fortsettelseskrigen

Finland og Sovjetunionen sluttet fred etter vinterkrigen 12. mars 1940. Etter fredsslutningen innledet Finland et stadig mer intimt politisk og etter hvert også militært samarbeid med Tyskland. Hovedmotivene var her dels et ønske om å erobre det tapte land tilbake og kanskje også vinne det sovjetiske Karjala, dels et konstant press fra sovjetisk side som økte parallelt med at Adolf Hitlers felttog mot Sovjetunionen nærmet seg. I september 1940 sluttet Finland en avtale med generalstaben i Berlin, som gav tyske tropper rett til transitt fra havner i Sør-Finland til Kirkenes, hvor de skulle sikre den tyske okkupasjonen av Finnmark. Transitten utviklet seg litt etter litt til forlegning av betydelige tyske styrker i Nord-Finland.

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen (se østfronten), og 25. juni gikk den finske armé i forståelse med tyskerne over grensen i øst, igjen under Mannerheims overkommando. 11. juli proklamerte leder for de finske styrkene, Carl Gustaf Mannerheim, at Finlands krigsmål var å få de avståtte områdene tilbake og å erobre det sovjetiske Karjala. Fremrykkingen møtte ikke alvorlige hindringer. 3. september hadde finnene nådd sine gamle grenser på alle punkter, og ved utgangen av oktober nådde de frem til elva Svir og besatte hele området vest for Onega. I nord gikk det betydelig tregere. Blant annet lyktes det tross iherdige forsøk ikke å bryte Murmanskbanen, som var livsviktig for Sovjetunionens forbindelse med vestmaktene.

Både militært og forsyningsmessig var Finland under denne såkalte fortsettelseskrigen helt avhengig av Tyskland, og det kom derfor som en naturlig konsekvens at Finland 25. november 1941 undertegnet Antikominternpakten. Men det ble aldri satt opp noen formell alliansetraktat med Tyskland, og gjentatte oppfordringer om å delta i Hitlers offensiver mot Leningrad ble avvist.

Fra høsten 1941 gjorde man fra flere hold forsøk på å få Finland til å moderere sin krigspolitikk. Da de gamle grensene var overskredet, advarte Winston Churchill Mannerheim mot å rykke videre frem, men svaret var negativt, og Storbritannia erklærte Finland krig 6. desember 1941. I Finland dannet det seg en fredsopposisjon, vesentlig med støtte i det sosialdemokratiske parti og den svensktalende befolkningsgruppen, som krevde våpenstillstandsforhandlinger med Sovjetunionen.

Men først da krigslykken ute i Europa hadde vendt seg etter slaget om Stalingrad vinteren 1943, og de sovjetiske hærene begynte å nærme seg Finland, kom egentlige forhandlinger om våpenstillstand i gang i april 1944. Den finske regjering fant imidlertid de sovjetiske betingelsene for stive og brøt kontakten. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, som til da hadde arbeidet energisk for å redde Finland ut av krigen, innstilte nå den diplomatiske forbindelsen, men kom aldri til å erklære Finland krig.

9. juni 1944 åpnet sovjetiske stridskrefter en storoffensiv mot Finland. Motstanden var svak, og 10 dager senere inntok de Vyborg. For å hindre et totalt sammenbrudd innledet president Risto Ryti forhandlinger med Sovjetunionen, men regjeringen i Moskva krevde en utvetydig erklæring om at Finland ville bryte med Tyskland og kapitulere, og den ville Ryti ikke gi. I stedet inngikk han en avtale med den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Finnene skulle få de nødvendigste matvarer og militære forsterkninger til fortsatt å motstå den sovjetiske fremrykkingen. Til gjengjeld forpliktet Ryti seg i et personlig brev til Hitler til ikke å inngå særfred med Sovjetunionen. Avtalen gav Finland en midlertidig lettelse, men situasjonen var håpløs.

1. august trådte Ryti tilbake, og løftet til Hitler var dermed bortfalt. Mannerheim overtok presidentstillingen med fullmakt fra Riksdagen og søkte 25. august ny kontakt med Sovjetunionen. Josef Stalin nektet imidlertid å innlede våpenstillstandsforhandlinger før Finland hadde brutt med Tyskland og de tyske tropper var trukket ut av finsk område. Under den tyske retretten kom det til blodige kamper mellom tyskere og finner, særlig i Nord-Finland, som tyske avdelinger la øde ved den brente jords taktikk. Da var fiendtlighetene på den finske østfronten innstilt.

I september ble våpenstillstandsavtalen undertegnet i Moskva. Den innebar blant annet at grensene fra mars 1940 ble gjenopprettet, men med to viktige unntak. Finland skulle avstå sin korridor til Nordishavet, Petsjenga-området, og Sovjetunionen skulle i stedet for Hanko-odden få leie Porkkala-odden like vest for Helsinki for 50 år, for å opprette en militærbase der. Videre skulle Finland betale en krigserstatning beregnet til 300 millioner dollar etter prisnivået fra 1938. Dessuten skulle krigsforbrytere arresteres og straffes. Den endelige fredstraktaten inneholdt også en klausul om streng begrensning av det finske forsvaret.

• andre verdenskrig
• Finlands historie
• vinterkrigen