Det ble også større åpenhet i behandlingen av den sovjetiske fortiden. Kritikken av Brezjnevtiden og Brezjnev selv ble forsterket. Synet på hans forgjenger, Nikita Khrusjtsjov, som ble fortiet under Brezjnev, ble nå mer positivt. Khrusjtsjovs berømte «hemmelige tale» på den 20. partikongressen i 1956, der Josef Stalin var blitt kritisert, ble offentliggjort. Spørsmålet om Stalin var likevel vanskelig for den politiske ledelsen, men i 1987 uttalte Gorbatsjov at det ikke lenger skulle være «glemte navn» eller «hvite flekker» i sovjetisk historie og litteratur.
Dette ble fulgt opp med en stadig sterkere kritikk av Stalin-tiden. En rekke gamle bolsjeviker som var blitt henrettet under den store terroren i 1930-årene ble nå juridisk og politisk rehabilitert, deriblant tidligere ledere som Nikolaj Bukharin, Grigorij Zinovjev og Lev Kamenev.
Så vel sovjetiske som utenlandske historikere fikk bedre tilgang til arkiver som tidligere hadde vært helt eller delvis stengt. Flere tabu-emner ble offentliggjort, blant annet den hemmelige tilleggsprotokollen til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 1939, som delte Øst-Europa inn i innflytelsessfærer, en avtale som sovjetledelsen inntil nå hadde benektet at hadde eksistert. Opplysninger om antall ofre for Stalintidens terror ble også gjort kjent.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.