glasnost

Med valget av Mikhail Gorbatsjov til kommunistpartiets generalsekretær i 1985 ble det innledet en periode med reformer og liberaliseringstiltak på en rekke områder. Hans personlige stil og politikk for avspenning gav hans regime et helt annet preg enn forgjengernes. Hans politikk skulle vise seg å føre til avslutning av den kalde krigen, systemskifter i østblokkstatene og til slutt oppløsningen av selve Sovjetunionen. I 1988 ble han landets siste president. Og i 1990 ble han tildelt Nobels fredspris. Bildet viser ham sammen med USAs president Ronald Reagan under et toppmøte i Genève 1985.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Artikkelstart

«Glasnost», som kan oversettes med «offentliggjøring», var et slagord under reformperioden i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov (1985–1990). Det var rettet mot hemmeligholdelsen og mangelen på pålitelig informasjon i sovjetsamfunnet.

Faktaboks

Uttale
glˈasnost
Etymologi
russisk, ‘offentlighet, publisitet’

Bakgrunn

I første halvdel av 1980-årene, mot slutten av Leonid Brezjnevs tid som leder av Sovjetunionen, ble det stadig klarere at det sovjetiske samfunn stagnerte på mange områder. Blant annet var den økonomiske veksten nesten stanset opp. I ettertid ble Brezjnevperioden i sovjetisk historie omtalt som «stagnasjonsperioden».

Problemene ble også erkjent i deler av den politiske ledelsen, og etter en kort overgangsperiode etter Brezjnevs død ble Gorbatsjov i 1985 valgt som ny generalsekretær i kommunistpartiet for å søke å bedre den vanskelige situasjonen for landet. Gorbatsjov satte etter hvert i gang en rekke reformer. Et av de viktigste slagordene var «glasnost», som best kan oversettes med «offentliggjøring». Slagordet var rettet mot hemmeligholdelsen og mangelen på pålitelig informasjon i sovjetsamfunnet. For Gorbatsjov var «glasnost» et middel i forsøket på en omstrukturering («perestrojka») av økonomi og samfunnsliv i Sovjetunionen.

Offentlig informasjon

Et viktig område var offentlig informasjon. Blant annet begynte man nå å publisere statistiske opplysninger om forventet levealder, spedbarnsdødelighet, alkoholmisbruk og andre forhold der offentliggjøring var blitt stanset mot slutten av Brezjnev-perioden, da tallene begynte å vise en negativ utvikling. Tidligere «forbudte temaer» som abort, selvmord, kriminalitet, prostitusjon og stoffmisbruk ble åpnet for diskusjon. Det var også en større åpenhet i nyhetsdekning og reportasjer i sovjetiske medier, og det ble åpnet for kritiske synspunkter. Etter en tid ble det tillatt salg av ikke-kommunistiske utenlandske aviser.

I 1990 ble det vedtatt en ny presselov. Sensuren ble i all hovedsak avskaffet og pressemonopolet ble opphevet. I løpet av året som fulgte ble det registrert mange tusen nye publikasjoner.

«Hvite flekker» i historien

Det ble også større åpenhet i behandlingen av den sovjetiske fortiden. Kritikken av Brezjnevtiden og Brezjnev selv ble forsterket. Synet på hans forgjenger, Nikita Khrusjtsjov, som ble fortiet under Brezjnev, ble nå mer positivt. Khrusjtsjovs berømte «hemmelige tale» på den 20. partikongressen i 1956, der Josef Stalin var blitt kritisert, ble offentliggjort. Spørsmålet om Stalin var likevel vanskelig for den politiske ledelsen, men i 1987 uttalte Gorbatsjov at det ikke lenger skulle være «glemte navn» eller «hvite flekker» i sovjetisk historie og litteratur.

Dette ble fulgt opp med en stadig sterkere kritikk av Stalin-tiden. En rekke gamle bolsjeviker som var blitt henrettet under den store terroren i 1930-årene ble nå juridisk og politisk rehabilitert, deriblant tidligere ledere som Nikolaj Bukharin, Grigorij Zinovjev og Lev Kamenev.

Så vel sovjetiske som utenlandske historikere fikk bedre tilgang til arkiver som tidligere hadde vært helt eller delvis stengt. Flere tabu-emner ble offentliggjort, blant annet den hemmelige tilleggsprotokollen til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 1939, som delte Øst-Europa inn i innflytelsessfærer, en avtale som sovjetledelsen inntil nå hadde benektet at hadde eksistert. Opplysninger om antall ofre for Stalintidens terror ble også gjort kjent.

Kulturlivet

Glasnost hadde også følger for kulturlivet. Mange russiske litterære verker som tidligere ikke var offentliggjort i Sovjetunionen, ble nå trykt. Mest kjent var Doktor Zjivago av Boris Pasternak og Gulag-arkipelet av Aleksander Solzjenitsyn. Utenlandsk litteratur, som hittil ikke var blitt trykt i Sovjetunionen, ble nå utgitt. Et eksempel er George Orwells politiske satirer 1984 og Animal Farm.

Også innenfor film og teater kom kritikken av fortid og samtid til uttrykk. På kunstutstillingene ble det nå presentert bilder av Marc Chagall, Vasilij Kandinskij og andre russiske og utenlandske kunstnere som tidligere ikke hadde vært akseptert av sovjetledelsen.

Glasnosts betydning

Glasnost kom til å utgjøre en revolusjon når det gjaldt fri informasjon og et fritt åndsliv i Sovjetunionen. Denne utviklingen gikk mye lenger enn det Gorbatsjov hadde forestilt seg i utgangspunktet. Men myndighetene ble presset til å åpne stadig mer opp for diskusjon og kritikk. Dette bidro til å undergrave regimets legitimitet og var derfor et viktig element i Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg