Ordstilling er rekkefølgen av ordene (eller leddene) i setninger. Ordstillingen kan være mer eller mindre fast i ulike setningstyper og ulike språk.

I norske utsagnssetninger er som regel ordstillingen

SubjektVerbObjekt

Eksempel: Pål skrev brevet.

Man sier derfor at norsk er et SVO-språk.

Spørresetninger i norsk har vanligvis rekkefølgen verb – subjekt – objekt (Skrev Pål brevet?).

I språk som latin og tyrkisk (og tysk i leddsetninger) er ordstillingen subjekt – objekt – verb (SOV-språk), mens språk som arabisk og irsk har rekkefølgen verb – subjekt – objekt i utsagnssetninger (VSO-språk).

I språk hvor den syntaktiske funksjonen til  setningsleddene angis ved bøyningsendelser (for eksempel kasus), kan ordstillingen være nokså fri. I latin betyr for eksempel Paulus scribit litteras og litteras scribit Paulus begge det samme (Paulus skriver et brev); forskjellen er at i det første tilfellet fremheves Paulus og i det andre brevet.

På norsk kan vi også av og til bruke ordstillingen til denne typen fremheving. Vi kan for eksempel si Brevet har Pål skrevet, hvor Pål er subjekt, mens objektet, brevet, er fremhevet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.