Hydrogenbombe, også kalt fusjonsbombe, termonukleær bombe eller H-bombe, kjernefysisk bombe hvor energien utvikles ved at hydrogenkjerner reagerer med hverandre og danner tyngre kjerner.

Fusjonsprosessen i bomben holdes bare ved like ved meget høye temperaturer og kalles derfor en termonukleær reaksjon. Vanlig og mest effektiv er reaksjonen hvor hydrogenisotopene deuterium, 2H, og tritium, 3H, slår seg sammen. Det dannes helium 4He, og nøytroner frigjøres. Med symboler skrives reaksjonen: 2H + 3H → 4He + n.

Som utgangsmateriale brukes av tekniske grunner ikke tritium og deuterium i ren tilstand. I bomben er deuterium bundet kjemisk til litiumisotopen 6Li som litiumhydrid, 6Li2H, mens tritium produseres under eksplosjonen ved at 6Li bombarderes med nøytroner så man får reaksjonen: 6Li + n → 3H + 4He. I likhet med vanlig hydrogen, 1H, er både deuterium og tritium gasser. For å få stor nok tetthet for fusjon av disse stoffene i ren tilstand, måtte man avkjøle dem slik at de ble flytende. Det ville kreve så store kjøleanlegg at hydrogenbomben neppe kunne la seg realisere.

Anvendelsen av 6Li2H er derfor et viktig ledd i utviklingen av bomben. Når fusjonsprosessen mellom 2H og 3H kommer i gang, holder den seg ved like ved en temperatur på ca. 45 mill. grader. Denne temperaturen oppnås ved sprengning av en fisjonsbombe (uran- eller plutoniumbombe).

Ut fra de informasjoner som er tilgjengelige om hydrogenbomben, antar man at den eksploderer i tre trinn, og kan betraktes som sammensatt av tre slags bomber. Innerst har man en fisjonsbombe, f.eks. av 235U. Omkring denne har man en større eller mindre mengde 6Li2H, det egentlige sprengstoffet i bomben. Utenfor dette er et lag med konvensjonelle eksplosiver, og det hele er omgitt av et skall av naturlig uran 238U.

Bomben antennes ved detonering av de ytre eksplosivene, og detoneringen forårsaker en trykkbølge innover, en implosjon. Uranbomben i midten blir presset sammen og tettheten av uran stiger inntil bomben blir overkritisk så det startes en eksplosjonsartet kjedereaksjon. I den frigjøres nøytroner som reagerer med litiumkjernene utenfor og produserer tritium. Samtidig stiger temperaturen så mye at den termonukleære reaksjonen mellom deuterium og tritium kommer i gang. Det tunge skallet av 238U tjener til å holde bomben sammen lengst mulig for å få størst mulig effekt. Samtidig får man fisjon av 238U ved innfangning av hurtige nøytroner. Det frigjøres derved nye nøytroner som sendes tilbake og reagerer med litium. På den måten økes bombens effekt.

I motsetning til uranbomben som eksploderer spontant dersom størrelsen overskrider en kritisk grense, finnes det ingen prinsipiell øvre grense for størrelsen av hydrogenbomben. Som ved konvensjonelle våpen er skadevirkningen dels knyttet til selve varmeutviklingen og varmestrålingen som forårsaker antennelser og brannskader, dels er den knyttet til sprengvirkningen, dvs. til trykkbølgen som oppstår pga. varmeutviklingen. Størrelsen av disse formene for skadevirkning kan måles ved den energimengde som frigjøres, og den angis vanligvis ved massen av den mengde TNT (trinitrotoluen) som har samme sprengvirkning. Man regner at 1 kg TNT tilsvarer en frigjort energimengde på 4,15 MJ (megajoule). Mens uranbomber som regel har en sprengvirkning på under 50 kilotonn TNT, lages hydrogenbombene 100–1000 ganger større. USA foretok i 1954 prøver med bomber på opptil 15 megatonn TNT, og i 1961 gjennomførte SSSR en prøveserie hvor en av bombene antas å ha hatt en sprengvirkning på over 50 megatonn. En slik bombe inneholder atskillige tonn 6Li2H. Fisjonsbomben i midten veier derimot bare ca. 10 kg.

Foruten skadevirkninger som direkte følger av eksplosjonen, vil man som ved andre kjernevåpen også få skader pga. radioaktiv stråling. Både i fisjons- og fusjonsprosessen sendes det ut nøytroner og γ-stråling med stor gjennomtrengningsevne. I store doser virker slik stråling dødelig, mens man ved svakere bestråling, f.eks. i store avstander fra eksplosjonsstedet eller når man tilsynelatende er avskjermet, kan få doser som ikke gir merkbare virkninger med det samme, men som etter en tid viser seg å være sykdomsfremkallende (kreft, blodsykdommer) eller virker forstyrrende på arveanleggene. Ved fisjon frembringes det dessuten en stor mengde radioaktive isotoper med halveringstid fra en brøkdel av et sekund til mange år. Slike stoffer slår seg ned i og omkring bombekrateret og infiserer det i tiden etter eksplosjonen. De slynges også delvis som støvpartikler eller gass opp i atmosfæren og blir opphav til radioaktive forurensninger av luften. Etter hvert brer disse forurensningene seg ut over store områder, sirkulerer omkring Jorden og føres etter en tid ned med nedbøren. Stråling fra nedfallet, særlig fra den del av det som absorberes lett i organismen, regnes som et vesentlig faremoment etter sprengning av kjernevåpen.

Men siden stoffene hovedsakelig dannes i fisjonsprosessen, vil forurensningene fra hydrogenbomben bli vesentlig mindre enn fra uran- og plutoniumbomber, sett i relasjon til bombenes sprengvirkning. Helt rene hydrogenbomber, dvs. bomber som ikke gir noen radioaktiv forurensning av atmosfæren, kan man ikke lage da man er avhengig av en fisjonsbombe for å starte prosessen. Dessuten vil nøytronene som stråler ut, til dels bli absorbert i stoffer i omgivelsene og gjøre dem radioaktive. Storparten av denne induserte aktiviteten vil forsvinne igjen etter noen dager eller uker.

Nøytronbomben, som i 1977 var blitt utviklet i USA, er en hydrogenbombe hvor nøytronene fra 2H + 3H reaksjonen bare i liten grad inngår i kjedereaksjonen. De forsvinner isteden ut av bomben med stor hastighet. Som følge av dette blir varme- og sprengvirkningen i senteret for eksplosjonen redusert, mens skadevirkningene i omgivelsene på grunn av nøytronstråling blir større. Strategisk betyr dette at man har valg mellom nøytronbomber med stor strålevirkning og mindre sprengvirkning og tradisjonelle hydrogenbomber hvor sprengvirkningen blir større om man tilstreber en bestemt strålevirkning, men hvor stråleskadene blir mindre om man tilstreber en bestemt sprengvirkning.

Allerede i 1943, mens fisjonsbomben var under utvikling, ble det konstatert at det ville være mulig å lage en hydrogenbombe. Men først etter at SSSR i 1949 hadde foretatt sin første prøvesprengning med en fisjonsbombe, ble det i USA satt i gang et prosjekt for utvikling av en slik bombe. Som hovedansvarlig for utviklingen regnes den ungarskfødte fysiker Edward Teller. Den første prøvesprengning ble foretatt 31. okt. 1952 ved Marshall Islands i Stillehavet. Tilsvarende prøver med bomber utviklet av den senere godt kjente fysiker og fredsforkjemper A. Sakharov, ble gjennomført av SSSR 17. aug. 1953. Siden har man gjennomført en rekke prøver, og våpenets muligheter og begrensninger er nå antakelig avklart. Storbritannias første prøver fant sted 1956, Kinas i 1967 og Frankrikes i 1968. Hydrogenbomben er til nå aldri brukt i aktiv krigføring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.