frisisk

Alle frisiske språk og dialekter stammer fra gammelfrisisk som lå nært opp til gammelengelsk og gammelsaksisk. Disse tre språkene betegnes som nordsjøgermanske språk. Frisisk har beholdt mange av de nordsjøgermanske språkkjennetegnene. Nedertysk, som stammer fra gammelsaksisk, stod i motsetning til frisiske språk, tidlig i nær kontakt med høytysk, noe som førte til at nedertysk mistet en del nordsjøgermanske språkkjennetegn. Det nære slektskapet mellom frisisk og engelsk er fortsatt tydelig.

Det finnes en del skriftlige kilder på gammelfrisisk, det er særlig rettsdokumenter fra 1200- til 1500-tallet. I middelalderen mistet frisisk store deler av sitt språkområde, noe som førte til mindre intern språkkontakt. De tre frisiske språkene utviklet seg dermed uavhengig av hverandre. Som skriftspråk ble gammelfrisisk fortrengt av middelnedertysk og middelnederlandsk.

Mange av forskjellene mellom de tre frisiske språkene kan føres tilbake til språkkontakt med nabospråkene. Vestfrisisk har blitt påvirket av nederlandsk, østfrisisk av nedertysk og nordfrisisk har fått mange språklige særtrekk gjennom dansk språkkontakt. Det er til dels store forskjeller mellom frisiske språk. Til sammenligning er lettere for norske, svenske og danske språkbrukere å forstå hverandre, enn for språkbrukere av de tre frisiske språkene.

Vestfrisisk er i stor grad et levende språk og snakkes i den nederlandske provinsen Friesland (Fryslân) og i et område i naboprovisen Groningen. Det er ca. 400 000 mennesker som har vestfrisisk som et førstespråk, og i Fryslân er frisisk offisielt språk ved siden av nederlandsk. Vestfrisisk har også et standardisert skriftspråk som bygger på en av de mest utbredte dialektene. Normalt deles vestfrisisk inn i åtte hoveddialekter: de større fastlandsdialektene klaaifrysk, wâldfrysk, noardeasthoeksk, sûdwesthoeksk og fire mindre øydialekter. De vestfrisiske dialektene er godt forståelige seg i mellom.

Språkbrukerne selv kaller ikke språket sitt vestfrisisk, men kun frisisk (frysk). Betegnelsen westerlauwersk frysk forekommer også. Dette navnet kommer fra elven Lauwers, som allerede i middelalderen dannet en grense mellom vest- og østfrisere. I Nederland blir vestfrisisk ofte brukt som betegnelse for en gruppe nederfrankiske dialekter som snakkes i provinsen Nordholland.

I middelalderen omfattet det østfrisiske språkområdet kyststripen mellom elvene Lauwers og Weser, samt hele området rundt elvemunningen til Weser. Dette området ligger i dag delvis i den nederlandske provinsen Groningen og den tyske delstaten Niedersachsen. I senmiddelalderen begynte innbyggerne i området rundt byen Groningen å bruke nabospråket nedertysk i større grad. Noe senere skjedde den samme utviklingen i større deler av det opprinnelige østfrisiske språkområdet. På 1900-tallet var kun to østfrisiske dialekter i bruk: wangeroogisk og saterfrisisk.

Det finnes noen skriftlige kilder fra andre østfrisiske dialekter som forsvant på 1700 eller 1800-tallet. På slutten av 1600-tallet foretok lokale prester nedtegninger av dialektene i Harlingerland (en landstripe langs kysten av Østfriesland) og Land Wursten (et historisk landskap mellom Bremerhaven og Cuxhaven). På bakgrunn av disse nedtegnelsene antar språkvitere at østfrisisk var delt i to dialektgrupper: emsosfrisisk som saterfrisisk tilhører og vestøstfrisisk som omfattet wangeroogisk.

