En assyrisk iraker forbereder julefeiringen i den syrisk-ortodokse kirken i Bagdad i 2005. Assyrerne oppfatter seg som etterkommere av innbyggerne i oldtidens Assyria, med kjerneområde i det nordlige Irak.
Av /AP/NTB Scanpix.

Assyrere er en kristen folkegruppe som oppfatter seg som etterkommere av innbyggerne i oldtidens Assyria. Assyrerne har en turbulent historie, og i dag bor flertallet utenfor Irak, som inntil nylig ble oppfattet som assyrernes kjerneområde.

Faktaboks

også kjent som:

syrianere

Betegnelsen anvendes i blant om alle kristne med opprinnelse fra Irak, det vil si både syrianere (medlemmer av Den orientalsk-ortodokse syrianske kirken eller Den syriansk-katolske kirken), kaldeere (medlemmer av Den kaldeisk-katolske kirken), protestanter (medlemmer av for eksempel Den assyriske pinsekirken eller Den assyrisk-evangeliske kirken) og medlemmer av Østens kirke, som også kalles Den assyriske kirken.

Assyriske nasjonalister, altså assyrere som har kjempet for en egen stat eller en autonom provins, anvender gjerne betegnelsen slik. Det kan imidlertid være mer presist å anvende betegnelsen om medlemmer av Østens kirke, og/eller de som selv identifiserer seg som assyrere. Alle medlemmer av de andre kirkene identifiserer seg ikke nødvendigvis som assyrere.

Østens kirke

Assyrerne er en kristen folkegruppe i Midtøsten, med sitt historiske kjerneområde i det nordlige Irak. Både under Saddam Hussein, etter USAs invasjon i 2003 og under Den islamske staten (IS) har kristne i området blitt forfulgt, fordrevet og drept. Mange har flyktet til tryggere land som USA, Australia og Sverige. På bildet demonstrerer assyrere mot forfølgelsen av kristne i Midtøsten, i Beirut i Libanon i 2015.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Østens kirke er et selvstendig kirkesamfunn. Den tilhører hverken den katolske, den ortodokse eller den protestantiske kirkefamilien, og er et av verdens eldste kirkesamfunn. Samfunnet hevder selv å kunne føre sin historie tilbake til det første århundret etter vår tidsregning, og det omtaler apostelen Thomas som sin grunnlegger. Formelt ble imidlertid Østens kirke først etablert i 410.

Østens kirke representerte en form for statskirke i Sasanideriket, men fordi sasanidene lå i nærmest kontinuerlig konflikt med Bysants, kunne den ikke delta på konsilene innkalt av keiseren i Bysants, som utviklet og samordnet de andre kirkenes lære. Østens kirke aksepterte imidlertid flere konsilbeslutninger i etterkant. Striden om patriark Nestorius og om kristologi førte imidlertid til at det oppstod et skisma som fortsatt i dag er bare delvis leget.

Østens kirke hadde rask vekst og spredte seg over sentrale deler av Midtøsten og nedover på Den arabiske halvøy. Kirken drev også utstrakt misjonsvirksomhet østover, helt til Kina. I geografisk utstrekning var Østens kirke trolig verdens største kirkesamfunn i perioden fra 800-tallet til 1300-tallet.

Forfall og migrasjon

De historiske assyriske rikene på forskjellige tidspunkter: Den mørkegrønne fargen markerer assyrernes opprinnelige område; den lysere grønnfagren markerer Assyrerrikets største utstrekning under kong Assarhaddon (680–669 fvt). Navn og grenser av i dag er markert med grått.

Av /Store norske leksikon ※.

Fra 1400-tallet og utover ble kirken kraftig svekket, og den ble gradvis redusert til å bli en lokalkirke i det som er de nordlige områdene av dagens Irak. Interne splittelser og islamsk styre bidro til å svekke kirken ytterligere. Diskriminering, massakrer og krig på 1900-tallet førte til at mange av kirkens medlemmer emigrerte, og etter en massakre i 1933 flyttet også kirkeledelsen hovedkvarteret til USA. Også under Saddam Husseins styre ble assyrere utsatt for massakrer, hvilket bidro til at enda flere emigrerte. Den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, den påfølgende borgerkrigen, og til sist Den islamske statens erobringer i 2014, utløste nye flyktningbølger. Assyrere har derfor skapt nye diasporamiljøer, særlig i USA, Tyskland, Sverige og i Australia. Mindre grupper befinner seg også i nabolandene Libanon, Syria og Iran. Hvor mange assyrere som fortsatt lever i Irak er usikkert.

I 1968 ble Østens kirke igjen splittet i to. Flertallet – cirka 350 000 – tilhører den opprinnelige kirken hvis offisielle navn er Den apostolisk-katolske Østens kirke. Denne ledes av patriark Mar Dinkha 4. Et mindretall – cirka 100 000 – tilhører Østens gamle apostolisk-katolske kirke som fortsatt har hovedsete i Bagdad. Denne ledes av patriark-katolikos Mar Addai II.

Forholdet til andre kirkesamfunn

Erkebiskop Dionysius Behnan Jajjawi velsigner et brudepar under en massevielse som markerte overgangen til det assyriske året 6752 1. april 2002.
Av /AP/NTB Scanpix.

