Svensk, språk som hører til de nordgermanske (nordiske) språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. På grunnlag av språkutviklingen utgjør svensk sammen med dansk en østnordisk gruppe, til forskjell fra den vestnordiske med norsk, færøysk og islandsk.

Svensk er nasjonalspråket i Sverige og morsmål for flertallet av den svenske befolkningen.

Det er også offisielt språk i Finland ved siden av finsk og morsmål for ca. 300 000 finlandssvensker.

En vanlig periodeinndeling av svensk språkhistorie er:

  1. urnordisk (til ca. 800)
  2. runesvensk (ca. 800–ca. 1225)
  3. eldre (klassisk) fornsvensk (ca. 1225–ca. 1375)
  4. yngre fornsvensk (ca. 1375–1526)
  5. eldre nysvensk (1526–1732)
  6. yngre nysvensk (1732–ca. 1900)
  7. nusvensk fra ca. 1900

Urnordisk var, med visse dialektskiller, et dansk-norsk-svensk fellesspråk. Som særskilt språk trer svensk frem i vikingtiden. Selve navnet på språket er knyttet til svearne (se svear).

Kilden for runesvensk er ca. 2500 runeinnskrifter, der svensk viser samme utvikling som dansk. Diftongforenkling viser seg imidlertid senere enn i dansk, litt før 1100. Diftonger er bevart like til i dag i gotlandsk (se Gotland, språk) og i noen nordlige og østlige dialekter.

De eldste håndskriftene på svensk (mest lover) er fra etter 1225 og særlig etter 1250.

Eldre (klassisk) fornsvensk viser nyutviklinger som hiärta for hiarta, bryta for briuta, siunga for syngva. Karakteristisk for svensk er at det bevarer vokalene a og o utenfor rotstavelsen, f.eks. kasta, visor.

I substantivbøyningen bredte s-genitiv seg; endingsvokal i dativ falt til dels bort. Lånord ble tatt opp fra frisisk og kirkelige lånord fra fransk og latin; nedertyske lånord kom i slutten av perioden.

Det eldste skrevne svensk er sterkt dialektpreget. I yngre fornsvensk hadde östgötsk en ledende stilling gjennom regjeringsspråket og språket i Vadstena kloster (se birgittinerspråk).

I denne tiden foregikk en sterk omforming av svensk. Bøyningen ble sterkt forenklet, og nedertyske ord og orddanningselementer (f.eks. be- og -het) gav språket en ny karakter. Til dels merkes også dansk påvirkning.

Den eldre nysvenske perioden begynner med reformasjonen, da landskapene omkring Stockholm fikk større betydning. Dialekten i Uppland ble grunnlaget for nysvensk skriftspråk, først og fremst gjennom bibeloversettelsene (1526 og 1541). Høytysk påvirkning ble sterk, likeså fransk innflytelse på 1600-tallet.

Yngre nysvensk tid regnes å begynne 1732 med Olof von Dalins tidsskrift Then swänska Argus. Språkrensningsarbeid kom i gang alt før 1700, men gjorde seg særlig gjeldende på 1700- og 1800-tallet (V. Rydberg). På 1800- og 1900-tallet hadde svensk, som de andre nordiske språkene, opptatt mange internasjonale kulturord og engelsk-amerikanske lånord. I større grad enn i norsk og dansk har det lykkes å tillempe disse til svensk språkstruktur.

I 1906 ble svensk rettskrivning endret, f.eks. ble haf til hav, hafvet ble havet; hvem, hvit ble vem, vit; rødt ble røtt. Siden 1940-årene er tallbøyningen i verb mer og mer oppgitt i vanlig prosa, som i vanlig rikstalespråk.

Svenske dialekter kan inndeles i seks hovedgrupper:

  1. sørsvensk mål
  2. götamål
  3. sveamål
  4. norrlandske mål
  5. østsvensk mål (finlandssvensk)
  6. gotlandsk.

I de gamle nordlige bygder Härjedalen (med Särna og Idre), Jämtland og Bohuslän er dialektene svært like tilgrensende norske dialekter.

Sørsvenske dialekter er opprinnelig danske.

Gotlandsk har bevart mange gamle målmerker. Det går tilbake til «forngutnisk», som ifølge  Elias Wessén snarere var et eget språk enn en variant av svensk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.