pressefrihet

Pressefrihet viser til pressens rett til uten forhåndskontroll å bringe opplysninger og fremsette kritikk, for eksempel av offentlige myndigheter.

Pressefriheten er kanskje den viktigste siden av trykkefriheten, og et sentralt element i ytringsfriheten slik denne er fastslått i Grunnloven § 100. Pressefrihet er et anerkjent prinsipp i demokratiske stater, mens pressen i autoritære stater gjerne blir brukt som et redskap for makthaverne til å påvirke borgerne i ønsket retning.

Pressefriheten kan bare begrenses hvis de strenge vilkårene Grunnloven § 100 oppstiller for begrensninger, er oppfylt. Gjennom lovgivning er pressefriheten begrenset av straffebestemmelser blant annet om hatefulle eller diskriminerende ytringer (straffeloven § 185), krenkelse av privatlivets fred (straffeloven § 267) eller avsløring av statshemmeligheter (straffeloven § 123).

Derimot kan en avis (eller et annet massemedium) ikke straffes om den offentliggjør opplysninger som den har fått ved at en offentlig tjenestemann har krenket sin taushetsplikt. Ansvaret påhviler her bare tjenestemannen selv (straffeloven § 209).

Ifølge pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser, som gir et bilde av forholdene for presse- og ytringsfrihet i 180 land, har Norge hvert år siden 2017 vært det landet i verden som gir best beskyttelse av pressefriheten.