lydforskyvning – språkvitenskap

Lydforskyvning, systematisk endring av hele rekker av språklyder i et språk.

Særlig brukes betegnelsen om to tilfeller: Den germanske lydforskyvning, som ble beskrevet av Rasmus Rask og særlig Jacob Grimm i begynnelsen av 1800-tallet. Ved denne lydforskyvningen ble indoeuropeisk bh, dh, gh til b, d, g, mens indoeuropeisk b, d, g ble til p, t, k, og indoeuropeisk p, t, k ble til f, þ, h (jfr. norsk to, aker, fisk, horn med de likebetydende lat. ord duo, ager, piscis, cornu). Denne lydforskyvningen foregikk i forhistorisk germansk.

Ved den høytyske lydforskyvning på 400–600-tallet e.Kr. ble germansk p til pf, ff; t ble til z, ss; k til ch; ð til t; þ til d (jfr. ty. Pfütze, Affe, Zeit, wissen med norsk pytt, ape, tid, vite).

Andre lydforskyvninger har foregått i armensk og i skotsk-gælisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.