Faktaboks

Cimabue
Giovanni Cimabue Cenni di Pepo
Uttale
tʃimabˈue
Født
1240, Firence, Italia
Død
1302, Pisa, Italia
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Frans av Assisi
Madonna fra St. Trinita

Giovanni Cimabue. Madonna fra St. Trinita. 1260–1280. Uffizi, Firenze.

Giovanni Cimabue var en italiensk maler fra Firenze. Han er regnet som grunnleggeren av den retningen i malerkunsten som brøt med formlene fra den bysantinske kunsten. En viktig kilde til kunnskap om Cimabue er Giorgio Vasaris bok, Kunstnernes liv.

Bakgrunn

Cimabue kom fra en adelig familie. Han ble ansett for å ha et godt hode, og ble sendt til skolen ved Santa Maria Novella, et dominikanerkonvent i Firenze. Der skulle han studere litteratur og grammatikk. Han var mer opptatt av å tegne på bøker og løse ark. Han tegnet mennesker, hester, bygninger og alle slags fantasier. Han fikk derfor lov til å gå i lære hos noen greske kunstnere som var engasjert for å utføre større arbeider i kirka Santa Maria Novella.

Kunstnerisk utvikling

Det første arbeidet Cimabue skal ha malt, var en altertavle med Sankta Cecilia som hovedmotiv. Det er bevart en slik altertavle, men attribueringen er usikker. Etter det fikk han et oppdrag fra Ordensbrødrene i Vallombrosa, et alterbilde med Madonna på tronen med barnet på fanget. Dette verket skal være identisk med et som nå er i Accademia.

Det verket som fikk mest oppmerksomhet er tavlen med Madonna med barnet som hovedtema, for Santa Maria Novella rundt 1270. Dette verket finnes fortsatt i kirken. Avdukingen skjedde da Charles av Anjou, broren til Ludvig 9. besøkte Firenze på vei til Napoli. Bildet ble båret i triumfprosesjon fra atelieret til Santa Maria Novella. Det ble deretter holdt en stor fest i Firenze. Cimabue fikk stor betydning i sin samtid og fikk mange elever og etterlignere. Spørsmålet om hvilke verker som kan tilegnes ham, har derfor hatt en bred plass i kunstforskningen.

I dag regnes disse verkene som sikre verk av Cimabue:

  • Madonna fra San Francesco i Pisa (nå i Louvre)
  • krusifikset i Santa Croce i Firenze (nesten tilintetgjort ved flom i 1966)
  • krusifikset i San Domenico i Arezzo
  • altertavlen Madonna fra Santa Trinità, freskene i San Francescos overkirke i Assissi

Kirkens behov for bilder var knyttet til altertavler og krusifikser, som hadde en rolle i liturgien, og veggmalerier, som hadde en lærefunksjon.

Madonna fra Santa Trinità

Tavlen er cirka 385 cm høy og står nå i nå i Museo degli Uffizi i Firenze. På en massiv, tredimensjonalt fremstilt tronstol med utskjæringer og edelstener, sitter Maria med barnet på sitt venstre kne. Hun har mørk blå kappe, som også dekker hodet. Under kappen har hun en rød kjortel. Hun ser på betrakteren og gjør en gest mot barnet. Barnet ser også rett på betrakteren og holder hånden opp i en velsignelsesgest.

Figurenes positur, og gullflaten bak dem, minner om den bysantinske arven. Cimabue modellerer imidlertid foldene i draktene etter kroppene under, i stedet for å følge et symbolsk skjema. Englene på begge sider fyller all tilgjengelig flate. Vingene beskjæres av bilderammen og englene overlapper hverandre og bidrar ved det til å gjøre flaten til et bilderom som er en fortsettelse av det rommet betrakteren befinner seg i. De bøyer hodene til høyre og vestre og ser i alle retninger. Det øker opplevelsen av dybde og rom.

I de tre buene under tronstolen sitter Jeremia, Abraham, David og Jesaja med hver sin skriftrull. De har alle en rolle i å profetere eller legge til rette for Kristi komme. Jeremia og Jesaja på hver sin ytterside løfter blikket opp mot moren og barnet, Abraham og David ser ut på betrakterne, og åpner bilderommet utover. Vasari beskriver det nye i Cimabues kunst slik:» (Her) fjernet han seg fra den gamle teknikken og sørget for at draperiene, påkledningen og alt annet i dette verket fremstod livligere, mer naturlig og mykere enn grekernes stil, som var full av linjer og profiler både i mosaikken og malerkunsten».

Italiensk kirkekunst var under hele middelalderen sterkt influert av bysantinsk kunst, særlig etter Konstantinopels fall i 1204, da mange greske kunstnere bosatte seg i Italia og arbeidet der. Kunstuttrykket, «Maniera Greca», på gresk måte, hadde høy status, men var utviklet til et ortodokst bildesyn, lære og liturgi. I den ortodokse bildetradisjonen var uforanderlighet en verdi. I den katolske kirkekunsten, derimot, med hele Vest-Europas kirkekunstmiljøer som bidragsytere utviklet det seg gjennom middelalderen et syn på bilder og bildenes funksjon som åpent for et mer naturalistisk uttrykk. Cimabue må ha fulgt med i arbeidene som pågikk i domkirken i Firenze, Santa Marie del Fiore. Der arbeidet Giovanni Pisano med en ny prekestol med relieffer tydelig preget både av det gotiske uttrykket og av bevarte romerske sarkofager.