Nordfrisisk er betegnelsen for en gruppe dialekter som ble snakket og fortsatt snakkes på nordvestkysten av delstaten Schleswig-Holstein, i Nordfriesland (Landkreis Nordfriesland) og på øya Helgoland. Til sammen behersker ca. 8000 mennesker minst én av disse dialektene.

Et særeget trekk ved vestfrisisk er at mange dialekter har utviklet seg ulikt innenfor et lite område. I dialektologien regner man med ti hoveddialekter. I tillegg fantes det noen dialekter som allerede på 1800-tallet ikke lenger ble brukt.

Til såkalt øynordfrisisk regnes halunder som snakkes på øya Helgoland, sölring som snakkes på Sylt, og fering-öömarang som snakkes på øyene Föhr og Amrum.

Det som kalles fastlandsnordfrisisk snakkes tradisjonelt på landstripen mellom den dansk-tyske grensen og byen Husum, og på Hallingen (en øygruppe). Selv om Hallingen er små øyer tilhører dialektene fastlandsnordfrisisk ut fra et lingvistisk perspektiv. Bortsett fra hallingfrisisk har de øvrige fastlandsdialektene fått navn fra det området (Harde) de snakkes: wiedingharder frisisk, bökingharder frisisk, karrharder frisisk, nordergoesharder frisisk, mittelgoesharder frisisk og südergoesharder frisisk. Det tyske ordet Harde, som vi ser i disse sammensetningene, betyr 'herred'.

De nordfrisiske dialektene er delvis så ulike at de kan være svært vanskelige å forstå over dialektgrensene. Delingen i øy- og fastlandsnordfrisisk er resultat av to frisiske tilflyttingsbølger, der to ulike språkvariasjon ble tatt med fra det stedet man kom fra. Øyene ble bebodd på 700-tallet, mens beboelsen på fastlandet først skjedde 300 år senere. Tilflytterne stammet sannsynligvis fra østfrisisk språkområde.

Andre faktorer som førte til dialektene utviklet seg så forskjellig, er påvirkning fra dansk og nedertysk. I noen dialektområder var påvirkningen større enn i andre, men generelt ble de nordlige dialektene påvirket av dansk språk, mens de sørlige dialektene ble påvirket av nedertysk. På grunn av de geografiske forholdene var de nordfrisiske dialektområdene i tillegg isolerte fra hverandre, slik at den interne påvirkningen mellom dialektene var forholdsvis svak. Nordfriesland dannet heller aldri en politisk enhet, det fantes ikke noe kulturelt eller politisk sentrum som kunne ha hatt en enhetlig virkning. Det finnes ikke et standardisert skriftspråk, men en forholdsvis rikholdig litteratur på ulike språkvariasjoner.

Fra midten av 1800-tallet gjennomgikk flere nordfrisiske språkområder en språkveksel til nedertysk. I 1866 blir Schleswig-Holstein del av Preussen og fra 1871 Det tyske rike. Parallelt øker kontakten med byer som Hamburg, samt at infrastruktur legger til rette for mer turisme, noe som på sikt førte til en utbredelse av standardtysk som dagligspråk. Dette er en prosess som pågår fortsatt.

Av de ti hoveddialektene mistet den sørligste, südergoesharder frisisk, sin siste språkbruker i 1981. Allerede før 1800-tallet var dialektene som ble snakket på halvøya Eiderstedt og på øyene Nordstrand og Pellworm forsvunnet. På fastlandet snakkes frisisk først og fremst i deler av Bökingharde, sterkest posisjon har språket på øyene Föhr og Amrum.

Språkbrukerne av fastlandsnordfrisiske betegner språket sitt for det tilsvarende dialektordet for frisisk: i Bökingharde heter det frasch, i Wiedingharde freesk. På øyene får språket navn etter navnet på øya, for eksempel kaller innbyggerne på øya Föhr språket sitt for fering. Det finnes et felles konstruert navn for nordfrisisk, friisk. Det blir brukt i offentlige sammenhenger som et nøytralt og dialektovergripende begrep for de ulike variasjonene.

