Georgij Tsjitsjerin

Tsjitsjerin var født i en gammel adelsfamilie. Han ble utdannet ved St. Petersburgs universitet og gikk inn i diplomatiet i 1898. I 1904 reiste han til Vest-Europa der han oppholdt seg helt til etter revolusjonen i Russland i 1917. Tsjitsjerin hadde etter hvert blitt tiltrukket av venstreorienterte ideer og sluttet seg i 1905 til det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDAP), der han knyttet seg til den mensjevikiske fløy.

Under første verdenskrig befant han seg i London der han særlig arbeidet til støtte for russiske politiske fanger samtidig som han agiterte mot krigen. Tsjitsjerins motstand mot krigen brakte ham etter hvert over til bolsjevikenes standpunkt. I august 1917 ble han arrestert av britiske myndigheter for sin agitasjon mot krigen. I januar 1918 ble han satt fri og sendt hjem til Russland. Han ble straks utnevnt til nestleder i folkekommissariatet for utenrikssaker, som var ledet av Leo Trotskij. Kort tid etter overtok han stillingen som folkekommissær etter Trotskij.

I den første tiden var Tsjitsjerins viktigste oppgave å bringe Sovjet-Russland ut av internasjonal isolasjon. Han fikk i stand en fredsavtale med Estland og fikk inngått avtaler med blant annet Tyrkia og Iran. Det var vanskeligere å få til noen diplomatisk anerkjennelse fra vestmaktene, som lenge hadde gjennomført en blokade av Sovjet-Russland og forsøkte å isolere det nye bolsjevikregimet. Men Rapallo-avtalen med Tyskland i april 1922 brakte Sovjet-Russland ut av isolasjonen og la press på vestmaktene for en normalisering av forholdet til landet. I 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av Storbritannia, tett fulgt av Italia og Norge, og etter hvert de fleste europeiske land.

Tsjitsjerin så det som sin oppgave å etablere normale relasjoner til andre stater gjennom tradisjonell diplomatisk virksomhet. Samtidig arbeidet bolsjevikene for spredning av revolusjon til de kapitalistiske land og opprettet i 1919 Den kommunistiske internasjonale (Komintern) for dette formål. Det bød selvfølgelig på problemer å forsøke å ha gode relasjoner med utenlandske regjeringer samtidig som man arbeidet for å styrte de samme regjeringene gjennom kommunistiske revolusjoner. Tsjitsjerin var svært opptatt av at de sovjetiske diplomatiske representantene i utlandet ikke skulle drive revolusjonær virksomhet eller blande seg inn i de lokale kommunistpartienes virksomhet.

I slutten av 1920-årene var Tsjitsjerin mye syk, og utenrikskommissariatet ble i økende grad ledet av visekommissæren, Maksim Litvinov. I 1930 ble Tsjitsjerin pensjonert og Litvinov overtok posten som utenrikskommissær.

• Den russiske revolusjon
• Russlands historie
• Sovjetunionens historie