Østens kirke omtales ofte feilaktig som nestoriansk. Kirken kritiserte avsettelsen av patriark Nestorius, men den delte aldri hans lære. Det er også feil å omtale Østens kirke som monofysittisk.

På 400-tallet oppstod en strid om kristologien. På kirkemøtet i Khalkedon i 451 førte dette til brudd mellom de såkalte diofysitter – representert ved kirkene i Konstantinopel og Roma – og de såkalte monofysitter – representert ved det som senere betegnes som de orientalsk-ortodokse kirkene. Østens kirke deltok ikke i Khalkedon, og deres kristologi representerer en tredje variant. Denne har imidlertid mer til felles med den diofysittiske enn den monfysittiske, og det har derfor vist seg enklere å gjenopprette kirkelig fellesskap med Den katolske kirken enn med Den koptisk-ortodokse kirken som tilhører den orientalsk-ortodokse kirkefamilien. I 1994 undertegnet pave Johannes Paul 2 og patriark Mar Dinkha 4 en felles troserklæring.

I 2001 ble det utstedt retningslinjer for at medlemmer av Den kaldeisk-katolske kirken og Østens kirke kan delta i nattverd i begge kirker. Den koptisk-ortodokse kirken har imidlertid motsatt seg alle forsøk på å gjenetablere Østens kirke som et likeverdig kirkesamfunn. Østens kirke er derfor fortsatt ikke opptatt som medlem i Middle East Council of Churches. Dialog med en av de andre orientalsk-ortodokse kirkene, den syrianske, har imidlertid vist seg å være mer fruktbar.

Assyrisk nasjonalisme

Det assyriske flagget ble designet i 1968, og brukes av assyriske nasjonalister – de som ønsker en egen assyrisk stat eller autonom provins.

Assyrisk nasjonalisme, eller assyrianisme, oppstod på 1800-tallet. Den hadde som mål å samle alle som bevegelsens talsmenn oppfattet som etniske assyrere, det vil si alle medlemmer av de assyriske eller syrianske kirker og de som snakket en arameisk dialekt, og som hadde tilhørighet i de nordlige områdene av Irak, i en selvstendig stat eller i hvert fall i en autonom provins. Slik ønsket de å gjenskape i hvert fall en bit av det de oppfattet som det opprinnelige Assyria.

Første verdenskrig rammet assyrerne hardt, og ved krigens slutt forsøkte assyriske nasjonalister å etablere et slikt hjemland i «det assyriske triangelet» i det nordlige Irak. Dette utløste konflikter med både lokale kurdere og irakiske myndigheter, som kulminerte med en massakre ved Simele (Sumel) i 1933. Denne massakren forsterket assyrernes søken etter et trygt tilholdssted.

Organisasjoner som har arbeidet for å fremme ulike versjoner av assyrianisme er for eksempel Assyrian Democratic Organisation, Assyrian National Congress eller Assyrian Universal Alliance. I 1968 ble det designet et assyrisk flagg som i dag anvendes i en rekke ulike sammenhenger.

Blant assyrerne som fortsatt lever i Irak, men også blant assyrere i diaspora, opprettholdes drømmen om et eget autonomt område for assyrere, det vil egentlig si for alle kristne, i det nordlige Irak. Etter herjingene til opprørsgruppen Den islamske staten, hvor også kristne ble hardt rammet, hevder mange at den eneste muligheten for å sikre fortsatt kristen tilstedeværelse i Irak finnes i å opprette en slik autonom provins. Kristne ledere i Irak hevder at det samlede antallet kristne, etter den amerikanske invasjonen, har sunket fra 1,5 millioner til cirka 250 000. Og de hevder at med mindre de kristne får hjelp og beskyttelse, vil de alle forsvinne fra Irak.

Språk

Assyriske flyktninger fordrevet fra Nord-Persia (Iran) i 1919.
Av /Library of Congress.

Ishai d'Mar Shimun, halvbror av patriarken Mar Rowel og far til den neste patriarken av Østens kirke, Mar Benyamin, avbildet i Persia en gang mellom 1890 og 1895.

Av /Library of Congress.

Assyrerne snakket tidligere ulike arameiske dialekter. I nyere tider har de generelt benyttet hjemlandenes offisielle språk, det vil si arabisk, kurdisk eller tyrkisk, og i USA engelsk og i Sverige svensk, i sin dagligtale. Ulike former for gammel-arameisk (syrisk) anvendes som liturgisk språk i de ulike kirkene.

Assyriske aktivister hevder at ulike ny-arameiske dialekter er i bruk som talespråk, og de fremhever at myndighetene i Kurdistan tillater assyrere å utvikle undervisningsopplegg, radio- og fjernsynsprogrammer på ny-arameisk. I hvilken grad arameisk faktisk anvendes som talemål er imidlertid usikkert. Inntil krigen i Syria brøt ut i 2011 var den lille byen Maaloula kjent som nærmest det eneste stedet hvor innbyggerne faktisk anvendte en arameisk dialekt som talemål.

I arbeidet med å konstruere en felles assyrisk identitet fremhever aktivister også spesielle drakter, matretter og kulturelle tradisjoner som for eksempel dans.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg