middelhøytysk

I perioden før middelhøytysk var latin det viktigste skriftspråket i de tysktalende områdene. Det er derfor få skriftlige kilder som kan brukes til systematiske sammenlikninger mellom gammelhøytysk og middelhøytysk. De språkhistoriske inndelingene i gammeltysk, middeltysk og nytysk er derfor omtrentlige. Mange av språkprosessene som beskrives innenfor én språkperiode, vil kunne ha sine røtter langt tilbake i tid, og endringsprosessene vil også ha ulik historie fra ett sted til et annet.

Tre fonologiske aspekter kan være med på å beskrive overgangen fra gammelhøytysk til middelhøytysk.

'Høy' i middelhøytysk (og høytysk generelt) er ment geografisk. Det refererer til det språket som snakkes i de høyereliggende landskapene i sør og sørøst i motsetning til nedertysk som snakkes i lavlandet i nord.

Det geografiske skillet mellom nedertyske og høytyske dialekter er den såkalte Benratherlinjen, som går fra Düsseldorf til Benrath i vest via Kassel og Wittenberg til Berlin i øst.

Det middelhøytyske språkområdet strakte seg fra den franske språkgrensen i vest til slaviske, ungarske og rumenske områder i øst og sørøst. I mange hundre år var deler av Øst- og Sørøst-Europa (Polen, Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Baltikum) tyskspråklig. I nordøst dominerte middelnedertysk, i sørøst og øst middelhøytysk. Denne østkolonialiseringen startet på 1100-tallet og hadde sitt høydepunkt rundt 1350. Flere språkøyer i øst, som for eksempel Siebenburgen i Romania, oppstod også som følge av denne utvandringen.

På 1200-tallet, da den tyske orden etablerte seg i det området som senere ble Øst-Preussen, oppstod det ei språkøy med middelhøytysk i nordøst i området rundt dagens Kaliningrad.

I tidlig middelalder var det fortsatt munker som var de viktigste skrivekyndige, og tekstproduksjonen var knyttet til kirken, klosteret og det religiøse feltet.

Middelhøytysk periode ble preget av at adelen og riddervesenet fikk større kulturell og sosial innflytelse. Flere ble skrivekyndige, noe som fikk stor innvirkning på språket og litteraturen.

En høvisk litteratur knyttet til hoffet og ridderskapet oppstod utenfor klosterets og kirkens vegger. Middelhøytysk er ridderkulturens språk, og under sterk påvirkning av den franske ridderkulturen og -litteraturen oppstod kjente verk som:

• Erec av Hartmann von Aue, bygd på mytene om kong Arthur etter mønster av den franske dikteren Chrestien de Troyes
• Parzival av Wolfram von Eschenbach
• Tristan-romanen av Gottfried von Straßburg
• minnesanger av Walther von der Vogelweide (minnesang er riddertidens kjærlighetsdikt)
• heltediktet Niebelungenlied, som bygger på fellesgermansk mytisk stoff (Lied betyr her dikt)

Det var stort sett adelen som leste og forfattet disse verkene, og språket ble preget av dette. Mange franske lånord kom inn i språket, særlig ord som hadde med ridderskapet å gjøre. De litterære verkene påvirket hverandre språklig, slik at skriftspråket fremstår som relativt enhetlig, mens variasjonen i de middelhøytyske dialektene i realiteten var store. Også i middelnedertysk språkområde orienterte høvisk litteratur seg etter middelhøytysk skriftspråk.

Ridderkulturen og den høviske litteraturen påvirket også det norske språket. Norsk fikk lånord fra middelhøytysk, ofte via middelnedertysk, der kontaktflaten var sterkest. Eksempler er frú, herra, høverskr.

I middelhøytysk periode dominerte fortsatt latin som skriftspråk i kirken, forvaltning og undervisning. Men allerede i gammelhøytysk tid (750–1050) finnes det flere oversettelser av religiøse skrifter som bønn, bibelvers og liturgiske tekster fra latin til tysk. Det er stort sett snakk om oversettelser ord for ord parallelt med den latinske teksten. Ett unntak er oversettelsene til benediktinermunken og leder av klosterskolen i St. Gallen, Notker III Labeo. Hans oversettelser er sammenhengende og i større grad selvstendige tekster.

Denne formen for skriftkultur på folkespråket fortsetter. Utover 1200-tallet finner vi flere prekensamlinger på middelhøytysk. Sentrale mystikere som Mechthild von Magdeburg og Meister Eckehart skrev både på latin og tysk og var med å prege det middelhøytyske språket. Særlig ble det abstrakte og følelsesmessige ordforrådet utviklet gjennom mystikernes bestrebelser på å beskrive sine religiøse opplevelser og følelser.

Det tyske kanselliet begynte på 1200-tallet å skrive rettsdokumenter på tysk, men latin dominerte fortsatt. Andre tekster som etter hvert ble skrevet på tysk er kunnskapstekster, særlig innenfor medisin (om legemidler, urter, helbredelsestekster), og fromme korttekster som bønn- og velsignelsestekster.

Ridderkulturen ble svekket utover 1300-tallet. Krigføringen utviklet seg, og ridderen med sin tunge rustning ble etter hvert satt ut av spill. Den sterke personlige bindinga mellom ridderen og føydalmakten avtok; fyrster og konger satset etter hvert på hærer med soldater på ulike typer kontrakter.

På midten av 1300-tallet brøt svartedauden ut i Europa. Den tok livet av en tredjedel av befolkningen og førte til store samfunnsmessige omstruktureringer.

• middelnedertysk
• nedertysk
• tysk
• Tyskland
• Tysklands litteratur

• Mediävistik im Internet: Mediaevum.de

• Hans Ulrich Schmid: Einführung in die deutsche Sprachgeschichte. Verlag J.B.Metzler. Stuttgart, Weimar 2009.
• Peter von Polenz: Geschichte der deutschen Sprache. 10., völlig neu bearbeitete Auflage von Norbert Richard Wolf. Walter de Gruyter. Berlin, New York 2009.
• Astrid Stedje: Deutsche Sprache gestern und heute. Einführung in Sprachgeschichte und Sprachkunde. 6. Auflage neu bearbeitet von Astrid Stedje und Heinz-Peter Prell. Wilhelm Fink Verlag 2007.