Krusifikset fra Santa Croce

Krusifikset i Santa Croce

I motsetning til det sterkt flatemessige i den rådende bysantiniserende fremstilling lot Cimabue kroppsformene få volum. Krusifikset i Santa Croce, Firenze.

Krusifikset i Santa Croce
Av .

Krusifikset ble malt på oppdrag for Santa Croce, fransiskanernes hovedkirke i Firenze, nå i Museo dell ‘Opera Santa Croce. Krusifikset er et platekrusifiks på 448 cm × 390 cm, det vil si at det er en malt flate og ikke en tredimensjonal skulptur. Krusifikset ble svært ødelagt av den store flommen i 1966.

Korsfestelsefremstillingen har mange likhetstrekk med den tradisjonelle bysantinske fremstillingsmåten. Cimabue fremstiller imidlertid Kristus med så stor grad av tredimensjonalitet at kroppen for betrakteren ser ut til å komme ut av overflaten. Kroppen danner en S-kurve, og armene er strukket rett ut. Anatomifremstillingen er detaljert og naturtro. Lendekledet er et lyst, nesten gjennomsiktig stoffstykke som er svøpt naturlig rundt hoftene. Hodet ligger mot venstre skulder, øynene er lukket. Han har langt, brunt hår og skjegg.

Det er den døde Kristus som er fremstilt her, og både kroppen og ansiktet er preget av lidelse. Dette er nytt, det understreker Kristi menneskelige natur, som har lidd, og ikke en konge som har seiret. Bak hodet er det plassert en stor, helt flat glorie, som understreker Kristi guddommelige natur. På venstre og høyre korsarm er henholdsvis Maria og Johannes fremstilt, som to ikoner med gullbakgrunn. De støtter hodet i håndflaten, en klassisk sørgegest.

Cimabue laget flere krusifikser, ett av de bevarte var fra Kirken i Arezzo, som vi ser fra baksiden i Giottos freske, Juleunderet i Arezza (Overkirken i San Francesco i Assissi)

Fresker i San Francesco i Assisi

Madonna med barnet, Frans av Assissi og fire engler

De medtatte freskene i overkirkens kor og tverrskip i San Francesco i Assisi tilskrives Cimabue. Motivene er fra apokalypsen og Marias liv. Kristus på korset henger i en gotisk S-form. Føttene på et fotbrett er et trekk som kjennes fra gresk tradisjon. Ellers er fremstillingen på linje med samme motiv i det katolske Europa. Kristi kropp er mager og anatomien godt fremvist.

På 1200-tallet ble den lidende Kristus fremstilt oftere enn den seirende Kristus i bildeserier som fremstiller hele Det nye testamentet. En detalj fra freskoarbeidet i Assissi er Den apokalyptiske Kristus. Her er Kristus fremstilt sittende på en trone, i en mandorla, en mandelformet glorie. Han holder sin høyre hånd opp i en talegest, og den venstre foten hviler på et punkt høyere enn den høyre. Dette skaper en diagonal balanse. Foldene i kjortelen hans er naturalistisk og med tredimensjonal plastisitet tegnet rundt kroppen. Han har hår og skjegg og en korsglorie bak hodet. Dette er en motivtype som er helt vanlig enten over hovedinngangen eller i korhvelvet i Europas store kirker fra middelalderen.

Tidlige kilder

Jesus piskes

En viktig kilde til kunnskap om Cimabue er Giorgio Vasaris bok Kunstnernes liv (oversatt til norsk og utgitt av Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 2021), som ble publisert i 1550. Vasari berømmer Cimabues banebrytende rolle for den italienske malekunsten, og dette har preget mye av det som er blitt skrevet om ham. Vasari kan henvise til Dante og Petrarcha, som berømmer Cimabue og Giotto, for å male «etter naturen». Det er en kontrast til de tradisjonelle greske bildefremstillingene, der kunsten har en enda strengere symbolsk funksjon enn i den katolske, vestlige tradisjonen.

På Cimabues tid var det mange greske kunstnere som hadde reist til Italia, etter felttoget mot Bysants i 1204. Vasari, som skrev to hundre år etter Cimabues død, hadde en egen agenda med sin kunsthistorie: Å vise hvordan Italias storhet under Romerriket ble gjenopprettet i renessansen. Cimabue levde i et miljø der det fantes rikelig med bevarte romerske skulpturer og relieffer. Den rike europeiske gotiske kunsten må ha vært kjent i miljøet, selv om det blir underkommunisert av Vasari. En større interesse for det jordiske, også i de bibelske fremstillingene, utviklet seg i vest, og åpnet for større kroppslig plastisitet og fremstilling av individuelle følelser og uttrykk.

Også fra norsk side er det levert et viktig innlegg, nemlig av Andreas Aubert i «Die malerische Dekoration der San Francesco-Kirche in Assisi» (1907).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg