Portrettet som tradisjonelt kalles Laura (1506, Wien, Kunsthistorisches Museum) viser en ung kvinne som er i ferd med å dekke eller blotte brystet. Bakgrunnen domineres av laurbærblader. Kvinnens håndbevegelse og laurbærbladene har hatt betydning for de ulike tolkningene av verket. Det har blant annet både blitt tolket som et brudebilde og som en fremstilling av en kurtisane. Maleriet ses ofte i sammenheng med en bestemt type idealiserte kvinnefremstillinger som ble populære i Venezia noen få år senere. Giorgiones fremstilling var nyskapende på flere måter. Individualiserte kvinnefremstillinger var høyst uvanlige i venetiansk kunst, og Giorgiones lys- og fargebruk gjør at kvinnen virker naturlig og nærværende. Portrettet har en inskripsjon fra 1500-tallet på baksiden og regnes som et sikkert verk.
Også det uformelle såkalte Terris-portrettet (cirka 1506, San Diego Museum of Art) har en samtidig inskripsjon. Portrettets umiddelbare karakter er en tydelig kontrast til den formelle tradisjonen innen portrettkunsten. Det er uenighet om den naturalistiske kvinnefremstillingen Den gamle (cirka 1505-1507, Venezia, Gallerie dell'Accademia) skal regnes som et portrett eller en allegori, men attribusjonen er nå så å si allment akseptert.
Det allegoriske Selvportrett som David (cirka 1508-1510, Braunschweig, Herzog Anton Ulrich-Museum) som opprinnelig var større og inkluderte Goliats hode, regnes av mange som et autentisk verk. En rekke ulike portretter er tilskrevet Giorgione, men mange av attribusjonene er usikre.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.