Faktaboks

Giorgione
egentlig Giorgio eller Zorzi/Zorzo da Castelfranco
Uttale
dʒårdʒˈå:ne
Født
1478, Castelfranco Veneto
Død
1510, Venezia
omtrentlig fødselsår 1477/1478

Giorgione var en italiensk maler og en av de viktigste representantene for høyrenessansen i Venezia. Han var av stor betydning for utviklingen av det venetianske maleriet. Giorgione er særlig kjent for sin bruk av lys og farger, sine stemningsfulle landskaper og kontemplative figurer.

Bakgrunn

Giorgiones liv og virke er i liten grad dokumentert. Mange verk har vært tilskrevet maleren, men den kritiske kunstforskningen tillegger ham bare et fåtall bilder, delvis i henhold til litterære kilder. Det er enighet om Giorgiones betydning for utviklingen av malerkunsten, men både attribusjoner og dateringer er til dels svært kontroversielle. Hans malerier fremstår ofte som flertydige, og det er uenighet om en rekke tolkninger.

Det er mulig at Giorgione først gikk i lære i Castelfranco. Han var påvirket av Giovanni Bellini og må ha tilbrakt tid i hans verksted. Det har vært gjort flere forsøk på å rekonstruere Giorgiones tidligste virke som kunstner, men det er få konkrete holdepunkter. Flere ulike verk er attribuert til ham fra midten av 1490-tallet, og mange regner Moses' ildprøve og Salomos dom (begge fra cirka 1495-1500, Firenze, Uffizi) som Giorgiones tidligste verk.

Religiøse motiver

Hyrdenes tilbedelse
.

Madonna (cirka 1503-1504) i domkirken i Castelfranco, viser den tronende jomfru Maria med barnet, Frans av Assisi og sannsynligvis St. Nicasius. Maleriet er en sacra conversazione og hans eneste kjente altertavle. Verket var innovativt på flere måter. Giorgione byttet blant annet ut den mer tradisjonelle arkitektoniske bakgrunnen med et landskap. Gjennom fargebruken skapte han en helhetlig virkning som er typisk for hans kunst, og som er enda tydeligere i senere verk.

Et annet arbeid som de fleste tilskriver maleren, er Hyrdenes tilbedelse (1505/1510, Washington, National Gallery of Art). Andre malerier med religiøse motiver er også attribuert til Giorgione, men det er stor usikkerhet knyttet til flere av dem.

Portretter

Av .

Portrettet som tradisjonelt kalles Laura (1506, Wien, Kunsthistorisches Museum) viser en ung kvinne som er i ferd med å dekke eller blotte brystet. Bakgrunnen domineres av laurbærblader. Kvinnens håndbevegelse og laurbærbladene har hatt betydning for de ulike tolkningene av verket. Det har blant annet både blitt tolket som et brudebilde og som en fremstilling av en kurtisane. Maleriet ses ofte i sammenheng med en bestemt type idealiserte kvinnefremstillinger som ble populære i Venezia noen få år senere. Giorgiones fremstilling var nyskapende på flere måter. Individualiserte kvinnefremstillinger var høyst uvanlige i venetiansk kunst, og Giorgiones lys- og fargebruk gjør at kvinnen virker naturlig og nærværende. Portrettet har en inskripsjon fra 1500-tallet på baksiden og regnes som et sikkert verk.

Også det uformelle såkalte Terris-portrettet (cirka 1506, San Diego Museum of Art) har en samtidig inskripsjon. Portrettets umiddelbare karakter er en tydelig kontrast til den formelle tradisjonen innen portrettkunsten. Det er uenighet om den naturalistiske kvinnefremstillingen Den gamle (cirka 1505-1507, Venezia, Gallerie dell'Accademia) skal regnes som et portrett eller en allegori, men attribusjonen er nå så å si allment akseptert.

Det allegoriske Selvportrett som David (cirka 1508-1510, Braunschweig, Herzog Anton Ulrich-Museum) som opprinnelig var større og inkluderte Goliats hode, regnes av mange som et autentisk verk. En rekke ulike portretter er tilskrevet Giorgione, men mange av attribusjonene er usikre.

Tre kjente og sikre verk

Stormen

ca. 1506-1508
Av .

Stormen (cirka 1506–1508 Venezia, Gallerie dell'Accademia) er et helt sentralt og godt bevart arbeid. Det viser et landskap med en mann og en halvnaken kvinne som ammer et barn. Noen ruiner er fremstilt til venstre i bildet, og en by befinner seg på den høyre siden av en elv. I bakgrunnen ses et opptrekkende uvær, og den mørke himmelen er delvis opplyst av et lyn.

Stormen har vært tolket på usedvanlig mange ulike måter. Blant annet har maleriet blitt karakterisert som en fremstilling av et mytologisk, bibelsk, litterært eller filosofisk tema. Bildet har også vært oppfattet som en allegori over Venezia som trues av undergang, eller over en historisk hendelse. Noen har tolket det som et rent fantasilandskap. Det fantes en lang tradisjon for å inkludere landskap i malerier, men Giorgiones naturoppfatning var innovativ. I Stormen er landskapet fremtredende, og gjennom lys- og fargebruk fremstår figurer og natur som en integrert enhet. Giorgiones lyriske fremstilling kan ses i sammenheng med samtidige dikteres naturskildringer og den klassiske pastoralen. Denne typen landskap ble populære i Venezia.

