Tsjernobyl-ulykken

Reaktor 4 ved Tsjernobyl kjernekraftverk var av den såkalte RBMK-typen, en grafittmoderert reaktor med vann som kjølemiddel. RMBK er en reaktortype som bare er bygd og benyttet i den tidligere Sovjetunionen. Reaktortypen har en konstruksjonssvakhet (såkalt positiv voidkoeffisient) som gjør at den lett kan bli ustabil.

Reaktoren skulle kjøres ned for årlig vedlikehold, og operatørene startet (først) et eksperiment som skulle teste om dampturbinens rotasjonsenergi kunne opprettholde kjøling av reaktorkjernen i ett minutt, i tilfelle strømbrudd. (Dieseldrevne nødgeneratorer trengte cirka ett minutt på å nå full effekt.) For å hindre reaktorstans ble altfor mange kontrollstaver trukket ut av reaktorkjernen. Da steg effekten og temperaturen så raskt at operatørene ikke klarte å sette kontrollstavene på plass igjen. Dette førte til at reaktoren kom ut av kontroll. Kjølevannet fordampet, deler av kjernebrenselet ble pulverisert og det oppsto en dampeksplosjon som løftet lokket over reaktoren. Ulykken skyldtes derved både reaktorkonstruksjonen og operatørfeil. Utslippet til atmosfæren skyldes også at russiske reaktorer mangler sikkerhetsinneslutninger slik som vestlige anlegg har. Slike inneslutninger kunne sannsynligvis redusert utslipp fra reaktoren til atmosfæren, slik vi så etter Three Mile Island-ulykken i USA.

På grunn av høy temperatur og tilførsel av luft oppsto en eksplosjonsartet brann i grafitt i reaktorkjernen (reaktorens moderatormateriale). For å stanse brannen ble helikoptre benyttet til å dumpe cirka 5000 tonn av brannhemmende og stråleabsorberende materiale som sand og leire, bor-forbindelser, polymerer og blyholdig sement over reaktoren og på bygningstaket ved siden av reaktoren. Totalt ble det gjennomført 1800 helikoptertokt. Militært og sivilt personell ble innkalt for å lempe materialet som var landet på nabotaket ned i reaktorseksjonen. Seks dager etter eksplosjonen økte temperaturen igjen og bidro til nye utslipp av radioaktivt materiale. Den intense brannen pågikk over en tidagersperiode.

På grunn av strålefaren måtte mannskapene som bidro til slukkingen av brannen skiftes ut etter kort tid. Sluknings- og opprydningsarbeidet i 1986 omfattet derfor rundt 240 000 militære og sivile arbeidere. Mange brannmenn fikk omfattende brannskader og 134 personer fikk høye stråledoser. I tillegg ble en rekke arbeidere benyttet til opprydning etter 1987. Totalt ble det registrert cirka 600 000 personer som deltok i sluknings- og opprydningsarbeidet etter ulykken.

Dampeksplosjonen medførte at 3–4 tonn kjernebrensel ble slynget ut fra reaktoren og bidro til betydelig nedfall av radioaktive stoffer. Utslippet inneholdt flyktige gasser, spesielt radioaktivt jod, og kjernebrensel i form av uranpartikler; fra ørsmå nanopartikler til store fragmenter. Partiklene inneholdt et stort antall radioaktive fisjonsprodukter som radioaktive isotoper av cesium og strontium, aktiveringsprodukter som radioaktivt jern samt transuraner som plutonium. Radioaktivt jod (isotopen ¹³¹I) har en halveringstid på åtte dager. De radioaktive cesium-isotopene ¹³⁴Cs og ¹³⁷Cs har halveringstider på henholdsvis 2,1 år og 30 år, mens strontium-isotopen ⁹⁰Sr har en halveringstid på 28,8 år. Dette var de viktigste dosegivende radionuklidene i utslippet. Det er anslått at 85 petabecquerel (forkortet PBq, se peta og becquerel) av ¹³⁷Cs (om lag 30 prosent av reaktorinnholdet av denne isotopen) og 1760 PBq av ¹³¹I (cirka 50 prosent av reaktorinnholdet) ble sluppet ut av reaktoren. På grunn av den korte halveringstiden var dosebidraget fra ¹³¹I viktig kun noen måneder etter ulykken, mens ¹³⁷Cs har vært, og er fortsatt, den viktigst dosebidragsyter både for mennesker og dyr.

Eksplosjonen førte stoffene 1–1,5 kilometer opp i luften og vinden gikk mot Skandinavia. Det var ansatte ved Forsmark kjernekraftverk i Sverige som oppdaget at en kjernekraftulykke hadde skjedd i Sovjetunionen. Under den påfølgende brannen snudde vinden mot nord, øst og syd slik at nedfall med forskjellig sammensetning rammet store deler av Europa. Nedfallet var størst der det var mest nedbør.

Nedfallet var størst innenfor en sone på 30 kilometer omkring kraftverket. Nedfallet var også betydelig i andre områder av Ukraina, samt i sørlige deler av Hviterussland og Russland.

Området rundt reaktoren ble evakuert for om lag 115 000 mennesker, mens områder i Hviterussland og Russland ble evakuert for ytterligere 220 000. Etter ulykken bodde om lag 220 000 mennesker i forurensede områder, men etter hvert har særlig barnefamilier flyttet fra disse områdene på grunn av stråling fra radioaktivt cesium (¹³⁷Cs).

Ulykken ble lenge hemmeligholdt i Sovjetunionen og nedfallskart ble først tillatt vist i 1990. Befolkningen i nedfallsområdene feiret Første mai med parader uten å vite at både luften og øvrige omgivelser var forurenset. Samtidig benyttet sovjetrussiske opposisjonspolitikere Tsjernobyl-ulykken politisk for å destabilisere Sovjetunionen, med påstander om at Kreml hadde bidratt til at barn etter hvert ville bli født med «to hoder og tre armer».

I 1987 ble noen av de ansvarlige for ulykken stilt for retten og dømt for uaktsomhet. Frem til slutten av 1990-årene var fortsatt to av reaktorene i Tsjernobyl i drift. Den siste reaktoren ble tatt ut av drift i desember 2000. For å hindre nye utslipp og for å sikre at den havarerte reaktorbygningen ikke kollapset ble det i 2016 konstruert en «sarkofag», det vil si at reaktoren er innebygget i en stor hangarlignende konstruksjon (se bildet). Arbeidet med sarkofagen ble sluttført i 2019.

Ulykken førte til skjerping av sikkerhetsbestemmelsene for kjernekraftverk internasjonalt og til debatt om avvikling av kjernekraft for eksempel i Tyskland. Samtidig er en rekke kjernekraftanlegg under planlegging og bygging i mange andre land, for eksempel Finland.

Helsekonsekvensene er avhengig av hvilken stråledose den enkelte har mottatt. Redningsmannskaper i nærområdet mottok store stråledoser, mens mennesker langt fra ulykkesstedet, også i Norge, mottok små stråledoser. Høye stråledoser over en viss terskelverdi kan bidra til akutte skader som strålesyke og strålingssyndrom. Ved strålesyke produserer ikke benmargen hvite blodceller, immunforsvaret svekkes og en infeksjon kan bli dødelig. Strålingssyndrom er et sammensatt bilde av symptomer som oppstår etter at store deler av kroppen utsettes for moderate til høye doser av ioniserende stråling.

Både høye og lave stråledoser, gjerne over lang tid, kan gi opphav til seneffekter, som ulike typer kreft.

Alle mottar lave stråledoser som bakgrunnsstråling eller fra røntgenundersøkelser. Lave stråledoser i nærområdene etter Tsjernobyl-ulykken skyldes dels noe stråling fra radioaktivitet på bakken, men mest inntak av radioaktivitet gjennom matvarer, vann og luft, slik det også ble i lavere grad i Norge.

Ulike kilder til lave stråledoser er:

• Radioaktivt jod i luft eller i matvarer, særlig melk, kan bidra til skjoldbruskkjertelkreft.
• Radioaktivt strontium ligner på kalsium og tas derfor opp i benvev. I benvev kan strontium bestråle benmargen, noe som kan bidra til blodkreft (leukemi).
• Radioaktivt cesium og en rekke andre stoffer kan gi opphav til flere kreftsykdommer.

Det var særlig tre grupper som ble utsatt for relativt høye stråledoser, og som fortsatt følges opp av helsemyndighetene i Ukraina, Hviterussland og Russland:

• Militære og sivile arbeidere som var involvert i sluknings- og opprydningsarbeidet
• Innbyggere som ble evakuert fra nærområdene, ikke minst fra Pripyat, en by hvor mange av dem som jobbet på kjernekraftverket i Tsjernobyl bodde.
• Innbyggere fra forurensede områder, hvorav mange ble evakuert.

Det foreligger mange prognoser knyttet til helsekonsekvensene, både basert på løse påstander, ulike modeller og antagelser; fra noen tusen døde til hundretusenvis døde «bare i Ukraina». Mer nøkterne og vitenskapelig baserte vurderinger anslår helsekonsekvensene til å ligge mellom de alvorligste scenariene og bagatelliseringer av helsekonsekvensene.

Ifølge UNSCEAR (2008), FNs vitenskapskomité for strålingseffekter som samler eksisterende kvalitetssikrede fakta, ble 134 arbeidere utsatt for høye stråledoser og fikk diagnosen strålesyke. Av disse døde 28 i løpet av de 3–4 første månedene. I tillegg døde fem brannmenn av brannskader. Brannskader forurenset med radioaktivitet viste seg å være særlig utfordrende å behandle. I perioden 1987–2004 døde ytterligere 19 pasienter, mens omfattende medisinsk behandling bidro til økt overlevelse for de andre pasientene med stråleskader.

Ifølge UNSCEAR (2018) er det så langt påvist økt forekomst av skjoldbruskkjertelkreft som skyldes radioaktivt jod (¹³¹I) blant barn i Ukraina, Hviterussland og Russland. Det er rapportert at om lag 5000 barn, eller opptil 9000 om det tas hensyn til statistisk usikkerhet, fikk i seg radioaktivitet av betydning. 15 barn døde på grunn av forsinket medisinsk behandling.

Blant arbeiderne som bidro med slukningsarbeidet og opprydningsarbeidet var det mange som fikk relativt høye stråledoser. Disse utgjør fremdeles en betydelig helserisikogruppe. Det synes å vedvare en doseavhengig risiko for ulike kreftformer og for andre sykdommer, men det er betydelig usikkerhet omkring dette. Selv om forskning på helseeffekter fortsatt pågår internasjonalt, synes helsekonsekvenser mer enn 30 år etter ulykken å være mindre enn forventet. Men helserisiko vil sannsynligvis vedvare i avtagende grad, så noe endelig svar foreligger ikke. Til sammenligning anses helseundersøkelsene av atombombeofrene fra 1945 i Japan fortsatt i 2020 som «pågående studier». Se Hiroshima og Nagasaki.

Ulykken, hemmeligholdelsen, evakueringen, oppløsning av familier, tap av arbeidsplasser, restriksjoner på omsetning av landbruksprodukter og lignende bidro imidlertid til angst, uro og omfattende psykologiske og stressrelaterte effekter samt andre indirekte helsekonsekvenser (anemi på grunn av endret kosthold, alkoholisme, depresjoner med mer). Felles for alle berørte var stor bekymring for barnas helse og fremtid. De psykososiale konsekvensene var mer omfattende enn kanskje forventet, og de var mest fremtredende den første tiden etter ulykken. Fra noen land ble det rapportert en økning i provoserte aborter, antagelig som uttrykk for bekymring om stråleskade av fostre.

Også i Norge har det vært noen studier av mulige helseeffekter av det radioaktive nedfallet. Økt forekomst av kreftsykdommer har ikke blitt observert, og manglende stråledosedata på individnivå gjør det mindre sannsynlig at det kan påvises. Noen økning i provoserte aborter ble ikke funnet i Norge, men en mindre økning i spontanaborter. Ingen seneffekter på barn utsatt for stråling som fostre er sikkert påvist. Derimot hadde nedfallet betydelige psykologiske effekter også hos voksne.

Nedfallet nær reaktoren var meget høyt. Nær reaktoren døde også furuskogen akutt, mens det i løpet av det første året ble observert en rekke effekter på både planter (store blader, lange furunåler) og jordlevende organismer.

Ettersom årene har gått er situasjonen betydelig forbedret. Fraflyttede landsbyer gror igjen, furuskogen spirer, forurensede innsjøer uten avløp har høyst levedyktige fiskebestander og dyrelivet blomstrer. Innenfor 30-kilometersonen rundt reaktoren er det biologiske mangfoldet langt større enn før ulykken, sannsynligvis som følge av evakuering av 115 000 mennesker.

På grunn av vindretningen ble Skandinavia rammet av nedfallet fra dampeksplosjonen. I Norge var nedfallet av isotopene ¹³¹I, ¹³⁴Cs og ¹³⁷Cs, samt en mindre andel ⁹⁰Sr, særlig stort i fjellområdene Valdres, Jotunheimen, Nord-Trøndelag og sørlige områder i Nordland.

På grunn av manglende beredskap var situasjonen i Norge meget uklar de første månedene etter ulykken. Det kom motstridende informasjon fra ulike institusjoner, og et stort mediepress bidro til nedgravning av salat i Trøndelag i mai 1986. Flere offentlige utvalg fikk i oppgave å undersøke hendelsen og oppfølgingen. Oftedal-utvalget ble nedsatt i mai 1986 for å vurdere konsekvensene av nedfallet, Hernes-utvalget ble nedsatt for å evaluere mediehåndteringen og Fretheim-utvalget ble nedsatt for å vurdere tiltak.

Norge fulgte EUs tiltaksgrenser for cesiumisotoper, 600 becquerel per kilo (Bq/kg), i omsettelige matvarer til voksne og 370 Bq/kg til barn, svarende til en internasjonal akseptabel stråledose på 1 millisievert per år (mSv/år) til befolkningen. Målinger utover sommeren og høsten 1986 viste at radioaktiviteten i dyr på utmarksbeite, det vil si rein, sau og geit, langt oversteg tiltaksgrensene. Gjennomsnittsnivået av radioaktivt cesium i rein fra flere områder var om lag 50 000 Bq/kg, og det høyeste nivået for et enkelt dyr var 150 000 Bq/kg. For å begrense dosene til befolkningen, ble det iverksatt en rekke tiltak blant annet; store mengder kjøtt ble kassert, myndighetene økte tiltaksgrensen for radioaktivt cesium i reinkjøtt, og senere også i ferskvannsfisk til 6000 Bq/kg.

Det ble igangsatt omfattende forskning i regi av Norges forskningsråd og tiltaksforskning i regi av landbruksmyndighetene. Målinger på levende dyr ble etablert for å bestemme om radioaktiviteten i kjøttet var lavere enn tiltaksgrensen før slakting. Nedfôring med rent fôr ble benyttet hvis nivået var for høyt, og bruk av cesiumbindere hindret opptak av radioaktivt cesium i beitende dyr. Tiltaksgrensen for reinsdyrkjøtt ble i 1994 endret til 3000 Bq/kg. Likevel benyttes disse tiltakene fremdeles for dyr på utmarksbeite, spesielt i soppår, da visse sopparter (rimsopp) akkumulerer radioaktivt cesium. På grunn av tiltakene er det ikke kassert kjøtt i Norge etter 1986. I tillegg ble det innført spesielle tiltak for sørsamer som var avhengig av reindriften. Det ble utarbeidet kostholdsråd og Strålevernet tilbød helkroppsmålinger fra 1987 for å sikre at stråledoser ble holdt under kontroll.

Nedfallet fra de atmosfæriske prøvesprengningene av atomvåpen på 1950- og 1960-tallet bidro til at Norge hadde både god beredskap og god kompetanse. Etter at de atmosfæriske sprengningene opphørte på 1960-tallet, og det ble klart at Norge ikke skulle ha atomkraft på 1970-tallet, ble norsk kompetanse bygget ned og rekrutteringen sviktet. Da Tsjernobyl-ulykken skjedde var det stor usikkerhet om hvilke sikkerhetstiltak som burde settes i verk. Tsjernobyl-ulykken medførte derfor styrking av den nasjonale atomberedskapen for å stå bedre rustet mot nye potensielle ulykker i fremtiden, og Kriseutvalget for atomberedskap ble etablert ved kongelig resolusjon av 12. mars 1993. I tillegg ble det åpnet for norsk deltagelse i EUs strålevernprogram.

Lorakon-målestasjonene (forkortelse for Lokal radioaktivitetskontroll) ble opprustet etter 1986, og kontroll av radioaktivitetsnivåene i tamrein, småfe og storfe før slakting pågår fremdeles (2019). Selv 30 år etter ulykken inneholder rein i mange fjellområder ¹³⁷Cs over tiltaksgrensen. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet antar at det vil være nødvendig med tiltak i flere år framover, selv om helserisikoen beskrives som liten, også for sørsamer og andre med høyere inntak av reinsdyrkjøtt, vilt, sopp og ferskvannsfisk.

• Tsjernobyl kjernekraftverk
• kjernekraft
• kjernekraft i Ukraina
• kjernekraftulykker
• miljøkatastrofe
• Ukrainas historie
• Sovjetunionens historie

• World Nuclear Association: Detaljert beskrivelse av Tsjernobyl-ulykken
• FN: Chernobyl Forum rapport fra 2008. Chernobyl’s Legacy: Health, Environmental and Socio-Economic Impacts (på engelsk, PDF)
• UNSCEAR 2008. FNs vitenskapskomité for effekter av stråling: Vurdering av strålingseffekter fra ulykken (på engelsk)
• Miljøstatus.no: Gjennomgang av radioaktiv forurensning
• UNSCEAR 2018 FNs vitenskapskomité for effekter av stråling: Rapport om skjoldbruskkjertelkreft (PDF, engelsk)
• StrålevernInfo 5:2016. 30 år sidan Tsjernobyl: Konsekvensar for sørsamane (nedlasting PDF)
• StrålevernInfo 4:2016. 30 år sidan Tsjernobyl: Kor mange fleire år med tiltak i reindrifta? (nedlasting PDF)