Rundt år 500 til 800 gjennomgikk de tyske dialektene i de sørlige og østlige delene av det tyske språkområdet ei lydforskyvning. Disse endringene kalles den andre eller den høytyske lydforskyvningen. De germanske språkene som ikke gjennomgikk lydforskyvningen, beholdt for eksempel de urgermanske konsonantene p, t, k, som i de høytyske dialektene ble til pf/ff/f, tz/z/ss/ß/s og kh/hh.

Frisisk i likhet med nederlandsk, engelsk, nedertysk og de skandinaviske språkene ble ikke påvirket av den andre (høytyske) lydforskyvingen.

Gammelfrisisk delte flere andre felleskjennetegn med særlig gammelengelsk, men også gammelsaksisk. I tysk språkvitenskap kalles disse kjennetegnene Ingwäonismem. Frisisk, gammelsaksisk og gammelengelsk kalles også nordsjøgermanske språk eller ingwäonische språk. I dag ser vi det nære slektskapet først og fremst mellom engelsk og frisiske språk.

Et spesielt kjent eksempel på dette slektskapet er det som kalles assibilering. Det er en lydforandring der k (plosiv) foran trange vokaler (for eksempel u, y, i) palataliseres og blir til en kj/tsj-lyd (frikativ). Et eksempel på assibilering er ordet for 'ost'. På tysk heter det Käse, nedertysk Kees nederlandsk kaas, mens på engelsk og frisiske språk er k-lyden palatalisert og uttales som en kj/tsch-lyd: chees, tsiis, Sies, säis, sees (se tabellen under).

Dette fenomenet er også kjent i de nordiske språkene, men er mer eller mindre helt forsvunnet i nedertysk. Vi ser det i ordet 'kirke' som på norsk uttales med kj-lyd. På tysk har vi en ren k-lyd: Kirche, også på nedertysk Kark og nederlandsk kerk, mens lyden er palatalisert på engelsk church og i frisiske dialekter, for eksempel tsjerke og schörk (se tabell).

På samme måte finner vi likheter mellom engelsk og frisisk når det gjeler palatalisering av g til j-lyd (eller liknende) i visse sammenhenger. Et eksempel er ordet 'dag'. På tysk beholdes g'en (Tag), på engelsk heter det day, der uttalen får en palatalisert j-lyd. Det samme på de frisiske språkene: dei/dai/däi (se tabell under).

Bortfall av nasal m og n foran frikativer (f, s, sj for eksempel) finner vi også i nedertysk. Ordet for 'gås' er et godt eksempel: På nederlandsk og tysk heter det Gans (nasal -n er bibeholdt). På nedertysk, de frisiske språk og på norsk er nasal n falt bort (se tabell).

I følgende tabell tydeliggjøres noen leksikalske likeheter mellom engelsk og frisiske dialekter. Her kan man også legge merke til at det kun er saterfrisisk som har stor forbokstav på substantivet, slik det er i standard tysk skriftspråk og nedertysk.

Forkortelser: ty. = standardtysk, nty. = nedertysk, eng. = engelsk, ndl. = nederlandsk. De frisiske eksemplene stammer fra vestfrisisk standardspråk (vfr.), saterfrisisk (sfr.), fastlandnordfrisisk ved Bökingharder dialekt (nfr. (B.)) og øynordfrisisk feringdialekt (nfr. (F)). De nedertyske eksemplene er fra nordnedertysk.

I verbsystemet ser vi klare likheter mellom frisisk, engelsk og nedertysk. I alle tre språk har verbet for eksempel samme former i 1., 2. og 3. person flertall (eller plural, på tysk kalles dette Einheitsplural). Standard nederlandsk har også like former i flertall, men det er resultat av en nylig utvikling. I tillegg ser vi at perfektum partisipp dannes uten forstavelsen ge- i frisisk, nedertysk og engelsk. Følgende tabell demonstrerer i tillegg i hvor stor grad verbene og verbformene har utviklet seg forskjellig i de enkelte frisiske dialektene (machen betyr å gjøre):

Forkortelser: inf. = infinitiv, 1.s. = første person singular (entall), 1.pl. = første person plural (flertall), pp = perfektum partisipp

I motsetning til de fleste vestgermanske språk, som tysk og nedertysk, der det finnes kun en klasse svake verb, har de fleste nyfrisiske dialekter bevart de to svake verbklassene som fantes i gammelfrisisk. Fenomenet har utviklet seg ulikt, for eksempel skiller øynordfrisisk veldig tydelig mellom de to gamle verbklassene, mens i fastlandsnordfrisisk er skillet nesten ikke gjenkjennbart lenger. I frisiske språk finnes det også minst to ulike infinitivsformer av verbet.

Et annet karakteristisk særtrekk er de mange ulike variantene av trykksvake personlige pronomen som i tillegg er veldig ulike de tilsvarende trykksterke personlige pronomen (han, hun, de og så videre). Når pronomenet er trykksvak består det oftest av kun én bokstav, som må knyttes til verbet ved hjelp av apostrof.

Eksempler på dette fenomenet (som i språkvitenskapen kalles klitkon) fra norsk er: «Har du sett'n?» eller «sa'n». Det trykksvake 'n', står for det trykksterke pronomenet 'han'. Spesielt for frisiske språk er at de trykksvake formene er svært ulike de trykksterke. Fenomenet framtrer tydeligst ved personlig pronomen for 'han' og 'hun' og 'de'. I Bökingharder nordfrisisk er for eksempel de trykksterke pronomenene som følger: hi (han), jü (hun) og ja (de). De trykksvake formene er helt annerledes og minner mer om de standardtyske formene:

• hi –> r ('han', ty. er)
• jü –> s ('hun', ty. sie)
• ja –> s ('de', ty. sie)

Noen eksempelsetninger:

• Hi wal tu toorps luupe. ('Han vil gå til bygda'. Ty. Er will ins Dorf laufen.)
• Wal'r tu toorps luupe? ('Vil han gå til bygda'? Ty. Will er ins Dorf laufen?)

• Jü koon gödj schunge, ouers diling heet's ai süngen. ('Hun er flink til å synge, men i dag har hun ikke sunget'. Ty. Sie kann gut singen, aber heute hat sie nicht gesungen.)

• Ja booge önj e stää, weer's grut wörden san. ('De bor i byen, som de har vokst opp i'. Ty. Sie wohnen in der Stadt, wo sie groß geworden sind.)

Grammatisk kjønn på substantiv har også utviklet seg forskjellig i de frisiske dialektene. I østfrisisk, fastlandsnordfrisisk og i den vestfrisiske dialekten på øya Schiermonnikoog har det tradisjonelle systemet med tre grammatiske kjønn blitt bibeholdt, mens det i de andre dialektene har endret seg. I de øvrige vestfrisiske dialektene samt de nordfrisiske dialektene på øyene Helgoland og Sylt finnes det én felles artikkel for femininum og maskulinum. Et spesielt uvanlig eksempel finner vi på øyene Föhr og Amrum, hvor neutrum og feniminum har samme form.

Som nevnt tidligere er de frisiske språkene til dels veldig forskjellige. Ordene for Vater (pappa) og Tisch (bord) tydeliggjør dette språklige mangfoldet:

I 1992 ble den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (The European Charter for Regional or Minority Languages) vedtatt i Europarådet. Minoritetsspråkpakten har som mål å bevare og anerkjenne regions- og minoritetsspråk som en selvstendig del av den europeiske kulturarven. I 1998 sluttet Tyskland seg til avtalen og forpliktet seg seg til å anerkjenne og bevare fire minoritetsspråk, frisisk (saterfrisisk og nordfrisisk), dansk, sorbisk og romspråk. I tillegg ble nedertysk er anerkjent som regionalt språk. Statusen som minoritetsspråk har betydd mye for interessen og engasjementet rundt de frisiske språkene. Likefult er situasjonen for språkene urovekkende.

