Omlyd er en vokalforandring som består i at en vokal i en trykksterk stavelse blir helt eller delvis lik vokalen i den følgende trykklette stavelsen.

Omlyd er en fjernassimilasjon og forekommer i en rekke språk. I nordisk skjelner man gjerne mellom i-, u- og a-omlyd som inntraff på overgangen mellom urnordisk og norrønt språk.

Ved i-omlyd, som er utbredt også i andre germanske språk enn de nordiske, blir vokalen foran nærmet til den høye fremre tungestillingen, slik at á (å) går over til æ, a til e, o til ø, u til y, og au til ey (øy), for eksempel látiR til lætr, gastiR til gestr, domian til døma, fullian til fylla, lausian til leysa (løysa). Jamfør engelsk man – men og tysk Mann – Männer.

Ved u-omlyd (eller w-omlyd) blir vokalen rundet, slik at maguR blir mǫgr (måg), barnu blir bǫrn (jfr. da. børn), singwan blir syngva (synge). Både i-omlyd og u-omlyd opptrer særlig fra slutten av vikingtiden.

Ved a-omlyden, som er noe eldre, senkes i til e og u til o, for eksempel wira til verr (mann) og hurna til horn. a-omlyden er særskilt utpreget i vestnordisk, og den har skapt dobbeltformer som skudd – skott, norsk kolle mot svensk kulle.

Den jamning (vokaljamning) som finnes i norske målføre (særlig i trøndersk), er også en slags omlyd, for eksempel gatu til gutu og viku til vuku.

Ordet omlyd ble først brukt av Friedrich G. Klopstock, som brukte det også om det vi nå kaller avlyd og brytning. Jacob Grimm gav det dets nåværende betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.