Svensk, språk som hører til de nordgermanske eller nordiske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Regnet i antall talere er svensk det største av de nordiske språkene, med over ni millioner morsmålstalere. Betegnelsen svensk henger etymologisk sammen med svear.

Den svenske språkloven fra 2009 slår fast at svensk er hovedspråket i Sverige. Svensk er morsmål for flertallet av den svenske befolkningen, og beherskes også av de fleste som bor i Sverige men har et annet morsmål.

Svensk er også, ved siden av finsk, nasjonalspråk i Finland, ifølge den finske språkloven fra 2003. Omkring 300 000 av Finlands innbyggere har svensk som morsmål. De kalles finlandssvensker og språket deres finlandssvensk. For Åland gjelder en egen selvstyrelov som blant annet slår fast at Åland er enspråklig svensk og har svensk som administrasjonsspråk.

En tradisjonelt svensktalende befolkning finnes dessuten i Estlands kystområder, samt i Gammalsvenskby i Ukraina, dit svensktalende fra Estland ble forflyttet i 1781.

Svensk har i likhet med de øvrige skandinaviske språkene utviklet seg fra urnordisk, som tidfestes til perioden 500–800 evt.

Runeinnskriftene fra før ca. 800 har et enhetlig preg over hele det nordiske språkområdet. Etter ca. 800 oppsto visse forskjeller mellom vestlig nordisk og østlig nordisk. Blant annet fikk en i øst monoftongering, slik at stein ble til sten og laus ble til løs, mens de eldre formene med diftong ble beholdt i vest. På grunn av denne tidlige splittingen har det blitt vanlig å skille mellom vestnordisk, opphavet til dagens norsk, islandsk og færøysk, og østnordisk, opphavet til dagens dansk og svensk. Seinere endringer har imidlertid ført til at likhetene mellom norsk og svensk, og også i en viss utstrekning dansk, nå er mye større enn likhetene mellom norsk og islandsk/færøysk. Dette gjelder så vel fonologi og syntaks som ordforråd.

En vanlig periodeinndeling av svensk språkhistorie er:

  1. runesvensk (ca. 800–ca. 1225)
  2. eldre (klassisk) fornsvensk (ca. 1225–ca. 1375)
  3. yngre fornsvensk (ca. 1375–1526)
  4. eldre nysvensk (1526–1732)
  5. yngre nysvensk (1732–ca. 1900)
  6. nusvensk (fra ca. 1900)

Det østnordiske språket i runeinnskrifter fra Sverige, fra perioden ca. 800 – ca. 1225 evt., omtales ofte som runesvensk, men rent språklig er det ingen forskjell mellom disse innskriftene og innskrifter fra den samme perioden i Danmark.

Overgangen til fornsvensk markeres av de første svenske tekstene skrevet med latinsk alfabet. Disse var lovtekster; seinere tilkom også tekster i andre sjangre, så vel religiøse som profane.

Eldre (klassisk) fornsvensk var relativt stabilt, mens yngre fornsvensk var preget av store endringer. Blant annet ble det eldre systemet med korte, lange og overlange stavelser erstattet av det moderne systemet der alle trykksterke stavelser er lange. Vokalen /ʉ/ oppsto, mens andre vokaler ble forskjøvet. Konsonanten /θ/ (skrevet <þ>) falt sammen med /t/, mens flere nye konsonanter tilkom. Bøyinga av verb, substantiv og adjektiv gjennomgikk store forenklinger, og et stort antall lånord fra nedertysk forandret ordforrådet radikalt.

Fra slutten av 1300-tallet vokste Vadstena kloster fram til et sentrum for skriftkultur, med en relativt fast skriftspråksnorm som kom til å få langvarig betydning for svensk skriftspråk (se birgittinerspråk).

Trykkingen av Det nye testamente på svensk i 1526 markerer inngangen til den eldre nysvenske perioden. I 1541 kom hele Bibelen på svensk, den såkalte Gustav Vasas bibel, som med sin relativt konsekvente ortografi og sin store utbredelse kom til å danne mønster for det trykte språket. I denne tida kan en også se at Stockholm med landskapene omkring utvikler seg til det språklige normsenteret for svensk, ikke bare i skriftspråket, men også i det talte standardspråket, ofte kalt rikssvensk, som fra 1600-tallet vokste fram i høyere samfunnslag.

På 16- og 1700-tallet var fransk høystatusspråk i Sverige, og en konsekvens av dette er at svensk allmennspråk har et noe større innslag av franske lånord enn norsk har.

Yngre nysvensk tid regnes fra 1732, da det første nummeret av Olof von Dalins tidsskrift Then swänska Argus kom ut. Tidsskriftet var preget av en ledig stil som markerte et brudd med tidligere språkidealer.

Med den økende produksjonen av trykt tekst utover 1700-tallet ble behovet for en fast normering av skriftspråket stadig mer merkbart. I 1786 ble Svenska Akademien opprettet, og det fikk som sin fremste oppgave å utarbeide en normerende ordbok og grammatikk.

Fra midten av 1800-tallet ble stavningsreform et tilbakevendende diskusjonstema, der en del tok til orde for reformer som skulle føre dansk/norsk og svensk nærmere hverandre.

Den hittil siste svenske stavningsreformen kom i 1906. Svensk ble da alene om å avskaffe de stumme h-ene i ord som hvem og hvit, som nå staves vem og vit. En nyere endring i formverket er bortfallet av verbenes flertallsformer, som gradvis gikk ut av bruk i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet. Øvrige endringer i svensk skriftspråk i nyere tid gjelder språkbruk.

Innafor det skandinaviske språkområdet er landegrensene tradisjonelt ingen skarpe dialektgrenser. Det er likevel vanlig å regne de varietetene av nordisk som tradisjonelt snakkes i Sverige, som svenske dialekter. De svenske dialektene inndeles vanligvis i seks hovedgrupper:

Dialektene i Värmland regnes til götamålene, til tross for en betydelig språklig variasjon i landskapet, mens dialektene i Dalarna regnes til sveamålene, sjøl om de nordlige dalmålene er så særegne at noen vil se dem som et eget språk. Den tradisjonelle skandinaviske dialekten i Härjedalen, samt i Särna og Idre i Dalarna, ligger språklig sett nærmere norsk enn svensk.

  • Hedman, Jörgen & Åhlander, Lars (2003). Historien om Gammalsvenskby och svenskarna i Ukraina. Stockholm: Dialogos.
  • Pamp, Bengt (1978). Svenska dialekter. Stockholm: Natur och kultur.
  • Pettersson, Gertrud (2005). Svenska språket under sjuhundra år. Lund: Studentlitteratur.
  • Rußwurm. Carl (1969 [1855]). Eibofolke oder die Schweden an den Küsten Ehstlands und auf Runö. Hannover.
  • Teleman, Ulf (2003). Tradis och funkis: Svensk språkvård och språkpolitik efter 1800. Stockholm: Norstedts Ordbok
  • Wessén, Elias (1935). Våra folkmål. Stockholm: Fritze.
  • Westerholm, Sten (2003). På vandring i Estlands svenskbygder. Helsingfors: Svenska folkskolans vänner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.