Etter forfatningen av 1993 er Russland en demokratisk, føderal og fler-etnisk republikk. Det russiske systemet er semi-presidentielt ved at det har en folkevalgt president, men samtidig en regjering som formelt står ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.

Statsoverhodet i Russland, presidenten, velges i allmenne direkte valg for seks år. Presidenten kan kun sitte i to omganger etter hverandre, men forfatningen er ikke til hinder for at han/hun kan gjenvelges for en tredje gang dersom han/hun har vært ute av embetet en presidentperiode.

Hvis ingen kandidat ved presidentvalget får absolutt flertall i første valgomgang, holdes en ny mellom de to fremste kandidatene. Presidenten er militær øverstkommanderende og i praksis både stats- og regjeringsleder.

Presidenten kan avsettes i henhold til den russisk grunnlovens paragraf 93 dersom han/hun har gjort seg skyldig i landssvik. En sånn anklage må komme på initiativ fra minst en tredel av Statsdumaens medlemmer og få støtte av minst to tredeler i en avstemning. Deretter går saken til Føderasjonsrådet, hvor det også kreves støtte fra to tredeler av medlemmene i en avstemning, som må finne sted innen tre måneder. Deretter går saken til Høyesterett og Grunnlovsdomstolen.

Presidenten utnevner statsministeren, som i Russland formelt kalles «regjeringsformannen». Han/hun trenger ikke være innvalgt i nasjonalforsamlingen. Statsministeren må imidlertid godkjennes av nasjonalforsamlingen lavere kammer, Statsdumaen (450 medlemmer). Hvis dumaen avviser tre forslag til statsminister, kan presidenten utnevne sin kandidat og utskrive nyvalg til dumaen. Dumaen kan også vedta mistillitsforslag mot regjeringen. Presidenten kan godta eller avvise et mistillitsvedtak. Hvis dumaen gjentar et mistillitsvedtak innen tre måneder, skal presidenten godta regjeringens avgang, men samtidig oppløse dumaen.

Statsministeren innehar den nest mektigste posisjonen i det russiske politiske systemet, men presidenten har likevel stor innflytelse over regjeringskollegiet. Presidenten kan lede møter i regjeringen og avvise lovforslag fra den. Han/hun kan også gi bindende ordre til statsministeren og de øvrige ministrene.

Presidenten utpeker ikke bare statsministeren, men også de øvrige regjeringsmedlemmene. Utpekelsen skjer på forslag fra statsministeren. Ministrene peker vanligvis ut mer på bakgrunn av deres faglige og profesjonelle meritter enn partipolitisk erfaring. De russiske regjeringene har derfor preg av å være teknokratregjeringer.

Lovgivende myndighet er lagt til den føderale forsamlingen som har to kamre, Statsdumaen og Føderasjonsrådet , det sistnevnte kammeret med 170 (siden 2014) medlemmer. Føderasjonsrådet er sammensatt av utsendinger fra henholdsvis den lovgivende og den utøvende makt i hver av de i alt 85 administrative enhetene (føderasjonssubjektene) som føderasjonen består av. Dumaen, som er det viktigste av de to kamrene, velges i allmenne og direkte valg og sitter i fem år. Mellom 2007 og 2011 ble medlemmene av Dumaen valgt ved forholdstallsvalg på partilister med en sperregrense på sju prosent.

I 2016 ble det gjeninnført et blandingssystem for valgt til Statsdumaen, der den ene halvparten velges gjennom forholdstallsvalg, den andre halvparten gjennom flertallsvalg i énpersonskretser, og ny sperregrense er satt til fem prosent. I føderasjonens enkelte enheter er det også separate folkevalgte organer, og det kan holdes lokale folkeavstemninger.

En rekke ordninger er innført for kommunikasjon mellom myndigheter og sivilsamfunn i vid forstand. Sentralt her står Samfunnskammeret på føderalt og regionalt nivå samt samfunnsrådene knyttet til alle ministerier og statlige forvaltningsorganer. Det styrende partiet Forent Russland inngår likeledes i en frontorganisasjon – Den all-russiske Folkefronten – for å utvide sitt grunnlag for konsultasjon med sivilsamfunnet og andre politiske grupperinger.

Den russiske føderasjon består av 85 føderasjonssubjekter: 22 republikker, 4 autonome områder, 1 autonomt fylke, 9 distrikter eller territorier, 46 vanlige fylker, samt de tre føderale byene (som er egne føderasjonssubjekter) Moskva, St. Petersburg og Sevastopol. Innlemmelsen av Republikken Krim og byen Sevastopol som to nye føderasjonsubjekter i 2014 var omstridt og var en del av Ukraina-krisen.

Føderasjonssubjektene styres av folkevalgte presidenter eller guvernører. Det er hos dem den regionale politiske makten sitter og de er tett knyttet opp mot presidentadministrasjonen.

Før kunne regionene delvis selv bestemme hvor mye skatt de skulle innhente fra olje, gass og annen industri. Dette systemet er det nå i praksis ikke noe igjen av. Men de beholder 30 prosent av inntektsskatten og 23 prosent av utbytteskatten. Regioner og byer kan fastsette satser for transportskatt og eiendomsskatt.

Det er et system for overføring mellom overskuddsregioner og subsidieregioner, «donornye» og «dotatsionnye». Bare tolv regioner mottar ikke slike overføringer.

Inndelingen i føderasjonssubjekter følger to prinsipper, ett basert på nasjonaliteter og ett geografisk/administrativt. Av de 85 føderasjonssubjektene er 27 etnisk definert uten at det nødvendigvis betyr at den navngivende etniske gruppa er i flertall. For eksempel har Den karelske republikken sju prosent karelere.

Grunnlaget for den nasjonalt baserte oppdelingen ble lagt i sovjetperioden da nasjonale minoriteter ble gitt en egen status knyttet til territorium i konstitusjonen. Områder med større konsentrasjoner av nasjonale minoriteter fikk status som autonome republikker innenfor unionsrepublikkene. De aller fleste lå innenfor den russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikk – RSFSR, forgjengeren til dagens Russiske føderasjon.

Disse «autonome sovjetiske sosialistiske republikkene», forkortet ASSR, fikk ha nasjonale attributter som eget flagg, parlament og bruk av titulærnasjones språk i forvaltningen ved siden av russisk. Områdene til mindre etniske minoriteter fikk status som autonome områder, eller kretser, okrugi, innenfor regulære fylker og territorier. Man hadde også kategorien autonomt fylke som betegnet en liten, nasjonalt definert enhet som ikke hadde status som republikk, men heller ikke inngikk i en annen enhet.

I løpet av sovjetperioden ble det foretatt en rekke endringer i status til ulike områder. Noen nasjonale minoriteter fikk statusen redusert, andre ble oppgradert. Størstedelen av Russlands areal og befolkning inngikk likevel i fylker, oblasti, eller distrikter (territorier), kraja (store landområder i Sibir, Det fjerne østen og sørlige Russland). Dette var geografisk definerte enheter som bygde videre på de russiske guvernementene og provinsene fra før revolusjonen. Denne kompliserte føderative oppbygningen hadde likevel begrenset reell betydning i sovjet-perioden fordi staten i virkeligheten var sterkt sentralisert gjennom kommunistpartiets dominerende rolle. Den tilsynelatende sjenerøse behandlingen av nasjonale minoriteter var langt på vei motivert ut fra propagandaformål.

Med oppløsningen av Sovjetunionen og avviklingen av kommunistpartiet stod den nye russiske stat med en motsetningsfylt oppbygning. Rettighetene til føderasjonssubjektene ble først søkt definert gjennom Føderasjonsavtalen fra mars 1992 og i den nye konstitusjonen fra desember 1993. Her fikk republikkene de mest vidtgående rettighetene, som rett til å ha egen grunnlov. Samtidig ble det inngått en rekke tosidige avtaler mellom myndighetene i Moskva og forskjellige føderasjonssubjekter, hvor rettigheter og betingelser blir definert vel så mye på grunnlag av økonomisk tyngde som formell konstitusjonell status.

Mellom 1994 og 1998 ble det inngått egne, midlertidige avtaler med 42 føderasjonssubjekter, som fikk spesielle ordninger med mer selvstyre. Den mest omfattende avtalen ble inngått med republikken Tatarstan i 1994. Denne republikken har et meget høyt innslag av titulærnasjonaliteten (tatarer), cirka 50 prosent, og er samtidig høyt økonomisk utviklet og industrialisert. Det var imidlertid utilfredshet blant store, høyt industrialiserte og økonomisk utviklede fylker som hadde vanskelig for å akseptere at små, økonomisk svake republikker skulle ha større regionalt selvstyre.

Graden av selvstyre varierte mellom de 42 føderasjonssubjektene som hadde avtale, slik at systemet kunne karakteriseres som assymetrisk føderalisme. Avtalene ble ikke videreført etter at Vladimir Putin tok over i 2000. I stedet har mer og mer av det selvstyret regionene hadde, blitt borte. Tendensen har vært at statusforskjellene mellom føderasjonssubjektene utjevnes. Et annet problem har vært at autonome områder fikk status som føderasjonssubjekter på lik linje med fylkene de samtidig også er en del av. Dette har ført til at fylkenes enhet er blitt utsatt for press. Særlig sterkt er dette kommet til uttrykk der de autonome områdene er ressursrike.

I Tjumen fylke brøt de petroleumsrike autonome områdene Khanty-Mansiisk og Jamal-Nenets langt på vei med fylkesadministrasjonen og foretrakk direkte forbindelser med Moskva. En tilsvarende utvikling fikk man i forholdet mellom Nenets autonome område og Arkhangelsk fylke. I de autonome områdene er kampen for større regionalt selvstyre i liten grad etnisk motivert, men snarere uttrykk for et ønske om å beholde større deler av skatteinntektene. De etniske minoritetene som var begrunnelsen for opprettelsen av disse områdene utgjør som regel kun en liten andel av befolkningen der i dag.

Fra 2003 begynte en forsiktig restrukturering av den føderale strukturen. De føderale myndighetene gikk inn for oppløsning av autonome områder dersom befolkningen gav sin tilslutning i folkeavstemning. Den første sammenslåingen fant sted i 2005 med opprettelsen av Perm kraj, en fusjon av Perm fylke og Komi-permjakenes autonome område. Ytterligere tre autonome områder er nå oppløst og det foreligger skisser av en rekke videre fusjoner. Nok et fylke (Kamtsjatka) har forandret status til distrikt – kraj.

I 2000 innførte president Vladimir Putin en ny administrativ enhet, føderale kretserfederalnye okrugi. Disse åtte «super-regionene» ledes av en utsending for presidenten. De fungerer som et mellomledd mellom Moskva og føderasjonssubjektene og koordinerer til en viss grad føderale myndigheters aktiviteter på tvers av føderasjonssubjektene. Opprettelsen ble betraktet som et ledd i Putins anstrengelser for å sentralisere makten i Russland. De føderale kretsene inngår ikke i Russlands konstitusjon.

Rettsomlegningen er stor i det ettersovjetiske Russland. Landet har siden 1990 bygd opp et helt nytt lovverk. Domstolene skal nå være uavhengige. Dommere er uavsettelige. Rettsmøter er offentlige og jury kan brukes. Ingen kan dømmes i straffesaker uten selv å være til stede.

Det er en egen forfatningsdomstol for å vurdere lovers forfatningsforenlighet, samt tvister om jurisdiksjon mellom ulike offentlige organer. Det er en egen øverste arbitrasjonsdomstol for å avgjøre tvister i økonomiske og andre saker. Høyesterett er for øvrig den øverste domstol og har også tilsynsansvar innen straffe- og sivilrett.

Det er egne domstoler på lokalnivå. Dommer her kan ankes til domstolene på føderasjonssubjektnivå (republikk, fylke og så videre). I tillegg finnes det flere steder et system med fredsdommere for mindre forbrytelser med en øvre strafferamme på tre års fengsel.

Dommere til de tre øverste domstoler utnevnes av forbundsrådet etter forslag fra presidenten. Dommere ved andre føderale domstoler utnevnes av presidenten. Påtalemyndigheten utgjør et enhetlig og sentralisert system. Riksadvokaten utnevnes av forbundsrådet, etter forslag fra presidenten.

