Den første som klassifiserte verb i to overordna bøyingsklassar som svarer til sterke og svake verb, var den danske språkforskaren Rasmus Kristian Rask (1787–1832), som i Vejledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog (1811) skriv (s. 111; noko forkorta):
- Islandsken, saavelsom næsten alle de andre nordiske og tyske Sprog, har tvende Forandringsmaader til Gjerningsordene. Den første af disse Konjugationer endes i 3. Person Imperf. paa -di eller -ti, f. Eks. baka bage, bakadi; brenna brænde, brenndi; den anden gjør Imperf. til Enstavelsesord, som almindelig endes paa den Medlyd, der stod foran a i Infinitivet, og som tillige gjerne forandrer Selvlyden i den første Stavelse, f. Eks. taka tage, tók; renna rinde, rann.
Tidlegare hadde det vore vanleg å rekne verb som baka og brenna som regelrette og verb som taka og renna som urgelrette, medan Rask la vekt på at begge klassar var regelrette.
Bruken av sjølve nemningane sterk og svak i beskrivinga av bøyingssystem skriv seg frå den tyske grammatikaren Jacob Grimm (1785–1863) i verket Deutsche grammatik (1822), der han samanliknar grammatikk over germanske språk, og brukar nemningane stark 'sterk' og schwach 'svak' i klassifikasjonen av både substantiviske, adjektiviske og verbale bøyingsklassar. Bruken av stark og schwach er metaforisk. Han skriv (i ein fotnote på s. 1040) at kriteria for bruken av stark og schwach ved ulike ordklassar ikkje er heilt like, men at ein likevel kan gjere nokre generaliseringar: «Det er innlysande at i deklinasjon som i konjugasjon er den sterke forma eldst, sterkast, inst; den svake er seinare, meir hemma og meir ytre.»
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.