vase

Vase er navnet på kar av keramikk, metall, glass, stein og andre materialer. Mens vaser i vår tid hovedsakelig er prydgjenstander, var deres funksjon i antikken overveiende av praktisk art, som drikke- eller oppbevaringskar.

Dette forklarer deres store variasjon i form og størrelse, fra de enkleste og groveste vaser til kostbart dekorerte praktstykker, fra mannshøye vaser brukt til å lagre korn eller olje i og ned til ørsmå parfymebeholdere.

Det vanligste materialet for vaser er keramikk. Arkeologisk sett har dette store fordeler, idet leirgods har en temmelig kort levetid og dermed raskt kommer under jorden, samtidig som selve skårene er nærmest uforgjengelige. Det medfører at de store mengder av vaseskår man pleier å finne under utgravinger, kan gi viktige stilistiske og typologiske holdepunkter når man følger skiftningene i dette materialet.

Vaser kan enten være ensfargede med dekor i positivt eller negativt relieff, eller bemalte. Sistnevnte dekortype, vasemaleri, stod særlig høyt hos grekerne. I den minoisk-mykenske kultur foretrakk man naturformer, særlig planter og havvesener. Henimot 1000-tallet fvt. stivnet naturformene gradvis, og i de første århundrene etter år 1000 var rent geometrisk dekor fremherskende.

Etter hvert kom figuralmotivene tilbake, og i løpet av 600-tallet fvt. ble den såkalte svartfigurstilen utviklet. Rundt 530–520 fvt. ble rødfigurstilen innført og utkonkurrerte svartfigurstilen i popularitet. En egen type greske vaser er de som er malt med tempera på en grunn av hvit pipeleire. De vanligste av disse er de hvite lekyter, som ble brukt i dødekulten.

Mot hellenistisk tid ble de malte vaser fortrengt av vaser med relieffdekor, som ofte imiterer metallformer. Slike typer ble også populære i romersk tid (arretinsk keramikk, terra sigillata). Metallvaser som de hellenistisk-romerske vaser iblant søkte å imitere, hadde de samme grunnformer som bruksvaser, men på grunn av sitt materiale (bronse, sølv eller gull) var de meget kostbare. Det samme gjaldt prydvaser av glass.

Vaseformene fra senantikken utviklet seg videre utover i middelalderen både på kristen og islamsk grunn. Særlig innen sistnevnte område nådde vasedekoren høyt, dels under inspirasjon fra Kina; kinesiske porselensvaser hører til det ypperste som er skapt av vaser. Også innen Sør-Amerikas indianske kulturer stod vasekunsten høyt. Her finner man ofte vaser formet som mennesker eller dyr.

Dagens kunsthåndverkere, først og fremst keramikere og glasskunstnere, har arbeidet mye med vasen som grunnform, men de har gitt vasen en ny og overført betydning, tilpasset dagens formspråk.