silke

Silke, naturfiber; det skilles mellom dyrket silke, også kalt morbærsilke, og villsilke (begge omfattes av begrepet natursilke). Silkefibrene regnes blant de mest eksklusive tekstilfibrene, både på grunn av den vakre glansen og den store styrken, men også fordi det er komplisert å fremstille silke.

Fremstilles fra kokongen til en liten sommerfugl, Bombyx mori, som lever på morbærblad, se silkespinner. Villsilke fremstilles av andre arter som lever på eikeblad o.a., hvorav tussahsilken er den mest alminnelige. Villsilke kommer bl.a. fra Kina, India og Thailand.

Fibrene i kokongen holdes sammen av et limstoff, sericin. Larven inni drepes med kokende vann eller damp, sericinet mykner og løses delvis opp, slik at fibrene kan vikles opp. I hver kokong kan det være opptil 4000 m fiber, men bare midtpartiet, 500–1200 m, gir en sammenhengende fiber, betegnet råsilke. Fibrene fra flere kokonger vikles opp sammen til en tråd som kalles gregesilke. Den er ru og glansløs. Det skyldes rester av sericin, som fjernes helt med kokende vann eller damp for å få frem silkeglansen. Denne silken kalles avkokt silke. Resten av kokongen, ytterste lag, kalt flokksilke, og innerste lag, er mer eller mindre skadet, og trådene kan ikke brukes som de er. De kuttes opp i passende lengde, kardes/kjemmes og spinnes til garn, såkalt schappesilke eller spunsilk (brukt bl.a. til sytråd, fløyel, plysj). Fiberavfallet fra fremstillingen av schappesilken blir tatt vare på og betegnes silk noil. Også dette blir kardet og spunnet til garn, kalt bourette.

Villsilke er grovere enn morbærsilke og brukes til fremstilling av spunsilk fordi fibrene vanligvis ikke lar seg trekke av kokongen som en sammenhengende tråd.

Silkefibrene har et triangulært tverrsnitt. Overflaten har ikke noen karakteristisk struktur. Det er nettopp den glatte overflaten som gir silken den særpregede glansen. Villsilken er grovere og ikke så jevn som dyrket silke. Silkefibrene er forholdsvis sterke, og elastisiteten er god. Fibrene har god evne til å ta opp fuktighet. Silke tåler svake syrer, men har dårlig motstandsevne mot alkalier, misfarges av klor og brytes ned av sollys. Silke er tungt antennelig og brenner langsomt, men fordi stoffene ofte kan være svært tynne, vil de likevel kunne medføre brannfare. Silkestoffer er ofte blitt tilsatt bly- eller tinnsalter for at de skal få en bedre draperingsevne. Slike stoffer, betegnet tynget silke, har dårligere motstandsevne mot lys, varme og kjemikalier enn ren silke. Elastisiteten er mindre, og stoffet krøller mer.

Silkeormens hjemland er Kina, og arkeologiske funn viser at man der spant silketråd for 3000–4000 år siden. Silke var i oldtiden den mest verdifulle eksportvare, og da det var dødsstraff for å utføre silkespinneren eller dens utviklingsstadier fra Kina, var landet i århundrer verdens eneleverandør av silke. I år 550 e.Kr. lyktes det to nestorianske munker å smugle ut levende egg i sine hule vandrestaver og bringe dem til Justinians hoff i Konstantinopel. Dette gav opphavet til silkeavlen i middelhavsområdet. Til Japan kom silkeavlen med koreanske immigranter på slutten av 200-tallet, og den ble også innført til India og andre asiatiske land, men sammenlignet med Kina og Japan var silkeavlen i det øvrige Asia av underordnet betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.