterte med Tilbake i 2003. Han har etter dette laget systemkritiske filmer om mennesker i det moderne Russland, med Elena (2011), Leviatan (2014) og Loveless (2017).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg