Middelhøytysk er en språkhistorisk periode i høytysk som dateres til årene 1050–1350.

Perioden kalles 'middel' fordi den ligger mellom gammelhøytysk (700–1050) og tidlig nyhøytysk (1350–1650). 'Høy' i høytysk er ment geografisk, om språket som snakkes i de høyereliggende landskapene i sør og sørøst i motsetning til nedertysk som snakkes i lavlandet i nord.

Den middelhøytyske perioden sammenfaller med høymiddelalderen. Kulturelt og politisk preges perioden av økt kontakt med andre språk og kulturer; gjennom pilegrimsferder, handel og et bedre utbygd veinett. Flere europeiske folkespråk (i motsetning til latin) befester seg som skriftspråk i denne perioden.

I perioden før middelhøytysk var latin det viktigste skriftspråket i de tysktalende områdene. Det er derfor få skriftlige kilder som kan brukes til systematiske sammenlikninger mellom gammelhøytysk og middelhøytysk. De språkhistoriske inndelingene i gammeltysk, middeltysk og nytysk er derfor omtrentlige. Mange av språkprosessene som beskrives innenfor én språkperiode, vil kunne ha sine røtter langt tilbake i tid, og endringsprosessene vil også ha ulik historie fra ett sted til et annet.

Tre fonologiske aspekter kan være med på å beskrive overgangen fra gammelhøytysk til middelhøytysk.

I-omlyd er når en i- eller j-lyd påvirker en vokal som kommer foran i ordet slik at lyden trekkes mot i/j. I-lyden produseres framme i munnhulen, gjerne med tunga mot tennene i underkjeven. A-lyden lages lenger bak i ganen. Når en a-lyd trekkes mot i, som i māri, så blir resultatet en slags æ-lyd som lages midt i munnhulen.

Eksempel:

  • māri blir til mœre (berühmt)
  • mohti blir til möhte (möchte)
  • skōni blir til schœne (schön)

En ubetont endevokal er en vokal på slutten av et ord som ikke har trykk på seg. Uttalen blir dermed svekket, lyden blir ikke uttalt så klart og tydelig som når tykket faller på den, og den dermed er betont. Dette kalles vokalsvekkelse, og normalt oppstår en e-lyd eller bortfall av stavelser.

Eksempel:

  • zeichanunga (trykk i første del av ordet) blir til zeichenunge
  • gibirgi (trykk på midten av ordet) blir til gebirge

Vokalsystemet ble i middelhøytysk tid utvidet med tolv nye lyder (fonemer), som fikk egne skrifttegn.

Ett eksempel er at i tillegg til lang og kort u, fikk man lang og kort ü. For å forklare en slik utvikling må man se sammenhengen mellom de øvrige endringsprosessene. Man ser for seg at mange av de nye lydene i vokalsystemet fantes i gammelhøytysk tid, men de var ikke nødvendigvis meningsbærende i ordet. Dermed trengte man ikke et skrifttegn for lyden, for ordet skilte seg ut ved vokaler som a eller o. Hvis slike vokaler endret seg til e, fikk man behov for egne skrifttegn for lydene som da ble eneste meningsbærende del.

Svekkelsen av endevokaler førte også til nye orddannelser. Når skōni (skjønn) og skōn-î (skjønnhet) begge blir til schœne, oppstår schœn-heit for å skille mellom betydningen. Det samme gjelder forskjellen på mannlige og kvinnelige person- og dyrebetegnelser. Når for eksempel hērro (herr) og hērra (dame) begge fikk endelsen -e, fikk de kvinnelige betegnelsene etterstavelsen -in, -īn eller -inne for å skille mellom kjønnene.

'Høy' i middelhøytysk (og høytysk generelt) er ment geografisk. Det refererer til det språket som snakkes i de høyereliggende landskapene i sør og sørøst i motsetning til nedertysk som snakkes i lavlandet i nord.

Det geografiske skillet mellom nedertyske og høytyske dialekter er den såkalte Benratherlinjen, som går fra Düsseldorf til Benrath i vest via Kassel og Wittenberg til Berlin i øst.

Det middelhøytyske språkområdet strakte seg fra den franske språkgrensen i vest til slaviske, ungarske og rumenske områder i øst og sørøst. I mange hundre år var deler av Øst- og Sørøst-Europa (Polen, Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Baltikum) tyskspråklig. I nordøst dominerte middelnedertysk, i sørøst og øst middelhøytysk. Denne østkolonialiseringen startet på 1100-tallet og hadde sitt høydepunkt rundt 1350. Flere språkøyer i øst som for eksempel Siebenburgen i Romania oppstod også som følge av denne utvandringen.

På 1200-tallet, da den tyske orden etablerte seg i det området som senere ble Øst-Preussen, oppstod det ei språkøy med middelhøytysk i nordøst i området rundt dagens Kaliningrad.

I tidlig middelalder var det fortsatt munker som var de viktigste skrivekyndige, og tekstproduksjonen var knyttet til kirken, klosteret og det religiøse feltet.

Middelhøytysk periode ble preget av at adelen og riddervesenet fikk større kulturell og sosial innflytelse. Flere ble skrivekyndige, noe som fikk stor innvirkning på språket og litteraturen.

En høvisk litteratur knyttet til hoffet og ridderskapet oppstod utenfor klosterets og kirkens vegger. Middelhøytysk er ridderkulturens språk, og under sterk påvirkning av den franske ridderkulturen og -litteraturen oppstår kjente verk som:

Det var stort sett adelen som leste og forfattet disse verkene, og språket ble preget av det. Mange franske lånord kom inn i språket, særlig ord som hadde med ridderskapet å gjøre. De litterære verkene påvirket hverandre språklig, slik at skriftspråket fremstår som relativt enhetlig, mens variasjonen i de middelhøytyske dialektene i realiteten var store. Også i middelnedertysk språkområde orienterte høvisk litteratur seg etter middelhøytysk skriftspråk. Ridderkulturen og den høviske litteraturen påvirket også det norske språket. Norsk fikk lånord fra middelhøytysk – ofte via middelnedertysk, der kontaktflaten var sterkest. Eksempler er frú , herrahøverskr .

I middelhøytysk periode dominerte fortsatt latin som skriftspråk i kirken, forvaltning og undervisning. Men allerede i gammelhøytysk tid (750–1050) finnes det flere oversettelser av religiøse skrifter som bønn, bibelvers og liturgiske tekster fra latin til tysk. Det er stort sett snakk om oversettelser ord for ord parallelt med den latinske teksten. Ett unntak er oversettelsene til benediktinermunken og leder av klosterskolen i St. Gallen, Notker III Labeo. Hans oversettelser er sammenhengende og i større grad selvstendige tekster.

Denne formen for skriftkultur på folkespråket fortsetter. Utover 1200-tallet finner vi flere prekensamlinger på middelhøytysk. Sentrale mystikere som Mechthild von Magdeburg og Meister Eckehart skrev både på latin og tysk og var med å prege det middelhøytyske språket. Særlig ble det abstrakte og følelsesmessige ordforrådet utviklet gjennom mystikernes bestrebelser på å beskrive sine religiøse opplevelser og følelser. 

Det tyske kanselliet begynte på 1200-tallet å skrive rettsdokumenter på tysk, men latin dominerte fortsatt. Andre tekster som etter hvert skrives på tysk er kunnskapstekster, særlig innenfor medisin (om legemidler, urter, helbredelsestekster), og fromme korttekster som bønn- og velsignelsestekster.

Ridderkulturen svekkes utover 1300-tallet. Krigføringen utviklet seg, og ridderen med sin tunge rustning ble etter hvert satt ut av spill. Den sterke personlige bindinga mellom ridderen og føydalmakten avtar; fyrster og konger satser etter hvert på hærer med soldater på ulike typer kontrakter.

På midten av 1300-tallet bryter svartedauden ut i Europa. Den tar livet av en tredjedel av befolkningen og fører til store samfunnsmessige omstruktureringer.

Språkhistorisk danner tiden fra cirka 1350 til 1650 en overgangsfase mellom middelhøytysk og nyhøytysk og kalles normalt tidlig nyhøytysk.

Det tysk-romerske riket var aldri noen enhetlig stat og manglet et politisk og kulturelt sentrum som for eksempel Paris og Versailles i Frankrike eller London i England. Dermed hadde ikke tysk som skriftspråk én språkform med nok prestisje og kulturell tyngde til å kunne fungere som standard. Men i tidlig nyhøytysk periode begynner varianter av skriftspråket å utvikle overregionale likheter.

De tekniske nyvinningene innen papirproduksjon la grunnlaget for den store medierevolusjonen i denne perioden, boktrykkerkunsten. Papir var langt billigere enn pergament, tekster kunne trykkes i flere kopier, og flere lag av samfunnet ble lese- og skrivekyndige. Dette er sentrale faktorer i utviklinga mot nyhøytysk og et mer enhetlig tysk skriftspråk.

  • Hans Ulrich Schmid: Einführung in die deutsche Sprachgeschichte. Verlag J.B.Metzler. Stuttgart, Weimar 2009.
  • Peter von Polenz: Geschichte der deutschen Sprache. 10., völlig neu bearbeitete Auflage von Norbert Richard Wolf. Walter de Gruyter. Berlin, New York 2009.
  • Astrid Stedje: Deutsche Sprache gestern und heute. Einführung in Sprachgeschichte und Sprachkunde. 6. Auflage neu bearbeitet von Astrid Stedje und Heinz-Peter Prell. Wilhelm Fink Verlag 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.