Nikita Khrusjtsjov

Faktaboks

Uttale
-tʃˈåf
Nikita Khrusjtsjov

Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov

Født
17. april 1894
Død
11. september 1971

Nikita Khrusjtsjov. Klimaet i europeisk politikk kjølnet betraktelig etter at Nikita Khrusjtsjov, daværende statsminister i Sovjetunionen, kom med utfall mot USA og USAs president på en pressekonferanse som avsluttet det politiske toppmøtet i Paris 18. mai 1960.

Nikita Khrustsjov av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Nikita Khrusjtsjov (til høyre) møter Cubas statsminister Fidel Castro etter Cubakrisen.
Castro og Khrusjtsjov av /NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse

Nikita Khrusjtsjov var en sovjetisk politiker. Han var Sovjetunionens statsleder fra 1953 til 1964.

Bakgrunn

Khrusjtsjov var født av russiske foreldre i landsbyen Kalinovka i guvernementet Kursk i det russiske imperium. Da han var 14 år gammel flyttet familien til nåværende Donetsk by, der Khrusjtsjov ble utdannet som metallarbeider.

Politiske verv

Khrusjtsjov deltok aktivt i den russiske revolusjon i 1917. Han ble medlem av kommunistpartiet i 1918 og deltok i borgerkrigen i 1918–1920. I 1929 kom han til Moskva, hvor han gjorde en rask karrière. I 1935–1938 var han førstesekretær for partiorganisasjonen i Moskva by og fylke, og fra 1939 til 1964 var han medlem i politbyrået.

Under Moskvaprosessene i 1938 ble Khrusjtsjov sendt av den daværende sovjetiske statslederen Josef Stalin til Ukraina som førstesekretær for det ukrainske kommunistpartiet. Han oppholdt seg fortsatt der under andre verdenskrig, som medlem av militærrådene ved forskjellige staber. Han var ansvarlig for massedrapene på ukrainske nasjonalister og brakte Ukraina under sovjetisk kontroll. Fra 1943 var han general.

I 1947–1949 var han igjen førstesekretær for partiet i Ukraina, etter å ha fungert som ukrainsk statsminister siden 1944. I slutten av 1949 ble han kalt til Moskva som sekretær i sentralkomiteen, og ble samtidig førstesekretær for partiorganisasjonen i Moskvaområdet.

Sovjetunionens statsleder

Etter Stalins død i mars 1953 oppstod det strid om ledelsen i parti og stat. I stedet for Stalins enmannsvelde skulle det nå i prinsippet innføres «kollektiv ledelse». Georgij Malenkov, som i Stalins siste år hadde seilt opp som kronprins, måtte imidlertid allerede i september 1953 gi fra seg vervet som partileder til Khrusjtsjov. I 1953 ble Khrusjtsjov valgt til førstesekretær for sentralkomiteen, og fra 1958 var han også statsminister.

Oppgjøret med Stalin

Khrusjtsjov spilte en viktig rolle under forberedelsene til den 20. partikongress i februar 1956, der han i en hemmelig tale holdt sitt store oppgjør med Stalins «feil». Kritikken rammet kun Stalin personlig (og kun det han hadde gjort etter 1934), ikke partiet eller det stalinistiske politiske system som sådan. Dette oppgjøret kom likevel til å påvirke den indre utvikling i Sovjetunionen sterkt, og det samme gjaldt utenrikspolitikken og forholdet til andre kommuniststater og –partier. Den nye politikken hadde også sine motstandere i det sovjetiske partiets rekker.

Innenrikspolitikk

Da Khrusjtsjov i 1958 lot seg utnevne til statsminister, satte han seg ut over prinsippet om kollektivt lederskap, idet han nå både var parti- og regjeringssjef. I sin økonomiske politikk fastholdt han den «hellige» tese om tungindustriens forrang, men med aksjoner for nydyrking av store områder (i Kasakhstan i 1957), økt forbruksvareproduksjon og forsøk på å reformere den økonomiske administrasjonen søkte han å legge grunnlaget for en heving av folkets levestandard. I kulturlivet vekslet perioder med «liberalisering» med skjerpet partikontroll og dirigering.

Utenrikspolitikk

Etter 20. partikongress i Moskva i 1956 og avstaliniseringen ble forholdet mellom Sovjetunionen og Kina dårligere. Kina og Mao Zedong tok avstand fra Nikita Khrusjtsjovs forhandlingspolitikk overfor vestmaktene. På dette bildet, fra feiringen av 10-årsjubileet for Folkerepublikken i 1959, hersker det imidlertid tilsynelatende en god tone mellom de to statslederne.
Mao og Khrusjtsjov av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

På det utenrikspolitiske området innledet sovjetlederne i 1953 en avspenningspolitikk i forholdet til Vesten: De ønsket å bryte den tiltagende isolasjon Sovjetunionen hadde opplevd i Stalins siste år. Det teoretiske grunnlaget for dette arbeidet var Malenkovs og senere Khrusjtsjovs tese om «fredelig sameksistens». Etter langvarige forhandlinger gikk Sovjetunionen med på en våpenstillstandsavtale i Korea som gjorde slutt på Koreakrigen i juli 1953.

4. oktober 1957 sendte Sovjetunionen opp den første kunstige jordsatellitten Sputnik 1, og i 1959 foregikk den første bemannede romferd. Dette var starten på et meget omfattende sovjetisk romprogram. Samtidig hadde Sovjetunionen hatt atomvåpen siden 1949 og hydrogenbombe siden 1955. Med disse våpnene i bakhånd gikk man over til en mer offensiv utenrikspolitikk. Cubakrisen i oktober 1962 endte med et dramatisk diplomatisk nederlag for Sovjetunionen.

Folkerepublikken Kina avviste avstaliniseringen og avspenningspolitikken, og det kinesiske partiet krevde dessuten full medbestemmelsesrett i østblokkens affærer. Det sovjetiske partiet ble anklaget for å føre en revisjonistisk politikk. Alt dette førte allerede i 1956–1957 til en alvorlig ideologisk og storpolitisk strid. I tillegg kom alvorlige konflikter om grensetrekkingen mellom de to landene.

Avsettingen av Khrusjtsjov

På et plenumsmøte i sentralkomiteen i oktober 1964 ble Khrusjtsjov avsatt som statsminister og førstesekretær i partiet etter vedtak i sentralkomiteens presidium. Hans motstandere hevdet at han hadde ført en sterkt personlig preget politikk, at hans landbrukspolitikk hadde vært forfeilet og at han hadde skadet forholdet til Kina. Han levde deretter som pensjonist i Moskva.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg