Etter bolsjevikenes maktovertagelse i 1917 var alfabetisering det store prosjektet, i Russland og siden i hele Sovjetunionen. En sikker statistikk over andelen analfabeter i Tsar-Russland foreligger ikke, men regnet under ett hadde landet neppe mindre enn 50 % analfabeter. Sovjetmyndighetene brukte store resurser på å sikre alle barn et godt skoletilbud. Sammen med voksenopplæringstiltak førte dette til at andelen analfabeter i 1940 var redusert til ca. 20 %. Barneskolen og høyere utdanningsinstitusjoner var også fra første stund viktige instrumenter for å utbre kommunistpartiets ideologi og utviske spor etter borgerlig tenkning. Formelt ble det likestilling mellom nasjonalitetene, og dermed også mellom russisk og de andre språkene, men administrativt forble russisk hovedspråket. Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 var det selv blant de mest høyreorienterte utenlandske kritikere liten uenighet om at utdannelsespolitikken på grunnplanet hadde vært rosverdig.

Det retningsgivende slagordet var at kulturen skulle være nasjonal i form og sosialistisk i innhold. Men den første tiden etter revolusjonen var preget av eksperimentering både i billedkunst og diktning, i film, musikk og teater. Fra begynnelsen av 1920-årene, og enda mer da Stalin begynte å befeste sin kontroll etter 1925, ble det mindre og mindre plass for annet enn det rent partitro. Forfattere og billedkunstnere ble enten tause eller de drog i eksil. Sensurorganet Glavlit, som til å begynne med skulle holde opplysninger av militær betydning borte fra aviser og bøker, ble gradvis et politiorgan. Det luket vekk alt som ikke var ideologisk korrekt.

Den russiskortodokse kirke og andre religionssamfunn var bl.a. viktige bærere av kulturell identitet, og stod dermed i veien for dannelsen av en sosialistisk enhetskultur. Kommunistpartiet var ateistisk og i perioder sterkt antireligiøst. To bølger av kristendomsforfølgelser i 1922–23 og 1929–30 gikk sterkt ut over kirkesamfunnene; mange kristne ble arrestert og henrettet, kirker brent og annen kirkelig eiendom konfiskert. Under og etter den annen verdenskrig ble særlig den russiskortodokse kirken innrømmet noe større arbeidsmuligheter, se Russland (religion).

Vridningen mot Stalin-periodens partidominans og ensretting ble ideologisk begrunnet med Lenins henvisning til at kunsten, og særlig litteraturen, måtte være preget av partiånd, partijnost. Etter forfatterkongressen i 1934, hvor de to ledende forfatterorganisasjoner ble samlet, ble den sosialistiske realisme den enerådende litterære retning. Hovedpersonen i ethvert verk skulle være en positiv helt. Under Stalin-terroren ble også komponisten Dmitrij Sjostakovitsj skarpt kritisert, men han kom seg gjennom perioden uten fengsling.

Kulturliv og opplæring ble sterkt subsidiert fra myndighetenes side, og kunstnerne var blant de yrkesgrupper som hadde høyest sosial status. Bøker, teater- og konsertbilletter var billige, og all utdannelse var gratis. Arbeiderklasseungdom ble favorisert ved opptak til høyere læreanstalter de første tiårene etter revolusjonen. De som ikke hadde slik bakgrunn, ble ofte stengt ute. Det gjaldt også barn fra familier hvor noen var blitt arrestert.

Etter Stalins død i 1953 ble den ideologiske linjen smidigere i en periode som fikk navn etter Ilja Erenburgs roman Tøvær (1954). En ny generasjon forfattere og kunstnere fikk muligheter til å komme med noe kritiske ytringer, men en forfatter som Boris Pasternak, med et betydelig navn som lyriker og oversetter, fikk likevel ikke utgitt sin store roman Dr. Zjivago. Da den kom ut i Vest-Europa og forfatteren ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1958, tvang myndighetene ham til å frasi seg hedersbevisningen.

I 1962 trykte tidsskriftet Novyj Mir kortromanen En dag i Ivan Denisovitsj' liv av den helt ukjente forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn. Den behandlet for første gang det store tabuemnet i sovjetisk litteratur, fangeleirene. Det viste seg senere at boken var styrt utenom sensuren og var blitt godkjent for utgivelse av partilederen Nikita Khrusjtsjov personlig.

Kommunistpartiet var lite villig til å tåle fundamental systemkritikk. I løpet av 1963 ble klimaet igjen hardere, og i 1964 og 1966 kom rettssakene mot forfatterne Josif Brodskij, Andrej Sinjavskij og Julij Daniel. Mens Brodskij, som skulle få Nobelprisen i 1987, bare ble forvist til Nord-Russland, fikk de to siste langvarige opphold i fangeleir. En uformell, løst organisert protestgruppe mot den tenkning og praksis som lå bak rettssakene, ble kimen til de såkalte dissidentene. Ved siden av dem virket også mer eller mindre regimelojale forfattere og kunstnere som klarte å holde seg noenlunde inne med myndighetene. De mest populære i 1960- og 1970-årene var Jevgenij Jevtusjenko og Bella Akhmadulina. Den store og nyskapende filmkunstneren fremfor alle var Andrej Tarkovskij.

Aleksandr Solzjenitsyn fikk utgitt noen få noveller etter boken om Ivan Denisovitsj. Hans romaner Kreftavdelingen og I første krets ble avvist av sensuren. De ble smuglet til utlandet og utgitt der, og han fikk Nobelprisen i 1970. Mot slutten av 1973 kom første bind av hans store verk om fangeleirsystemet, GULag-arkipelet, og da ble han fratatt sitt statsborgerskap og utvist. Først etter tjue års eksiltilværelse i Sveits og i USA vendte han tilbake til Russland i 1995.

Sensuren ble formelt avskaffet i løpet av de første årene av Mikhail Gorbatsjovs regjeringstid. Både Pasternaks og Solzjenitsyns verker var blant de forbudte bøker, fortrinnsvis av eksilforfattere, som da ble utgitt i Sovjetunionen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.