De tre filosofene

De tre filosofene har blant annet blitt oppfattet som de hellige tre konger, representanter for ulike vitenskapelige retninger eller for jødedommen, islam og kristendommen. Maleri fra cirka 1506–1508 Wien, Kunsthistorisches Museum.

De tre filosofene (cirka 1506–1508 Wien, Kunsthistorisches Museum) fremstiller tre menn i forskjellige aldre og antikke drakter i et landskap. Maleriet har vært tolket på en rekke ulike måter. Det kan være en allegori over menneskets tre aldre i kombinasjon med andre temaer. Blant annet har de tre mennene blitt oppfattet som de hellige tre konger, representanter for ulike vitenskapelige retninger eller for jødedommen, islam og kristendommen. I følge en tidlig kilde ble maleriet ferdigstilt av Sebastiano del Piombo, men nyere undersøkelser tyder på at Giorgione selv fullførte arbeidet.

Sovende Venus

Sovende Venus (cirka 1508-1510, Dresden, Gemäldegalerie), er et hovedverk i renessansens malerkunst. Slike fremstillinger av kjærlighetsgudinnen ble svært populære i venetiansk kunst. De forbindes særlig med Tizian som malte landskapet i Giorgiones Sovende Venus, men inspirerte også en lang rekke senere malere utenfor Venezia. Antikk skulptur var et tydelig forbilde for Giorgiones gudinne. Maleriet ble sannsynligvis bestilt i forbindelse med en ekteskapsinngåelse. Sovende Venus har til dels blitt sammenliknet med Giorgiones tidligere fremstilling av den gammeltestamentlige Judith (cirka 1503-1504, St. Petersburg, Eremitasjen).

Offentlig utsmykning

Programmet for Giorgiones offentlige freskeutsmykning av Fondaco dei Tedeschi i Venezia er ikke kjent. Arbeidet var omfattende, og trolig utførte Giorgione mesteparten av det i løpet av sommerhalvåret 1508. Tizian malte to av fasadene. Bare fire fragmenter er bevart, men noe mer av utsmykningen er kjent gjennom grafiske arbeider. Til dels viser disse tendenser i Giorgiones figurfremstillinger som normalt forbindes med manierismen. Tidligere hadde det ikke vært vanlig å utsmykke husfasader med slike fresker i Venezia, men det er kjent at Giorgione også malte andre fasader i byen. I Castelfranco er dessuten et rom med en freskesyklus bevart. Denne frisen, De frie og de mekaniske kunster (1502-1503, Casa Pellizzari, det nåværende Museo Casa Giorgione), regnes som en nesten sikker attribusjon til Giorgione.

Giorgione fikk et annet offentlig oppdrag året før han utførte Fondaco-utsmykningen. Maleriet for Dogepalasset kan knyttes til utbetalinger fra 1507 og 1508, men er trolig tapt. For det meste arbeidet Giorgione for private oppdragsgivere som utgjorde et eksklusivt og intellektuelt publikum.

Giorgione eller Tizian?

Landlig konsert har både vært attribuert til flere ulike malere og tolket på en rekke ulike måter. De fleste regner det nå som et tidlig arbeid av Tizian, under sterk påvirkning av Giorgione. Et mindretall mener imidlertid at det er av Giorgione.

Det svært kjente maleriet Landlig konsert (cirka 1510, Paris, Louvre) viser et landskap med to unge menn som virker fordypet i musikkens verden og ikke ser ut til å ense de to musene rett ved dem. Landlig konsert kan ses som et uttrykk for elitens drøm om et landlig Arkadia, og forbindelsen mellom det og Stormen er tydelig. Landlig konsert har både vært attribuert til flere ulike malere og tolket på en rekke ulike måter. De fleste regner det nå som et tidlig arbeid av Tizian, under sterk påvirkning av Giorgione. Et mindretall mener imidlertid at det er av Giorgione. En rekke andre malerier er attribuert både til Giorgione og Tizian.

Stil og innflytelse

Giorgione brukte farger i oppbygningen av sine malerier og la særlig vekt på gradvise overganger for å skape en helhet. Han la lag med ulike fargetoner over hverandre slik at konturene virket oppløste. Ved hjelp av farger gjenga han lys- og skyggeeffekter og skapte volum og dybde. Helt sentralt for Giorgione var Giovanni Bellinis behandling av farger og hans fremstilling av lyset og dets atmosfæreskapende virkning. Bellinis interesse for landskaper var dessuten vesentlig for Giorgiones utvikling. Han bygget også videre på Leonardo da Vincis sfumato og luftperspektiv. Giorgione smeltet i sin kunst menneske og natur sammen til en helhet som tidligere ikke var nådd.

Giorgione øvde stor innflytelse på venetiansk maleri. Han regnes tradisjonelt som Tizians og Sebastiano del Piombos lærer, men det har vært satt spørsmålstegn ved om han hadde elever i tradisjonell forstand. Begge var en periode sterkt påvirket av ham, og han var av stor betydning også for andre samtidige malere. Hans innflytelse strakte seg dessuten utover hans samtid og Venezia-området.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jaynie Anderson (1997). Giorgione. The painter of 'poetic brevity'. Flammarion
  • Ludwig Baldass (1965). Giorgione. London
  • Paola della Pergola (1955). Giorgione. Martello
  • Edgar Wind (1969). Giorgione's Tempesta with comments on Giorgione's Poetic Allegories. Oxford

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg