Barentssamarbeidet

Opprettelsen av Barentsregionen kan forstås som to ulike prosesser. Den ene var en politisk prosess styrt av toppledelsen med daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg og den russiske utenriksministeren Andrej Kosyrev i spissen.

Den andre prosessen foregikk regionalt mellom de nordnorske fylkene og Arkhangelsk og Murmansk oblast i form av en rekke initiativ til nærings- og kultursamarbeid.

Våren 1992, få måneder etter Sovjetunionens fall, ble disse initiativene samkjørt. Sentrale og regionale norske og russiske politikere utformet sammen innholdet til Kirkeneserklæringen i 1993.

Under 20-årsjubileet for Barentssamarbeidet i juni 2013 ble en ny Kirkeneserklæring vedtatt. Den vektla økonomisk vekst, og bebuder en transportplan for regionen. Den nye erklæringen videreførte målsetningen om miljøansvarlig ressursforvaltning på tvers av grensene og reduksjon av klimagassutslipp.

Virkemidlene har vært en blanding av velprøvd integrasjon rundt viktige, men antatt lite kontroversielle temaer og innovativ bruk av grenseoverskridende regionalsamarbeid. Samhandlingen mellom de nasjonale og de regionale nivåene er et av Barentssamarbeidets særtrekk og som gir gjennomføringskraft.

Det arbeides med regionalt samarbeid på en rekke felter, blant annet næringsutvikling, samferdsel og kommunikasjon, utdanning og forsking, handel, miljøvern og klima, helse, kultur, urfolk, justisspørsmål, redningssamarbeid og ungdomsspørsmål. Folk-til-folk-samarbeid har spilt en viktig rolle siden starten.

Samarbeidet foregår innenfor Barentsregionen (Barents Euro-Arktiske Region), som inntil Russland ble suspendert i 2022, bestod av følgende 14 regioner:

• Føderasjonssubjektene Murmansk, Arkhangelsk, Nenetsernes autonome krets, Den karelske republikk og Komi-republikken i Russland
• lenene Lappland, Norra Österbotten, Kajanaland og Norra Karelen i Finland
• lenene Norrbotten og Västerbotten i Sverige
• fylkene Troms, Finnmark og Nordland i Norge

Disse områdene hadde et areal på 1,75 millioner kvadratkilometer og en befolkning på nesten 6 millioner, hvorav 4,5 millioner i Russland. Byer med over 100 000 innbyggere fantes bare på den russiske siden, der Arkhangelsk var størst med om lag 350 000 innbyggere.

Foruten de fire involverte statene undertegnet også Danmark, Island og EU-kommisjonen Kirkeneserklæringen. Disse er sammen med Russland, Finland, Sverige og Norge medlemmer av Barents Euro-Arktiske Råd (Barentsrådet), der Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Polen, Storbritannia og USA har observatørstatus. Formannskapet er toårig og går på omgang mellom Finland, Norge, Russland og Sverige.

Foruten i det mellomstatlige Barentsrådet, foregår samarbeidet på interregionalt nivå gjennom Barents regionråd (Regionrådet). De 14 regionale enhetene utgjør Regionrådet sammen med representanter for de tre urfolkene i regionen – samer, nentser og vepsere.

Flere arbeidsgrupper er opprettet under Barentsrådet og Regionalrådet og i samarbeid mellom dem. Det er i disse arbeidsgruppene mye av det konkrete arbeidet i Barentssamarbeidet skjer. Under Barentsrådet er det arbeidsgrupper for økonomisk samarbeid, skogindustri, toll, miljø, transport og redningstjenester.

Under Regionalrådet er det arbeidsgrupper for miljø, transport og logistikk samt investeringer og økonomisk samarbeid. Felles under Barentsrådet og Regionalrådet er det arbeidsgrupper for helse- og sosialspørsmål, inkludert barnevern og tuberkulosebekjempelse. Andre felles arbeidsgrupper dekker forskning og utdanning, energi, kultur, turisme og ungdom. Arbeidsgruppa for urfolksspørsmål, som ble opprettet av Regionrådet i 1993, har i tillegg en rådgivende funksjon overfor begge rådene.

Det norske Barentssekretariatet i Kirkenes har eksistert siden 1993. De tre lokalkontorene på russisk side (i Murmansk, Arkhangelsk og Narjan-Mar) ble nedlagt etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Sekretariatet tilrettela de norsk-russiske samarbeidsprosjektene i norsk og russisk del av Barentsregionen. Det er eid av Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner, og har fordelt midler til mellom 200 og 300 prosjekter hvert år.

Barentssekretariatet var tidligere underlagt Utenriksdepartementet, men har siden 2024 vært underlagt Kommunal- og distriksdepartementet. Det tidligere hovedfokuset på norsk-russisk samarbeid er nå erstattet av samarbeid med Sverige og Finland. Innenfor rammer fastsatt av Utenriksdepartementet, kan sekretariatet fortsatt gi økonomisk støtte til samarbeid med russiske sivilsamfunnsaktører.

Det Internasjonale Barentssekretariatet i Kirkenes ble etablert i 2008 og bistår de multilaterale aktivitetene i Barentsregionen.

Den internettbaserte nyhetstjenesten Barents Observer ble drevet av Barentssekretariatet fram til høsten 2015. Den er nå videreført av The Independent Barents Observer AS.

• Arktis