Kommunevåpen

. Begrenset gjenbruk

Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Lyngen, kommune i Troms fylke. Lyngen ligger sentralt i Troms, øst for Tromsø, og omfatter det meste av Lyngenhalvøya, som avgrenses av Ullsfjorden i vest og fjorden Lyngen i øst.

Lyngen ble opprettet som egen kommune 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. I 1867 ble et område med 878 personer utskilt og lagt til Karlsøy, og 1875 et område med sju personer utskilt fra Balsfjord og lagt til Lyngen.

De største endringene i Lyngens avgrensning kom 1902 og 1929 da tre nye kommuner ble opprettet ved utskilling fra Lyngen.

  • 1902 Sørfjord (endret navn til Ullsfjord) med 1139 innbyggere ved opprettelsen.
  • 1929 Kåfjord med 2308 innbyggere ved opprettelsen.
  • 1929 Storfjord med 1349 innbyggere ved opprettelsen.

Lyngens nåværende grenser er fra 1992 etter at Nordnesområdet på østsiden av fjorden Lyngen med rundt 30 personer ble overført til Kåfjord.

Lyngen grenser i dag til Storfjord i sør, Tromsø i sørvest, Karlsøy i Ullsfjorden i nordvest, Skjervøy i fjorden Lyngen og på Uløya i nordøst og Kåfjord i fjorden Lyngen i øst.

Lyngen ligger i sin helhet i den kaldedonske fjellkjedefoldingen (se kaledonske orogenese). Lyngenhalvøya består for det meste av den harde dypbergarten gabbro, mens de lave strandflatepartiene på begge sider av halvøya består av løsere bergarter som fylitt, glimmerskifer, glimmergneis o.l. I disse områdene finner vi jordbruksarealene i kommunen.

Lyngshalvøya er meget berglendt med en rekke høye og spisse tinder av alpin karakter, utformet ved iserosjon. Fjellene på Lyngshalvøya kalles på denne bakgrunn Lyngsalpene (Lyngsalpan), og disse besøkes av fjellklatrere fra hele verden. Fylkets høyeste fjell, Jiehkkevárri (1834 moh.) ligger i sørvest, på grensen til Tromsø kommune.

Det aller meste av Lyngenhalvøya er vernet som landskapsvernområde, Lyngsalpan landskapsvernområde, som har et areal på 961 km2. Stormyra ved Jægervatnet på den nordre delen av halvøya er vernet som naturreservat.

Bosetningen er i stor grad konsentrert til strandflaten langs vestsiden av Lyngen sør for Koppangen. Her bor i alt 67 prosent av kommunens innbyggere hvorav 819 eller 29 prosent i tettstedet Lyngseidet alene (2017) og ytterligere 286 innbyggere eller ti prosent i tettbebyggelsen Furuflaten lenger sør. På nordsiden av fjordarmen Kjosen bor seks prosent av kommunens befolkning, og de resterende 27 prosent bor langs Ullsfjorden i vest.

Etter 1945 var folketallet i Lyngen relativt stabilt frem til rundt 1980. Siden har det gått noe ned, og det lå 2018 etter dagens kommunegrenser 25 prosent lavere enn i 1980. I tiårsperioden 2008-18 gikk folketallet i kommunen tilbake med gjennomsnittlig 1,1 prosent årlig mot en vekst på gjennomsnittlig 0,7 prosent årlig i Troms som helhet.

Næringslivet har tradisjonelt vært basert på fiske og jordbruk, men i dag er bare 11 prosent av arbeidsplassene i kommunen i primærnæringene (2015). Jordbruket drives i stor grad som støttenæring, og foruten noe storfehold er det et betydelig saue- og geitehold.

Fiskeflåten består for det meste av små og mellomstore båter, og fiskerne hjemmehørende i Lyngen hadde i 2015 fangster til en førstehåndsverdi på 87,3 millioner kroner, særlig torsk og lignende arter. Bare en mindre del av fangsten ilandføres i kommunen; i 2015 hadde denne en førstehåndsverdi på 17,4 millioner kroner, det aller meste skalldyr ol. Det er en rekefabrikk på Lenangsøyra, og kommunen har også annen fiskeforedling.

