Infinitiv er den einaste bøyingsforma av eit verb som på norsk kan ha infinitivsmerket å framfor seg, for eksempel å svømme.
Faktaboks
- Uttale
- infˈinitiv
- Etymologi
- latin (modus) infinitivus ‘ubestemt måte’, det vil seie utan personendingar
Infinitivsmerke finst stort sett berre i germanske språk, så forklaringa ovanfor fungerer ikkje for alle språk. Ei meir generell forklaring som ikkje tek utgangspunkt i norsk, kan formulerast slik:
- Infinitiv er ei infinitt bøyingsform som skil seg frå andre bøyingsformer av verbet ved å ikkje vere bøygd i tempus (tid) eller modus.
- Infinitiv er den substantiviske bøyingsforma av verbet: Infinitiven kan ha funksjonane til eit substantiv i ei setning, ved å vere subjekt, objekt, predikativ eller utfylling for preposisjon.
- Infinitiv skil seg frå verbalsubstantiv ved å kunne ta objekt og/eller predikativ.
Eksempel:
- Infinitiv som subjekt: Å svømme er fin trening.
- Infinitiv som objekt: Eg likar å svømme.
- Infinitiv som predikativ: Min favoritthobby er å svømme.
- Infinitiv som utfylling til preposisjon: Han gleder seg til å svømme igjen.
- Infinitiv med (direkte) objekt: Eg likar å spele ludo.
- Infinitiv med indirekte og direkte objekt: Eg likar å gje kona mi ein klem.
- Infinitiv med predikativ: Eg likar å vere lærar.
At ein infinitiv ikkje blir bøygd i tempus (tid), treng ei presisering. Sjå avsnittet Infinitiv i latin lenger nede.
Det er vanleg å bruke infinitiven som oppslagsform i ei ordbok, men i latinske ordbøker brukar ein 1. person eintal, presens, indikativ, til dømes amō 'eg elskar' i staden for infinitiv amāre '(å) elske'.
Kommentarer (3)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Det står at infinitiv ikkje har tempus, men korleis forstår ein da perfektum eller futurum infinitiv? Det me vanlegvis omtalar som berre infinitiv, er jo eigenleg presens infinitiv. Eg synast ikkje dette var klårt forklart i artikkelen. Merk for øvrig at oppslagsordet ein finn i latinske ordbøker er natō, at infinitiv av natō er natāre, medan nō er verbet som har nāre som infinitiv (PIE: *(s)neh₂-); at vokalen er lang, i motsetnad til dativen/ablativen nātō < nātus < nāscor; og til slutt at natō er danna av nō pluss verbalsuffikset -tō.
svarte Rolf Theil
Hei, eg reviderte denne artikkelen i juni, men la diverre ikkje inn noko svar på denne kommentaren din. 1. Eg brukar no amō som dømeverb i latin, no er omtalt i eit eige avsnitt. 2. Latinske infinitiver har ikkje bøying i absolutt tempus (preteritum, presens og futurum), men i relativ tempus (perfektum, imperfektum), men det finst morfologisk berre tre latinske infinitivar – amāre, amāri, amavissse – ikkje seks.
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Orsak for skrivefeilen over (*synast skulle ha vore synest). Eg tenkte det kunne vere nyttig å nemne kva Oxford Latin Dictionary seier om -tō: «v[er]b[a]l suff[ix]. Enlargement of -o³, formed from p[er]f[ect] p[artici]ples {sīc} pass[ive], appearing as -so when p[artici]ple is in -sus (iacto, salto, dormito, defenso).»
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.