O. Sesshus malestil var preget av zen-maleriets suggestive forenkling. Tusj-maleriet Høster fra annen halvdel av 1400-tallet.

Fri. fri

Torii Kiyonagas fargetrykk fra 1781–86 gjorde ham til tidens ledende kvinneskildrer. Badescene fra et kvinnehus, 1785 (beskåret). Museum of Fine Arts, Boston.

Fri. fri

Den japanske kunsten har mottatt impulser fra Kina og Korea, men viser likevel et tydelig særpreg. I billedkunst er det først og fremst menneskeskildringen i skulptur og maleri som viser en særegen japansk utvikling. Innen kunsthåndverk har Japan hatt en sterk innflytelse på europeisk kunst fra omkring 1700-tallet og fremover.

Japans kunsthistorie går tilbake til den forhistoriske Jomon-perioden (til ca. 300 f.Kr.). Fra denne perioden finnes prydgjenstander, amuletter og ikke minst håndformede krukker og kar, brent i lav temperatur og rikt dekorert med taumønster i store stilvariasjoner. Under Yayoi-perioden (ca. 300 f.Kr.–ca. 300 e.Kr.) innførte risdyrkere en ny keramikk-kultur. Mønstrene på deres krukker, som er brent og dreid i høyere temperatur, er geometriske og stiliserte. Yayoi-kulturen fikk også bronse-redskaper fra det kinesiske kontinentet, og i Japan ble de senere smeltet om til nye gjenstander som klokkelignende dotaku og stort dimensjonerte hellebarder, doboko, som begge antagelig ble brukt som symbol ved religiøse fester. Komma-formede stener, magatama, og bronsespeil av kinesisk og japansk opprinnelse er også funnet. Under den følgende Kofun (gravhaug)-perioden (ca. 300–600 e.Kr.) ble større gravhauger anlagt, og arkeologiske funn fra denne jernkulturen innbefatter haniwa-figuriner av mennesker, husdyr og hus i miniatyr o.a. som viser deres hverdag.

Skulpturer fra denne kulturperioden viser påvirkning fra kinesisk kunst, og kan studeres i flere bevarte bronse- og trefigurer, de fleste i Horyuji. Et berømt eksempel er Tori Busshis bronsegruppe Sakyamuni Buddha, utført 623. Skikkelsene har en sluttet, abstrakt form med lineær stilisering i draperiene. En annen kjent buddhaskulptur, Miroku Bosatsu, er en av Japans høyest verdsatte kultbilder: en ung Siddharta som sitter med høyre ben over venstre kne og høyre hånd lett støttende mot kinnet. Håret er oppsatt i to runde knuter. Et godt eksempel på tidens maleri finnes i dekorasjonen på Tamamushiskrinet, et tårnlignende skap, hvor sidene er prydet med bilder fra Buddhas liv.

Skulpturen på 700-tallet har en klar plastisk modellering av kropp og klesdrakt, og viser tilknytning til både den modne Tangstilen i Kina og til den sene Guptaskulpturen i India. Et godt eksempel er den sittende Buddha med de to bodhisattvaene Gakko og Nikko i Yakushitempelet, utført i bronse 726. Amidatriniteten i Tachibane-relikvariet i Horyuji er utført med en større nyansering i figurenes detaljer og ansiktenes uttrykk er mer menneskelige.

Ved siden av bronse og tre ble også andre materialer brukt, bl.a. tørrlakk som har stor holdbarhet, en kunstmasse bestående av lakk, tekstil, tre eller leire. Blant de mest kjente skulpturene er den seksarmede, trehodede Ashura Deva (734), oppbevart i Kofukujitempelet. Fremragende portrettkunst finnes i skulpturen Den blinde munken Ganjin i Toshodajitempelet. Fra Naratiden stammer veggmalerier i Horyujitemplet. De sittende Buddha-skikkelsene, omgitt av stående disipler, minner i detaljene om de indiske freskene i Ajanta.

I denne perioden utviklet det seg en mer nasjonal japansk stil, ettersom kontakten med Kina ble brutt på slutten av 800-tallet. I 794 ble hovedstaden flyttet til Heian (Kyoto). Skulpturene ble ofte utført i tre, f.eks. Shaka Buddha i Muroji og elvehøvdingen Kwannon i Hokkeji. Først i sen Heian eller Fujiwaratid (898–1185) merkes en markert stilforandring i skulptur og især i malerkunsten, der den japanske egenarten vokser frem.

Det japanske profanmaleriets mest berømte navn er Kanaoka (annen halvdel av 800-tallet) og Kawanari (782–853). Deres arbeid førte til de såkalte yamato-e (bilder med japanske motiver) til forskjell fra kara-e (bilder med kinesiske motiver). Sakralmaleriet, som er preget av tidens esoteriske buddhisme med mystiske drag, viser fremdeles sterk tilknytning til Tang-tidens kunst.