Industrien utgjør 12 prosent av kommunens arbeidsplasser, 20 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon. Industrien domineres av gummi-, plast- og mineralsk industri som har 42 prosent av næringens sysselsetting, hovedsakelig på Furuflaten og Lyngseidet i øst. Ytterligere 34 prosent av industriens sysselsatte er i næringsmiddelindustri og 11 prosent i verkstedindustri (2014).

Kommunen har to vannkraftverk med en samlet maskininstallasjon på sju MW og en midlere årsproduksjon på 24 GWh (2025/16). Største verk er Rottenvik i Rottenvikelva nord for Lyngseidet.

Av kommunens yrkesaktive har 24 prosent arbeid utenfor kommunen, 13 prosent i Tromsø, i alt tre prosent i de øvrige kommunene i Nord-Troms og to prosent i Balsfjord.

Lyngseidet er et trafikknutepunkt. Herfra går det ferge over Lyngen til E 6 i Olderdalen i Kåfjord, og vestover fra Lyngseidet går Fv. 91 med ferge fra Svensby over Ullsfjorden med veiforbindelse videre til Tromsø. Sørover fra Lyngseidet går Rv. 868 med forbindelse til E 6 i Oteren i Storfjord. Fylkesvei fører langs hele vestsiden av Lyngenhalvøya i kommunen (Fv. 312/313).

Lyngen hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Troms regionråd sammen med Kvænangen, Kåfjord, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

Lyngen kommune tilsvarer soknet Lyngen i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Lyngen til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

For statistiske formål er Lyngen kommune (per 2016) inndelt i tre delområder med til sammen 19 grunnkretser:

  • Polleidet: Furuflaten, Pollen, Ørnes/Kvalvik, Elvebakken/Mellemjord, Oksvik/Karnes
  • Lyngseidet: Karnes/Ytre, Parakjordet, Lyngseidet, Kringen/Seljevik, Skinnelv/Årøy, Drabeng/Koppangen, Kjosen, Ura/Storsteinnes, Svensby
  • Lenangen: Jægervatnet, Sør-Lenangen vest, Sør-Lenangen øst, Nord-Lenangen vest, Nord-Lenangen øst

Fram til 1700-tallet var det trolig mest samisk bosetning i Lyngenområdet. Men fra 1700-tallet og framover var det en betydelig innvandring av kvener fra Tornedalsområdet. Først senere kom det norske innflyttere i større omfang. Den såkalte generaljordeboka fra 1743 viser at på det tidspunktet var det kvenene som dyrket mest jord i Lyngen. Både kvener og sjøsamer livnærte seg ved jordbruk og fiske, og grensene mellom de etniske gruppene var ikke alltid så skarpe. Blant annet var det ikke uvanlig med ekteskap mellom sjøsamer og kvener.

Lyngseidet var privilegert handelssted fra 1789. Lyngen kirke, som er en korskirke av tømmer med utvendig panel, er fra 1786. På Lyngseidet finnes Nord-Norges største trebygning, som tidligere huset Solhov folkehøgskole. Stedet har hesteavlsstasjon for lyngshest/nordlandshest.

Kommunevåpenet (godkjent 1987) har en oppreist svart hest med bakovervendt hode mot en sølv bakgrunn; motivet illustrerer nordlandshesten.

Navnet er et norrønt fjordnavn Lygnir, av logn, ‘den vindstille’.

  • Hanssen, Einar Richter: Lyngen regionhistorie, 2004- ., Finn boken
  • Her bor mitt folk : en bildefortelling fra gamle Lyngen, 1986, isbn 82-991454-0-6, Finn boken
  • Larssen, Emil: Lyngen bygdebok, 1976-80, 2 b., Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. februar skrev Geir Thorsnæs

Artikkelen står foran revisjon. Etter forslag fra Henry Lockert er den rettet med hensyn til beliggenheten av rekefabrikken (Lenangsøyra). Listen over delområder/grunnkretser beholdes imidlertid uendret foreløpig ettersom disse ikke gis av Kartverket, men av Statistisk Sentralbyrå som til nå ikke har foretatt endringer.
Geir Thorsnæs

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.