Etter forfatningen av 1993 er Russland en demokratisk, føderal og fler-etnisk republikk. Det russiske systemet er semi-presidentielt ved at det har en folkevalgt president, men samtidig en regjering som formelt står ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.  

Statsoverhodet i Russland, presidenten, velges i allmenne direkte valg for seks år. Presidenten kan kun sitte i to omganger etter hverandre, men forfatningen er ikke til hinder for at han/hun kan gjenvelges for en tredje gang dersom han/hun har vært ute av embetet en presidentperiode.

Hvis ingen kandidat ved presidentvalget får absolutt flertall i første valgomgang, holdes en ny mellom de to fremste kandidatene. Presidenten er militær øverstkommanderende og i praksis både stats- og regjeringsleder. Han utnevner selv statsministeren. Han utpeker også de øvrige regjeringsmedlemmene, men på forslag fra statsministeren. Statsministeren må imidlertid godkjennes av den folkevalgte nasjonalforsamlingen, Statsdumaen (450 medlemmer). Hvis dumaen avviser tre forslag til statsminister, kan presidenten utnevne sin kandidat og utskrive nyvalg til dumaen. Dumaen kan også vedta mistillitsforslag mot regjeringen. Presidenten kan godta eller avvise et mistillitsvedtak. Hvis dumaen gjentar et mistillitsvedtak innen tre måneder, skal presidenten godta regjeringens avgang, men samtidig oppløse dumaen.

Lovgivende myndighet er lagt til den føderale forsamlingen som har to kamre, Statsdumaen og Føderasjonsrådet med 170 (siden 2014) medlemmer. Føderasjonsrådet er sammensatt av utsendinger fra  henholdsvis den lovgivende og den utøvende makt i hver av de i alt 85 administrative enhetene (føderasjonssubjektene) som føderasjonen består av. Dumaen, som er det viktigste kammer, velges i allmenne og direkte valg og sitter i fem år. Mellom 2007 og 2011 ble medlemmene av Dumaen valgt ved forholdstallsvalg på partilister med en sperregrense på sju prosent.

Ved valget i 2016 gjeninnføres et blandingssystem, der den ene halvparten velges gjennom forholdstallsvalg, den andre halvparten gjennom flertallsvalg i énpersonskretser, og ny sperregrense er satt til fem prosent. I føderasjonens enkelte enheter er det også separate folkevalgte organer, og det kan holdes lokale folkeavstemninger.

Den russiske føderasjon består (siden 2014) av 85 føderasjonssubjekter: 22 republikker, 4 autonome områder, 1 autonomt fylke, 9 distrikter eller territorier, 46 vanlige fylker, samt de tre føderale byene (som er egne føderasjonssubjekter) MoskvaSt. Petersburg og Sevastopol. Innlemmelsen av Republikken Krim og byen Sevastopol i 2014 var omstridt og var en del av Ukraina-krisen.

Inndelingen i føderasjonssubjekter følger to prinsipper, ett basert på nasjonaliteter og ett geografisk/administrativt. Grunnlaget for den nasjonalt baserte oppdelingen ble lagt i sovjetperioden da nasjonale minoriteter ble gitt en egen status i konstitusjonen. Områder med større konsentrasjoner av nasjonale minoriteter fikk status som autonome republikker innenfor unionsrepublikkene. De aller fleste lå innenfor den russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikk - RSFSR. Disse 'autonome sovjetiske sosialistiske republikkene', fork. ASSR, fikk ha nasjonale attributter som eget flagg og parlament m.m. Områdene til mindre etniske minoriteter fikk status som autonome områder, eller kretser, okrugi, innenfor regulære fylker og territorier. Man hadde også kategorien autonomt fylke som betegnet en liten, nasjonalt definert enhet som ikke hadde status som republikk, men heller ikke inngikk i en annen enhet.

I løpet av sovjetperioden ble det foretatt en rekke endringer i status til ulike områder. Noen nasjonale minoriteter fikk statusen redusert, andre ble oppgradert. Størstedelen av Russlands areal og befolkning inngikk likevel i fylker, oblasti, eller distrikter (territorier), kraja (store landområder i Sibir, Det fjerne østen og sørlige Russland). Dette var geografisk definerte enheter som bygde videre på de russiske guvernementene og provinsene fra før revolusjonen. Denne kompliserte føderative oppbygningen hadde likevel begrenset reell betydning i sovjet-perioden fordi staten i virkeligheten var sterkt sentralisert gjennom kommunistpartiets dominerende rolle. Den tilsynelatende sjenerøse behandlingen av nasjonale minoriteter var langt på vei motivert ut fra propagandaformål.

