okkupasjon

Okkupasjon, besettelse, det å ta i besittelse.

I folkeretten har okkupasjon flere betydninger. Oftest siktes det til militær okkupasjon under krig (lat. occupatio bellica), en besettelse av en fiendtlig stats område. Regler finnes i Landkrigsreglementet i 4. Haagkonvensjon av 1907. Et område som faktisk befinner seg under den fiendtlige hærs kontroll, er under okkupasjon, men kontrollen må være noenlunde veletablert. Okkupasjon betegner likevel en midlertidig tilstand, og er altså noe annet enn varig erobring (anneksjon). Okkupanten har ikke rett til å annektere det okkuperte område så lenge det kjempes fra motpartens side. Han må like ens avstå fra å gjennomtvinge andre «nyordninger» enn dem krigføringen nødvendiggjør. Han skal respektere landets lover dersom det ikke foreligger «absolutte hindringer». På den annen side påhviler det befolkningen en viss lydighetsplikt overfor okkupanten.

Undertiden forekommer en militær okkupasjon også i fredstid (lat. occupatio pacifica). Den kan skje ifølge avtale, evt. som represalie eller av en annen grunn som ikke leder til krig. Hvor andre holdepunkter mangler, f.eks. en avtale, må man anta at Landkrigsreglementet gjelder tilsvarende.

Okkupasjon av herreløst land, lat. terra nullius, anerkjennes i folkeretten som tilstrekkelig grunnlag for erverv av suverenitet over vedkommende område. Det trenges her selvsagt i og for seg intet militært styrkeoppbud, men det må kreves at okkupasjonen er effektiv, dvs. at staten utøver en viss faktisk rådighet over området. Hvor mye som her skal til, er tvilsomt, bl.a. fordi Den internasjonale domstol i Haag i 1933 fastslo at den temmelig sparsomme danske myndighetsutøvelse over Øst-Grønland var tilstrekkelig til å avskjære okkupasjon fra andre lands (i dette tilfelle Norges) side. Beslutningen om okkupasjon av denne art må i det minste være truffet av det kompetente statsorgan, i Norge Kongen (i statsråd). Det er altså ikke nok at en privatmann på egen hånd tar området i besittelse. Norge har gjort diverse okkupasjoner i Arktis og Antarktis ved kongelig resolusjon.

I privatretten kalles det okkupasjon når noen tilegner seg herreløst gods. Ved dette erverves i alminnelighet eiendomsretten. Det kan f.eks. være ting som den opprinnelige eier har oppgitt sin rett til, eller ting som aldri har vært i privat eie (bl.a. fisk og vilt). Men grunneieren har i alminnelighet enerett til den slags okkupasjon som skjer ved jakt og ferskvannsfiske.