Kunstnere innen yamato-e-tradisjonen skapte også horisontalt komponerte billedruller, makimono, med motiv fra Japans legender og skjønnlitteratur. Berømt er også biskop Toba Sojos (1053–1140) satiriske billedruller, hvor kunstneren lar aper, frosker og harer boltre seg i menneskelige gjøremål. Tegningen er det viktigste uttrykksmiddelet, og viser japanernes dyktighet i å skildre kropper i bevegelse.

Hovedstaden ble flyttet til Kamakura. Skulpturen når et nasjonalt høydepunkt med fremstående mestere som Kokei, Unkei, Kaikei og Tankei, som har etterlatt seg en rekke personlige og kunstnerisk fremragende verker. Særlig kjent er Unkeis kolossale vekterskikkelser i hovedporten til Todaji (1203), Unkeis realistisk modellerte presteportretter, og Tankeis uttrykksfulle skulptur Basu Sennin, fremstilt som en eldre, mager tiggermunk (1200-tallet). Mest kjent av alle skulpturer fra denne perioden er den store Amida Nyorai-buddhaen i bronse, nær Kamakura (omkring 1250).

I malerkunsten skildret kunstnere på makimonos buddhisthelgeners liv og levnet, hvordan templer og helligdommer ble reist, og ikke minst borgerkrigen forut for denne perioden. Slagscener med rytterangrep, flyktende hoffolk og bygninger omgitt av røyk og flammer er malt med brutal realisme, og det er en enestående fart over fremstillingen. Portrettkunsten står også høyt i perioden, bl.a. med en rekke malte portretter av Minamotoslektens ledende shoguner.

I denne perioden ble det igjen intim forbindelse med Kina. Periodens mest interessante bidrag til billedkunsten er tusjmaleriet, kalt suiboku, som utviklet seg under innflytelse fra Kina. Berømte tusjmalere er Sesshu (1420–1506), Sesson (ca. 1500–1560) og Kanoskolen; alle forener Sungmalernes stil med japanske elementer. Suibukimaleriet ble senere først og fremst dyrket av zenbuddhister. Kano Motonobu (1434–1530) grunnla Kanoskolen. Hans sønn Kano Motonobu (1474–1559) regnes som den fremste kunstneren i denne skolen.

I denne perioden ble landet, som lenge hadde vært herjet av borgerkriger, gjenforent, og kunstinteressen vokste igjen. Til palassene ble det laget dekorerte veggfelter og store malte skjermer i sterke farger. De var utført av tidens fremste Kanomestere og dekorert med frukttrær, blomster og fugler, gjerne med bakgrunn av gull. En helt annen stil finnes i Hasegawa Tohakus (1539–1610) suibokumalerier, som er utført i Sesshus ånd.

Denne perioden er preget av en langvarig fred med Tokugawafamilien som shoguner og Edo, nåværende Tokyo, som nytt politisk og økonomisk sentrum. Sotatsu (død 1643) og Ogata Korin (1658–1716) grunnla en ny skole, som søkte sine forbilder i det eldre Yamatoemaleriet. Korin drev den japanske, dekorative stilen til et høydepunkt, i naturskildringer med abstraherte mønstervirkninger.

Edoperioden er kanskje mest kjent for ukiyo-e, det forbigående øyeblikkets kunst, med tresnittet som uttrykksmiddel. Ingen har fått slik berømmelse utenfor Japan som ukiyo-e-skolen, hvis grafiske arbeider har hatt betydelig innflytelse på europeisk grafikk. Særlig berømmelse har denne skolens mestere fått takket være fargetresnittet som mangfoldiggjorde deres verker. Fra midten av 1800-tallet vant disse tresnittene innpass også i Europa og fikk stor betydning for kunstretninger som impresjonismen og syntetismen.

Det japanske tresnitt forener en klar og livlig øyeblikksskildring med en dekorativ stilisering, bygd på samspillet mellom den grasiøse linjerytme, de hele, klart atskilte fargeplan og de praktfulle detaljer i draktmønstre o.l. Betydning for dens utvikling til selvstendig kunstart fikk Moronobu (1618–94) og Masanobu, som laget de første skildringer av skuespillere og geishaer. Tresnittet i to farger oppstod ca. 1740, i flere farger ca. 1760. Flerfargetrykkets første store mester var Harunobu (1725–70), som særlig skildret vakre unge kvinner. Blant hans etterfølgere på dette feltet var Utamaro (1753–1806).

På 1800-tallet dominerte landskapsskildringene med Hokusai (1760–1849), som utførte de kjente utsikter mot Fujiyama, samt landskapsskildreren Hiroshige (1797–1858). Etter 1850 medførte masseproduksjon og bruk av anilinfarger til en kunstnerisk tilbakegang. Det er imidlertid gjennom tresnittet at Europa først kom i kontakt med japansk billedkunst, og kom til å påvirke vestlig maleri, bl.a. impresjonistene. Japansk kunst og kunsthåndverk kom i siste halvdel av 1800-tallet til å spille en viktig rolle i europeisk stilutvikling, se japonisme.

Etter Meiji-restaurasjonen (1868) fikk vesteuropeiske kunstidealer innpass i Japan, samtidig som japansk kunst virket fornyende på europeisk kunst. En kunstavdeling ble opprettet 1876 i tilknytning til en teknisk høyskole i Tokyo. Blant de mange kunstnere som arbeidet med yoga (europeisk maleri), er Kuroda Seiki (1866–1924) den mest kjente. Tenshin Okakura (1862–1913), som sammen med E. F. Fenollosa (1858–1908) ledet Tokyo kunstakademi (opprettet 1887) og arbeidet iherdig for en fornyelse av japansk kunst. Okakura grunnla Nihon bijutsuin (Akademiet for japansk kunst); det ble senere ført videre av Taikan Yokoyama (1868–1958), som fornyet nihon-ga, det tradisjonelle japanske maleri. Kyotoskolen, ledet av Tessai Tomioka (1836–1924), ivaretok tradisjonen fra bunjin-ga og yamato-e.

Den individuelle kunstoppfatningen som dominerte, førte til opprettelsen av gruppen Nika-kai, som formidlet de nyeste europeiske kunststrømninger. Deres ledere har vært bl.a. Ryuzaburo Umehara, Hanjiro Sakamoto (1882–1969) og Sotaro Yasui (1888–1955). Sammen med dem virket Tsuguharu Fujita (1886–1968), som senere reiste ut og ble en av de ledende kunstnere i «École de Paris». Etter den første verdenskrig arbeidet en rekke kunstnere for proletarkunsten og den sosialistiske realisme og opprettet flere kunstnerforbund. Innen nihon-ga-tradisjonen arbeidet foreningen Seiryusha, ledet av Ryushi Kawabata (1885–1966), som gikk inn for mer populær, lettfattelig kunst uten å være programbundet som proletarkunstnerne.

I 1930-årene ble de første gruppene for abstrakt kunst dannet, men de fleste av de modernistiske kunstnergruppene ble oppløst da landets politiske klima forverret seg før og under den annen verdenskrig. Etter krigen oppstod de igjen, og siden har tendensen til skoledannelser vært enda sterkere. Den modernistiske strømning i Europa etter krigen har også nådd Japan. Utstillingen av franske arbeider fra Salon de Mai i Tokyo 1951 virket stimulerende på dem som dyrket Vestens kunst. Art Informel ble en betydelig retning. De fremste navnene her er Toshimitsu Imai (f. 1928), Yoshiro Domoto (1892–1975) og Kumi Sugai (f. 1919). Informelkunsten har stått i vekselforhold til skulptur og arkitektur og har inspirert det tradisjonelle blomsterarrangement, som Sofu Teshigawara (1900–79) stod i spissen for. Felles for disse kunstretningene er at de er sterkt knyttet til den gamle japanske kunstoppfatning og uttrykksmåte, og de forener øst og vest i sin modernisme. Gjenoppdagelsen av den japanske kunst er den røde tråd hos bl.a. keramikeren Shoji Hamada (1894–1978). Like tradisjonsbevisst er grafikeren Shiko Munakata (1905–75). Aksjonsmaleri, pop-kunst og op-kunst gjorde sitt inntog i Japan i 1950- og 1960-årene.

Krigen i Vietnam, stadig økende levestandard, computerisering av livsformen, miljø-ødeleggelse, angst og rastløshet som følge av urbanisering, gjenspeiler seg i kunstnernes søken etter adekvat formspråk. On Kawara (f. 1933) har laget en serie monokronistiske bilder i angstfylte, forrykkede perspektiver. Shusaku Arakawa (f. 1936) gir en personorientert sivilisasjonsbeskrivelse. Kolorister som har arbeidet med deformerte, tradisjonelle former er Ay-O (f. 1931), Toshinobu Onosato (1912–86) o.a. Avdempet lyrisisme i gjenkjennelige symboler var Jiro Yoshiharas (1905–72) kunst. Natsuyuki Nakanishi (f. 1935) arbeider med materialbilder på lignende måte som Tomio Miki (1937–77) arbeidet med øre-motiv av metall-legering; deres verk uttrykker kanskje moderne menneskers oppfatning av en isnende virkelighet. Graden av fornyelser av ulike tradisjoner er variert hos tallrike kunstnere, men det er et sant mangfold av kunstneriske virksomheter som preger dagens kunst også i Japan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. mars 2015 skrev Sunniva B. Haavik

Hva er typiske kjennetegn på japansk kunst? Kan du skrive om noen kjente gamle eller nye japanske kunstnere?

13. mars 2015 svarte Georg Kjøll

Hei Sunniva

Vi har dessverre ikke noen fagansvarlige på dette området akkurat nå, så jeg kan ikke hjelpe til med noe mer enn det som allerede står i artikkelen.

Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.