Kunsten i Kina ble utviklet i et relativt isolert geografisk område og fikk derfor et sterkt særpreg. Fremmede impulser ble raskt assimilert og innordnet. Nettopp dette særpreget førte til at kinesisk kunst fikk en dominerende innflytelse på hele den østasiatiske kunsten. Fra 1700-tallet kan innflytelsen også spores i Europa. Vi møter en kunst som er sterkt knyttet til fantasien, viser en utviklet formsans og bygger på enkle, klare grunnelementer.
Innen skulpturen understrekes det typiske og dekorative, sjelden den anatomiske realisme eller de sterke følelsesuttrykk. Høyest når skulpturen i de buddhistiske verker fra de første 1000 år evt. og i gravfigurene fra samme tid.
Det historiske og buddhistiske monumentalmaleri som blomstret under Han og i tiden deretter, og som beskrives i den samtidige litteratur, er stort sett gått tapt sammen med de palasser og templer det smykket. Større betydning fikk det intime og frie tusjmaleri, utført med svart tusj på silke eller papir, av og til forent med noen få fargetoner i tynne vannfarger. Dette maleri, som er enestående i verdenskunsten, fikk en dominerende stilling i Kinas billedkunst og dessuten stor betydning i japansk kunst.
Sitt høyeste uttrykk fikk kunsten innen landskapskunsten, som i Kina ble rendyrket til en selvstendig kunstform langt tidligere enn andre steder. Dette skyldes ikke minst de religiøse forutsetninger, taoismens naturkult og den meditative Chan-buddhisme, som søkte sannheten og gudsfellesskapet gjennom en fordypelse i naturen. Naturen ble betraktet som en avspeiling av den universelle bevissthet, og malerne skulle i en suggestiv og forenklet form gjengi naturens elementer som symboler for livet og kreftene bakom tingene. De skapende grunnprinsipper, det mannlige (yang) og det kvinnelige (yin), symboliseres således av fjellene og vannet, som stadig er hovedmotivene innen det kinesiske landskapsmaleri.
Selve den kinesiske betegnelse for landskap, shanshui, betyr egentlig fjell og vann. Dette panteistiske og visjonære tusjmaleri er i høy grad en antydningens kunst. Den festner det vesentlige og karakteristiske med noen knappe, levende streker eller en fint avtonet lavering. Den søker ikke det matematiske sentralperspektiv, men ordner tingene subjektivt etter deres betydning for billed-ideen og skaper rom- og dybdevirkning gjennom valørspillet eller ved hjelp av de skylag og tåkebanker som forekommer så ofte. Det er nært slektskap mellom tusjmalerier og den kinesiske skrivekunst, eller kalligrafi, da skriften opprinnelig var en billedskrift og senere ble en forenkling og stilisering av denne.
Kalligrafien benytter de samme redskaper som maleriet: pensel og tusj; den har bevart noe av den opprinnelige billedskriftkarakter og betraktes som en kunstart likeverdig med maleriet. Det er også en nær forbindelse mellom maleriet og poesien, idet det ofte er de samme uttrykk og bilder som anvendes. Kunstnerne var ofte både kalligrafer, malere og diktere, og tusjmaleriet fikk ofte lyriske tekster, slik at kalligrafien fikk en betydningsfull plass i bildets komposisjon.
Kinesisk kunsthåndverk står usedvanlig høyt og er uovertruffet særlig når det gjelder bronsekunsten fra de to første årtusener fvt. og i keramikken fra Song- og Ming-dynastiene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.