Etter ulykken i Tsjernobyl ble en sone på 30 km rundt kraftverket erklært som faresone, og rundt 115 000 mennesker ble evakuert. Mange, særlig eldre mennesker, valgte på tross av risikoen å flytte tilbake. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Mer enn 30 år etter ulykken ligger fortsatt store boligområder rundt kjernekraftverket øde. Bildet er fra tidlig 2000-tall.

Av /NTB Scanpix ※.
Minnesmerke og «sarkofagen» som beskytter mot radioaktiv stråling fra Reaktor 4

Tsjernobyl-ulykken er historiens verste kjernekraftulykke. Den skjedde natt til 26. april 1986 i Tsjernobyl, Ukraina (daværende Sovjetunionen), 100 kilometer nord for Kiev og 20 km fra grensen til Hviterussland.

Faktaboks

uttale:
tsjernˈobyl-ulykken

Til tross for dystre prognoser er helsekonsekvensene av Tsjernobyl-ulykken langt mindre enn tidligere forventet, mens de psykososiale konsekvensene er langt mer omfattende enn antatt.

Ulykken

Verdens verste kjernekraftulykke skjedde i Tsjernobyl 1986. Fotografiet viser den ødelagte reaktorblokken i kraftverket i starten av arbeidet med å kapsle den inn i en såkalt sementsarkofag. Bildet gir et inntrykk av de omfattende skadene bygningen ble påført.

Av /NTB Scanpix ※.

Tsjernobyl-ulykken. Det ødelagte kraftverket etter ulykken i 1986. Bildet viser et helikopter som slipper våt sand ned på ruinen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Reaktor 4 ved Tsjernobyl kjernekraftverk var av den såkalte RBMK-typen, en grafittmoderert reaktor med vann som kjølemiddel. RMBK er en reaktortype som bare er bygd og benyttet i den tidligere Sovjetunionen. Reaktortypen har en konstruksjonssvakhet (såkalt positiv voidkoeffisient) som gjør at den lett kan bli ustabil.

Reaktoren ble kjørt ned for årlig vedlikehold, og operatørene startet et eksperiment som skulle teste om restvarmen kunne opprettholde kjøling av reaktorkjernen i tilfelle strømbrudd. For å hindre reaktorstans ble altfor mange kontrollstaver trukket ut av reaktorkjernen. Da steg effekten og temperaturen så raskt at operatørene ikke klarte å sette kontrollstavene på plass. Dette førte til at reaktoren kom ut av kontroll. Kjølevannet fordampet, deler av kjernebrenselet ble pulverisert og det oppsto en dampeksplosjon som løftet taket over reaktoren. Ulykken skyldtes derved både reaktorkonstruksjonen og operatørfeil. Utslippet til atmosfæren skyldes også at russiske reaktorer mangler sikkerhetsinneslutninger slik som vestlige anlegg har. Slike inneslutninger kunne sannsynligvis redusert utslipp fra reaktoren til atmosfæren, slik vi så etter Three Mile Island-ulykken i USA.

På grunn av høy temperatur og tilførsel av luft oppsto en eksplosjonsartet brann av brennbart materiale i reaktorbygningen og maskinhallen. For å stanse brannen ble helikoptre benyttet til å dumpe ca. 5000 tonn av brannhemmende og stråleabsorberende materiale som sand og leire, bor-forbindelser, polymerer og blyholdig sement over reaktoren og på bygningstaket ved siden av reaktoren. Totalt ble det gjennomført 1 800 helikoptertokt. Militært og sivilt personell ble innkalt for å lempe materialet som var landet på nabotaket ned i reaktorseksjonen. Seks dager etter eksplosjonen økte temperaturen igjen og bidro til nytt utslipp av radioaktivt materiale. Den intense brannen pågikk over en 10 dagers periode.

På grunn av strålefaren måtte mannskapene som bidro til slukkingen av brannen skiftes ut etter kort tid. Sluknings- og opprydningsarbeidet i 1986 omfattet derfor ca. 240 000 militære og sivile arbeidere. Mange brannmenn fikk omfattende brannskader og 134 personer fikk høye stråledoser. I tillegg ble en rekke arbeidere benyttet til opprydning etter 1987. Totalt ble det registrert ca. 600 0000 personer som deltok i sluknings- og opprydningsarbeidet etter ulykken.