I dag er de fleste nordfrisiske dialektene alvorlig truet. I UNESCO Atlas of the World's Languages in Danger blir nordfrisisk klassifisert som severely endangered (alvorlig truet). Det samme gjelder saterfrisisk (Saterlandic), som er det minste minoritetsspråket i Tyskland.

Rijksuniversiteit Groningen var opprinnelig det mest sentrale universitetet for frisiske studier (med hovedvekt på vestfrisisk). I dag har universitetet ikke lenger egne studieprogram, men man kan velge studieretninger i frisisk innenfor tverrfaglige studieprogram (Minorities & Multilingualism og Multilingualism). På høyskolen NHL Stenden Hogeschool kan man utdanne seg som lærer i frisisk.

Christian-Albrechts-Universität zu Kiel er det eneste universitetet i Tyskland som har BA- og MA-studium i frisisk. Hovedvekten ligger på nordfrisiske dialekter, men man kan også studere de andre frisiske språkene. På masternivå er vestfrisisk obligatorisk, også fordi mye av faglitteraturen er skrevet på vestfrisisk.

Europa-Universität Flensburg tilbyr ikke lenger frisisk som selvstendig fag, men det finnes en frisisk fagavdeling. Universitetet har stort fokus på lærerutdanning og innenfor tyskstudiet i lærerutdanningen kan man velge frisisk som studieretning. Både i Kiel og Flensburg kan man i tillegg ta språkkurs i de to største nordfrisiske dialektene. Det kreves ikke forkunnskaper for å studere frisisk.

Ved Carl von Ossietzky Universität Oldenburg finnes det et fagområde for nedertysk og saterfrisisk. Her tilbys språkkurs og forelesninger i saterfrisisk, i hovedsak innenfor lærerutdanninga, men saterfrisisk finnes ikke som eget studieprogram.

• frisere
• frisere – litteratur
• Friesland
• frisiske bevegelse
• tysk
• nedertysk
• middelnedertysk
• Tyskland

• Nordfriisk Instituut
• Frasche Rädj / Friesenrat Sektion Nord e.V.
• Gemeinde Saterland
• Saterfrisisches Wörterbuch
• Heimatverein Saterland – Seelter Buund
• UNESCO Atlas of the World's Languages in Danger

• Deutscher Bundestag, Sachstand: Zur Situation von Regional- und Minderheitensprachen in Deutschland. WD (Wissenschaftliche Dienste) 10 – 3000 – 050/16. Deutscher Bundestag, 2016.
• Marron Fort, Sprachkontakt im dreisprachigen Saterland, i: Horst Haider Munske (utg.): Deutsch im Kontakt mit germanischen Sprachen. Max Niemeyer Verlag, Tübingen 2004, s. 77-98.
• Horst Haider Munske (utg. m.fl.), Handbuch des Friesischen. Handbook of Frisian Studies. Tübingen 2001.
• Hans Ulrich Minke, Joachim Kuropka, Hort Milde (utg.), "Fern vom Paradies – aber voller Hoffnung": Vertriebene werden neue Bürger im Oldenburger Land. Oldenburg 2009.
• Bo Sjölin, Einführung in das Frisische. Stuttgart 1969
• Nils Århammar, Das Nordfriesische, eine bedrohte Minderheitensprache in zehn Dialekten: eine Bestandsaufnahme, i Horst Haider Munske (utg.): Sterben die Dialekte aus? Vorträge am Interdisziplinären Zentrum für Dialektforschung an der Friedrich-Alexander-Universität Erlangen-Nürnberg, 22.10.-10.12.2007.