Republikker Areal km2 Innb. (2018) Føderal krets
Adygia (Adygea) 7 600 000 453 000 SØR
Altaj 92 600 218 000 SIB
Basjkortostan 143 600 4 063 000 VO
Burjatija 351 300 985 000 SIB
Dagestan 50 300 3 064 000 NKA
Ingusjetia ca. 4 000 488 000 NKA
Kabardino-Balkaria 12 500 866 000 NKA
Kalmykia 76 100 275 000 SØR
Karatsjajevo-Tsjerkessia 14 100 466 000 NKA
Karelia 172 400 622 000 NV
Khakasia 61 900 538 000 SIB
Komi 415 900 841 000 NV
Krim 26 081 1 914 000 SØR
Marij El 23 375 682 000 VO
Mordovia 26 128 805 000 VO
Nord-Ossetia (Alania) 8 000 702 000 NKA
Sakha (Jakutia) 3 103 200 964 000
Tatarstan 68 000 3 894 000 VO
Tsjetsjenia (Itsjkeria) 15 300 1 437 000 NKA
Tsjuvasjia 18 300 1 231 000 VO
Tuva 170 500 322 000 SIB
Udmurtia 42 100 1 513 000 VO
Distrikter (kraj)
Altaj 169 100 2 350 000 SIB
Kamtsjatka 464 300 316 000
Khabarovsk 788 600 1 328 000
Krasnodar 76 000 5 603 000 SØR
Krasnojarsk 2 339 700 2 876 000 SIB
Perm 160 000 2 623 000 VO
Primorje 165 900 1 913 000
Stavropol 66 500 2 801 000 NKA
Zabajkal 431892 1 073 000 SIB
Fylker (oblast)
Amur 363 700 798 000
Arkhangelsk 587 400 1 155 000 NV
Astrakhan 44 100 1 018 000 SØR
Belgorod 27 100 1 550 000 SE
Brjansk 34 900 1 211 000 SE
Irkutsk 767 900 2 404 000 SIB
Ivanovo 21 800 1 015 000 SE
Jaroslavl 36 400 1 266 000 SE
Kaliningrad 15 100 995 000 NV
Kaluga 29 900 1 012 000 SE
Kemerovo 95 500 2 695 000 SIB
Kirov 120 800 1 283 000 VO
Kostroma 60 100 643 000 SE
Kurgan 71 000 846 000 UR
Kursk 29 800 1 115 000 SE
Leningrad 85 9001 1 814 000 NV
Lipetsk 24 100 1 150 000 SE
Magadan 461 400 144 000
Moskva 47 0022 7 503 000 SE
Murmansk 144 900 754 000 NV
Nizjnij Novgorod 76 900 3 235 003 VO
Novgorod 55 300 606 000 NV
Novosibirsk 178 200 2 789 000 SIB
Omsk 139 700 1 960 000 SIB
Orenburg 124 000 1 978 000 VO
Orjol 24 700 747 000 SE
Penza 43 200 1 332 000 VO
Pskov 55 300 637 000 NV
Rostov 100 800 4 220 000 SØR
Rjazan 39 600 1 121 000 SE
Samara 53 600 3 194 000 VO
Sakhalin 87 100 490 000
Saratov 100 200 2 463 000 VO
Smolensk 49 800 949 000 SE
Sverdlovsk 194 800 4 325 000 UR
Tambov 34 300 1 034 000 SE
Tjumen 1 435 200 3 692 000 UR
Tomsk 316 900 1 078 000 SIB
Tsjeljabinsk 87 900 3 493 000 UR
Tula 25 700 1 492 000 SE
Tver 84 100 1 284 000 SE
Uljanovsk 37 300 1 247 000 VO
Vladimir 29 000 1 378 000 SE
Vologda 145 700 1 177 000 NV
Volgograd 113 900 2 521 000 SØR
Voronesj 52 400 2 334 000 SE
1 inkl. St. Petersburg territorium
2 inkl. Moskva bys territorium
Autonomt fylke
Jødiske autonome fylke 36 000 162 000
Autonome kretser
Tsjukotka 737 700 49 000
Nenets autonome område 176 810 44 000 NV
Khanty-Mansiske autonome område 534 801 1 655 000 UR
Jamal-Nenets autonome område 769 250 539 000 UR
Moskva 12 506 000 SE
St. Petersburg 5 352 000 NV
Sevastopol 1080 437 000 SØR
Totalt 17 075 000 146 880 000

Føderale kretser (administrativt hovedsete i parentes) og forkortelse benyttet i tabellen over:

  • SE – Sentrale føderale krets (Moskva)
  • NV – Nordvestlige føderale krets (St. Petersburg)
  • SØR – Sydlige føderale krets (Rostov-na-Donu)
  • NKA – Nordkaukasiske føderale krets (Pjatigorsk)
  • VO – Volga føderale krets (Niznij Novgorod)
  • UR – Uralske føderale krets (Jekaterinburg)
  • SIB – Sibirske føderale krets (Novosibirsk)
  • FØ – Fjerne Østen føderale krets (Khabarovsk)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. april 2014 skrev inger marie arnesen

Russland er en velferdsstat, men kan du forklare meg på hvilken måte og hvordan er Russland forskjellig fra Norge som velferdsstat?

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.