Nedfall

Dampeksplosjonen medførte at 3–4 tonn kjernebrensel ble slynget ut fra reaktoren og bidro til betydelig nedfall av radioaktive stoffer. Utslippet inneholdt flyktige gasser, spesielt radioaktivt jod, og kjernebrensel i form av uranpartikler, fra ørsmå nanopartikler til store fragmenter. Partiklene inneholdt et stort antall radioaktive fisjonsprodukter som radioaktive isotoper av cesium og strontium, aktiveringsprodukter som radioaktivt jern samt transuraner som plutonium. Radioaktivt jod (isotopen 131I) har en halveringstid på 8 dager. De radioaktive cesium-isotopene 134Cs og 137Cs har halveringstider på henholdsvis 2,1 år og 30 år, mens strontium-isotopen 90Sr har en halveringstid på 28,8 år. Dette var de viktigste dosegivende radionuklider i utslippet. Det er anslått at 85 petabequerel (forkortet PBq, se peta og bequerel) av 137Cs (ca. 30 prosent av reaktorinnholdet av denne isotopen) og 1 760 PBq av 131I (ca. 50 prosent av reaktorinnholdet) ble sluppet ut av reaktoren. På grunn av den korte halveringstiden var dosebidraget fra 131I viktig kun noen måneder etter ulykken, mens 137Cs har vært, og er fortsatt, den viktigst dosebidragsyter både for mennesker og dyr.

Eksplosjonen førte stoffene 1–1,5 km opp i luften og vinden gikk mot Skandinavia. Det var ansatte ved Forsmark kjernekraftverk i Sverige som oppdaget at en kjernekraftulykke hadde skjedd i Sovjetunionen. Under den påfølgende brannen snudde vinden mot nord, øst og syd slik at nedfall med forskjellig sammensetning rammet store deler av Europa. Nedfallet var størst der det regnet mest.

Nedfallet var størst innenfor en sone på 30 kilometer omkring kraftverket. Nedfallet var også betydelig i andre områder av Ukraina, samt i sørlige deler av Hviterussland og Russland.

Reaksjoner på ulykken

Om lag 115 000 mennesker ble evakuert fra området rundt reaktoren, ytterligere 220 000 ble evakuert fra forurensede områder i Hviterussland og Russland. Etter ulykken bodde om lag 220 000 mennesker i forurensede områder, men etter hvert har særlig barnefamilier flyttet fra disse områdene på grunn av stråling fra radioaktivt cesium (137Cs).

Ulykken ble lenge hemmeligholdt i Sovjetunionen og nedfallskart ble først tillatt vist i 1990. Befolkningen i nedfallsområdene feiret 1. mai med parader uten å vite at både luften og øvrige omgivelser var forurenset. Samtidig benyttet sovjetrussiske opposisjonspolitikere Tsjernobylulykken politisk for å destabilisere Sovjetunionen, med påstander om at Kreml hadde bidratt til at barn etter hvert ville fødes med «to hoder og tre armer».

I 1987 ble noen av de ansvarlige for ulykken stilt for retten og dømt for uaktsomhet. Frem til slutten av 1990-årene var fortsatt to av reaktorene i Tsjernobyl i drift. Den siste reaktoren ble tatt ut av drift i desember 2000. For å hindre nye utslipp og for å sikre at den havarerte reaktorbygningen ikke kollapset ble det i 2016 konstruert en «sarkofag», det vil si at reaktoren er innebygget i en stor hangarlignende konstruksjon (se bildet). Arbeidet med sarkofagen skal sluttføres i 2019.

Ulykken førte til skjerping av sikkerhetsbestemmelsene for kjernekraftverk internasjonalt og til debatt om avvikling av kjernekraft for eksempel i Tyskland. Samtidig er en rekke kjernekraftanlegg under planlegging og bygging i mange andre land, for eksempel Finland.

Helsekonsekvenser

Høye stråledoser, over en viss terskelverdi, bidrar til akutte skader som strålesyke. Ved strålesyke produserer ikke benmargen hvite blodceller, immunforsvaret svekkes, og en infeksjon kan bli dødelig.

Lave stråledoser over lang tid kan gi opphav til langtidseffekter som ulike typer kreft:

Det var særlig tre grupper som ble utsatt for relativt høye stråledoser, og som fortsatt følges opp av helsemyndighetene i Ukraina, Hviterussland og Russland:

  • Militære og sivile arbeiderne som var involvert i sluknings- og opprydningsarbeidet
  • Innbyggere som ble evakuert
  • Innbyggere i forurensede områder som ikke ble evakuert

Basert på en rekke ulike modeller, antagelser og påstander foreligger det mange prognoser knyttet til helsekonsekvenser; fra noen tusen døde til hundre tusenvis døde «bare i Ukraina».