Med oppløsningen av Sovjetunionen og avviklingen av kommunistpartiet stod den nye russiske stat med en motsetningsfylt oppbygning. Rettighetene til føderasjonssubjektene ble først søkt definert gjennom Føderasjonsavtalen fra mars 1992 og i den nye konstitusjonen fra desember 1993. Her fikk republikkene de mest vidtgående rettighetene, som rett til å ha egen grunnlov. Samtidig ble det inngått en rekke tosidige avtaler mellom myndighetene i Moskva og forskjellige føderasjonssubjekter, hvor rettigheter og betingelser blir definert vel så mye på grunnlag av økonomisk tyngde som formell konstitusjonell status. Den mest omfattende avtalen ble inngått med republikken Tatarstan i 1994. Denne republikken har et meget høyt innslag av titulærnasjonaliteten (tatarer), ca. 50 prosent, og er samtidig høyt økonomisk utviklet og industrialisert. Det var imidlertid utilfredshet blant store, høyt industrialiserte og økonomisk utviklede fylker som hadde vanskelig for å akseptere at små, økonomisk svake republikker skulle ha større regionalt selvstyre. Tendensen har derfor vært at statusforskjellene mellom føderasjonssubjektene utjevnes. Et annet problem har vært at autonome områder fikk status som føderasjonssubjekter på lik linje med fylkene de samtidig også er en del av. Dette har ført til at fylkenes enhet er blitt utsatt for press. Særlig sterkt er dette kommet til uttrykk der de autonome områdene er ressursrike.

I Tjumen fylke brøt de petroleumsrike autonome områdene Khanty-Mansiisk og Jamal-Nenets langt på vei med fylkesadministrasjonen og foretrakk direkte forbindelser med Moskva. En tilsvarende utvikling fikk man i forholdet mellom Nenets autonome område og Arkhangelsk fylke. I de autonome områdene er imidlertid kampen for større regionalt selvstyre i liten grad etnisk motivert. De etniske minoritetene som var begrunnelsen for opprettelsen av disse områdene utgjør som regel kun en liten andel av befolkningen der i dag. Fra 2003 begynte en forsiktig restrukturering av den føderale strukturen. De føderale myndighetene gikk inn for oppløsning av autonome områder dersom befolkningen gav sin tilslutning i folkeavstemning. Den første sammenslåingen fant sted i 2005 med opprettelsen av Perm kraj, en fusjon av Perm fylke og Komi-permjakenes autonome område. Ytterligere tre autonome områder er nå oppløst og det foreligger skisser av en rekke videre fusjoner. Nok et fylke (Kamtsjatka) har forandret status til distrikt - kraj.

I 2000 innførte president Vladimir Putin en ny administrativ enhet, syv føderale kretser - federalnye okrugi, seinere utvidet til ni. Disse 'super-regionene' ledes av en utsending for presidenten. De fungerer som et mellomledd mellom Moskva og føderasjonssubjektene og koordinerer til en viss grad føderale myndigheters aktiviteter på tvers av føderasjonssubjektene. Opprettelsen ble betraktet som et ledd i Putins anstrengelser for å sentralisere makten i Russland. De føderale kretsene inngår ikke i Russlands konstitusjon.

Rettsomlegningen er stor i det ettersovjetiske Russland. Landet har siden 1990 bygd opp et helt nytt lovverk. Domstolene skal nå være uavhengige. Dommere er uavsettelige. Rettsmøter er offentlige og jury kan brukes. Ingen kan dømmes i straffesaker uten selv å være til stede.

Det er en egen forfatningsdomstol for å vurdere lovers forfatningsforenlighet, samt tvister om jurisdiksjon mellom ulike offentlige organer. Det er en egen øverste arbitrasjonsdomstol for å avgjøre tvister i økonomiske og andre saker. Høyesterett er for øvrig den øverste domstol og har også tilsynsansvar innen straffe- og sivilrett.

Det er egne domstoler på lokalnivå. Dommer her kan ankes til domstolene på føderasjonssubjektnivå (republikk, fylke og så videre). I tillegg finnes det flere steder et system med fredsdommere for mindre forbrytelser med en øvre strafferamme på tre års fengsel. 

Dommere til de tre øverste domstoler utnevnes av forbundsrådet etter forslag fra presidenten. Dommere ved andre føderale domstoler utnevnes av presidenten. Påtalemyndigheten utgjør et enhetlig og sentralisert system. Riksadvokaten utnevnes av forbundsrådet, etter forslag fra presidenten.

Republikker Areal km2 Innb. (2015) Føderal krets
Adygia (Adygea) 7 600 000 449 171 SYD
Altaj 92 600 213 703 SIB
Basjkortostan 143 600 4 071 987 VO
Burjatia 351 300 978 495 SIB
Dagestan 50 300 2 990 371 NKA
Ingusjetia ca. 4 000 463 893 NKA
Kabardino-Balkaria 12 500 860 709 NKA
Kalmykia 76 100 280 564 SYD
Karatsjajevo-Tsjerkessia 14 100 469 060 NKA
Karelia 172 400 632 533 NV
Khakasia 61 900 535 796 SIB
Komi 415 900 864 424 NV
Krim 26 081 1 895 915 KRIM
Marij-El 23 375 687 435 VO
Mordovia 26 128  808 888 VO
Nord-Ossetia (Alania) 8 000 705 270 NKA
Sakha (Jakutia) 3 103 200 956 896
Tatarstan 68 000 3 855 037 VO
Tsjetsjenia (Itsjkeria) 15 300 1 370 268 NKA
Tsjuvasjia 18 300 1 238 071 VO
Tyva 170 500 313 777 SIB
Udmurtia 42 100 1 517 472 VO
Distrikter (territorier)
Altaj 169 100 2 384 812 SIB
Kamtsjatka 464 300 317 269
Khabarovsk 788 600 1 338 305
Krasnodar 76 000 5 453 329 SYD
Krasnojarsk 2 339 700 2 858 773 SIB
Perm 160 000 2 637 032 VO
Primorje 165 900 1 933 308
Stavropol 66 500 2 799 473 NKA
Zabajkal 431892 1 087 452 SIB
Fylker
Amur 363 700 809 873
Arkhangelsk 587 400 1 183 323 NV
inkl. Nenets autonome område 176 700 43 373 NV
Astrakhan 44 100 1 021 287 SYD
Belgorod 27 100 1 547 936 SE
Brjansk 34 900  232 940 SE
Irkutsk 767 900 2 414 913 SIB
Ivanovo 21 800 1 036 909 SE
Jaroslavl 36 400 1 271 629 SE
Kaliningrad 15 100 968 944 NV
Kaluga 29 900 1 010 486 SE
Kemerovo 95 500 2 724 990 SIB
Kirov 120 800 1 304 348 VO
Kostroma 60 100 654 390 SE
Kurgan 71 000 869 814 UR
Kursk 29 800 1 117 378 SE
Leningrad 85 9001 1 775 540 NV
Lipetsk 24 100 1 157 865 SE
Magadan 461 400 148 071
Moskva 47 0022 6 673 000 SE
Murmansk 144 900 851 000 NV
Nizjnij Novgorod 76 900 3 270 203 VO
Novgorod 55 300 618 703 NV
Novosibirsk 178 200 2 746 822 SIB
Omsk 139 700 1 978 183 SIB
Orenburg 124 000 2 001 110 VO
Orjol 24 700 765 231 SE
Penza 43 200 1 355 618 VO
Pskov 55 300 651 108 NV
Rostov 100 800 4 242 080 SYD
Rjazan 39 600 1 135 438 SE
Samara 53 600 3 212 676 VO
Sakhalin 87 100 488 391
Saratov 100 200 2 493 024 VO
Smolensk 49 800 964 791 SE
Sverdlovsk 194 800 4 327 472 UR
Tambov 34 300 1 062 421 SE
Tjumen 1 435 200 3 373 000 UR
inkl. Khanty-Mansijsk autonome område 523 100 1 612 076 UR
og Jamal-Nenets autonome område 750 300 522.904 UR
Tomsk 316 900 1 074 453 SIB
Tsjeljabinsk 87 900 3 497 274 UR
Tula 25 700 1 513 570 SE
Tver 84 100 1 315 071 SE
Uljanov 37 300 1 262 549 VO
Vladimir 29 000 1 405 613 SE
Vologda 145 700 1 191 010 NV
Volgograd 113 900 2 557 397 SYD
Voronesj 52 400 2 331 147 SE
1 inkl. St. Petersburg territorium
2 inkl. Moskva bys territorium
Øvrige føderasjonssubjekter
Jødiske autonome fylke 36 000 168 368
Tsjukotka autonome område 737 700 50 540
Moskva 12 197 596 SE
St. Petersburg 5 191 690 NV
Sevastopol 1080 398 973 KRIM
Totalt 17 075 000 146 267 288
Føderale kretser (administrativt hovedsete i parentes) og forkortelse benyttet i tabellen over:
Sentrale føderale krets (Moskva) = SE
Nordvestlige føderale krets (St. Petersburg) = NV
Sydlige føderale krets (Rostov-na-Donu) = SYD
Nordkaukasiske føderale krets (Pjatigorsk) = NKA
Volga føderale krets (Niznij Novgorod) = VO
Uralske føderale krets (Jekaterinburg) = UR
Sibirske føderale krets (Novosibirsk) = SIB
Fjerne østen føderale krets (Khabarovsk) = FØ
Krim føderale krets (Simferpol) = KRIM

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. april 2014 skrev inger marie arnesen

Russland er en velferdsstat, men kan du forklare meg på hvilken måte og hvordan er Russland forskjellig fra Norge som velferdsstat?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.