frisisk

Felles kjennetegn for engelsk og frisisk er bl.a. at germansk kort og lang a-lyd blir til e (æ), f.eks. ty. schlafen, nederl. slapen, angelsaksisk slæpan, gammelfrisisk slepa. Ofte kan parallellutviklingen følges opp til vår tids språkformer, f.eks. slæpan > sleep, slepa > sliepe i moderne vestfrisisk. Felles er også utviklingen av germansk k og g foran i og j til henholdsvis ustemt og stemt palatal eller dental affrikat, f.eks. da. kirke, nederl. kerk, gammelfrisisk tziurke, nyfrisisk tsjerke, eng. church; ty. Wiege, nyfrisisk widze (z = stemt s). Den affrikerte g assimileres i nyfrisisk i de fleste tilfeller til stemt s (z): segja > sidza > sizze 'å si'.

Det gammelfrisiske språket er overlevert i to hoveddialekter, vestfrisisk og østfrisisk. Grensen mellom dem fulgte grenseelven Lauwers mellom provinsene Friesland og Groningen. På østfrisiskens opprinnelige område, dvs. den nederlandske provinsen Groningen og det tyske landskapet Øst-Friesland, ble frisisk fortrengt av nedertysk, som fremdeles er folkespråket i det nordøstlige Nederland. Vest for Lauwers (provinsen Friesland med øyene Terschelling og Schiermonnikoog) tales ennå vestfrisisk av ca. 300 000 mennesker. I de større byene snakkes en nederlandsk-frisisk blandingsdialekt, kalt byfrisisk. Vestfrisisk brukes i dag som skriftspråk ved siden av nederlandsk. Østfrisisk snakkes av ca. 1000 i Saterland ved Oldenburg. Nordfrisisk tales av anslagsvis 10 000 på de Nord-Frisiske øyer og på fastlandet fra Højer til Husum med så store dialektforskjeller at et felles nordfrisisk skriftspråk ikke har vært mulig.

Et tilbakeslag for det frisiske språket var det da Karl 5 erstattet frisisk med nederlandsk som administrasjonsspråk for å samle de nederlandske provinser til en enhetsstat 1524. På begynnelsen av 1600-tallet begynte imidlertid igjen en litterær periode, og på 1800-tallet kom den store fornyelsen med en bredere anvendelse av språket innledet med filologen Everwinus Wassenbergh (1742–1826).