I følge UNSCEAR (2008), FNs vitenskapskomite for strålingseffekter som samler eksisterende kvalitetsikrede fakta, ble 134 arbeidere utsatt for høye stråledoser og fikk diagnosen strålesyke. Av disse døde 28 i løpet av de 3–4 første månedene. I tillegg døde 5 brannmenn av brannskader. I perioden 1987–2004 døde ytterligere 19 pasienter, mens omfattende medisinsk behandling bidro til økt overlevelse for de andre pasientene med strålesyke.

I følge UNSCEAR (2018) er det så langt påvist økt forekomst av skjoldbruskkjertelkreft som skyldes radioaktivt jod (131I) blant barn i Ukraina, Hviterussland og Russland. Det er rapportert at om lag 5 000 barn, eller opptil 9 000 om det tas hensyn til statistisk usikkerhet, ble rammet. Femten barn døde på grunn av forsinket medisinsk behandling.

Blant arbeiderne som bidro med sluknings- og opprydningsarbeidet var det mange som fikk relativt høye stråledoser. Disse utgjør fremdeles en betydelig helserisikogruppe, selv om økt frekvens av andre krefttyper (leukemi, svulster), immunsystemsykdommer eller ulike fødselsskader, så langt ikke er påvist. Selv om forskning på helseeffekter fortsatt pågår internasjonalt, synes helsekonsekvenser observert 20 – 25 år etter ulykken å være langt mindre enn forventet.

Ulykken, hemmeligholdelsen, evakueringen, oppløsning av familier, tap av arbeidsplasser, restriksjoner på omsetting av landbruksprodukter og liknende, bidro imidlertid til angst, uro og omfattende psykologiske og stressrelaterte effekter samt andre indirekte helsekonsekvenser (anemi på grunn av endret kosthold , alkoholisme, depresjoner med mer). Felles for alle berørte var stor bekymring for barnas helse og fremtid. De psykososiale konsekvensene er mer omfattende enn det som først ble antatt.

Lokale miljøkonsekvenser

Etter at menneskene evakuerte, har naturen gradvis tatt over mer og mer av området.
Glubokojesjøen er en av de mest forurensede innsjøene innenfor 30 kilometer-sonen.
Glubokojesjøen

Nedfallet nær reaktoren var meget høyt. Nær reaktoren døde også furuskogen akutt, mens det i løpet av det første året ble observert en rekke effekter på både planter (store blader, lange furunåler) og jordlevende organismer.

Ettersom årene har gått er situasjon betydelig forbedret. Fraflyttede landsbyer gror igjen, furuskogen spirer, forurensede innsjøer uten avløp har høyst levedyktige fiskebestander og dyrelivet blomstrer. Innenfor 30-kilometersonen rundt reaktoren er det biologiske mangfoldet langt større enn før ulykken, sannsynligvis som følge av evakuering av 115 000 mennesker.

Nedfall i Norge

På grunn av vindretningen ble Skandinavia rammet av nedfallet fra dampeksplosjonen. I Norge var nedfallet av isotopene 131I, 134Cs og 137Cs, samt en mindre andel 90Sr, særlig stort i fjellområdene Valdres, Jotunheimen, Nord-Trøndelag og sørlige områder i Nordland.

På grunn av manglende beredskap var situasjonen i Norge meget uklar i de første månedene etter ulykken. Det kom motstridende informasjon fra ulike institusjoner og et stort mediepress bidro til nedgravning av salat i Trøndelag i mai 1986. Flere offentlige utvalg fikk i oppgave å undersøke hendelsen og oppfølgingen. Oftedal-utvalget ble nedsatt i mai 1986 for å vurdere konsekvensene av nedfallet, Hernes-utvalget ble nedsatt for å evaluere mediehåndteringen og Fretheim-utvalget ble nedsatt for å vurdere tiltak.

Norge fulgte EUs tiltaksgrenser for cesiumisotoper, 600 Bq/kg, i omsettelige matvarer til voksne og 370 Bq/kg til barn, svarende til en internasjonal akseptabel stråledose på 1 mSv/år til befolkningen. Målinger utover sommeren og høsten 1986 viste at radioaktiviteten i dyr på utmarksbeite, det vil si rein, sau og geit, langt oversteg tiltaksgrensene. Gjennomsnittsnivået av radioaktiv cesium i rein fra flere områder var om lag 50 000 Bq/kg, og det høyeste nivået for et enkeltdyr var 150 000 Bq/kg. For å begrense dosene til befolkningen, ble det iverksatt en rekke tiltak blant annet; store mengder kjøtt ble kassert, myndighetene økte tiltaksgrensen for radioaktivt cesium i reinkjøtt, og senere også i ferskvannsfisk, til 6.000 Bq/kg.

Det ble igangsatt omfattende forskning i regi av Norges forskningsråd og tiltaksforskning i regi av landbruksmyndighetene. Målinger på levende dyr ble etablert for å bestemme om radioaktiviteten i kjøttet var lavere enn tiltaksgrensen før slakting. Nedfôring med rent fôr ble benyttet hvis nivået var for høyt, og bruk av cesiumbindere hindret opptak av radioaktiv cesium i beitende dyr. Tiltaksgrensen for reinsdyrkjøtt ble endret til 3000 Bq/kg i 1994. Likevel benyttes disse tiltakene fremdeles for dyr på utmarksbeite, spesielt i soppår, da visse sopparter (rimsopp) akkumulerer radioaktivt cesium. På grunn av tiltakene er det ikke kassert kjøtt i Norge etter 1986. I tillegg ble det innført spesielle tiltak for sørsamer som var avhengig av reindriften. Det ble utarbeidet kostholdsråd og Strålevernet tilbød helkroppsmålinger fra 1987 for å sikre at stråledoser ble holdt under kontroll.

Langsiktige konsekvenser i Norge

Nedfallet fra de atmosfæriske prøvesprengningene av atomvåpen på 1950 og 1960 tallet bidro til at Norge hadde både god beredskap og god kompetanse. Etter at de atmosfæriske sprengningene opphørte på 1960 tallet og det ble klart at Norge ikke skulle ha atomkraft på 1970 tallet, ble norsk kompetanse bygget ned og rekrutteringen sviktet. Da Tsjernobyl-ulykken skjedde var det stor usikkerhet om hvilke sikkerhetstiltak som burde settes i verk. Tsjernobyl-ulykken medførte derfor styrking av den nasjonale atomberedskapen for å stå bedre rustet mot nye potensielle ulykker i fremtiden, og Kriseutvalget for atomberedskap ble etablert ved kgl.res. av 12. mars 1993. I tillegg ble det åpnet for norsk deltagelse i EUs strålevernprogram.

Lorakon-målestasjonene (forkortelse for Lokal radioaktivitetskontroll) ble opprustet etter 1986 og kontroll av radioaktivitetsnivåene i tamrein, småfe og storfe før slakting pågår fremdeles (2019). Selv 30 år etter ulykken inneholder rein i mange fjellområder 137Cs over tiltaksgrensen. Statens strålevern antar at det vil være nødvendig med tiltak i flere år framover, selv om helserisikoen beskrives som liten, også for sørsamer og andre med høyere inntak av reinsdyr, vilt, sopp og ferskvannsfisk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (3)

skrev Ann Helen Skjerve

Da jeg undersøkte fakta om radioaktivitet fant jeg "uregelmessigheter"i to forskjellige artikler som omhandler det samme. "I løpet av 10 sekunder steg den termiske effekten fra nær null til omkring 30 000 MW, 10 ganger det reaktoren var konstruert for å yte. Siden kjølingen samtidig var nedsatt, fordampet kjølevannet, og brenselet ble pulverisert i den sterke varmen. Temperaturen steg til ca. 1800 °C." https://snl.no/Tsjernobyl-ulykken 27.04.2015 "I løpet av 4 sekunder steg den termiske effekten til over 3200 MW, som den var konstruert for å yte." https://snl.no/kjernekraftulykker 27.04.2015 Vennlig hilsen Ann Helen S

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, Se svar under fra Knut Hofstad, som er fagansvarlig for kjerneenergi. Uoverensstemmelsen er tilsynelatende og skyldes dels at det er brukt ulike kilder og at begge fremstillingene er en forenklet og kortfattet fremstilling. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste. redaksjonen

skrev Knut Hofstad

Artiklene beskriver ulike trinn i en eskalerende prosess. Omtalen i artikkelen "Kjernekraftulykker" er nå omskrevet slik at denne tilsynelatende motsetning er fjernet.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg