I Norge er redningstjeneste definert som "offentlig organisert øyeblikkelig innsats fra flere samvirkepartnere for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særskilte tiltak."

Redningstjenesten sorterer under Justis- og beredskapsdepartementet som sentralt administrativt organ. Ansvaret for redningsaksjoner er delt mellom to hovedredningssentraler (HRS), henholdsvis på Sola for Sør-Norge og i Bodø for Nord-Norge. De to HRS-ene har ansvaret for hver sin del av landet og havområdet utenfor, delt på 65° nord for havområdene og langs fylkesgrensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland for landområdene. Ansvaret omfatter all redningstjeneste, både land, sjø og luft.

Politimestrene i politidistriktene med ansvar for Bodø og Sola er HRS-enes ledere i kraft av at de er formenn for en redningsledelse sammensatt av representanter for sentrale samvirkepartnere. De fast oppnevnte medlemmene er Forsvaret, Luftfartstilsynet, Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, mens  Avinor, Telenor Maritim Radio, Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum og Redningsselskapet tilbys å delta etter invitasjon fra Justis- og beredskapsdepartementet. Denne redningsledelsen kan få bistand fra oppnevnte rådgivere som tilkalles etter behov i det enkelte redningstilfelle.

Ved HRS er ansatt en avdelingsdirektør som har funksjon som daglig leder, en redningsinspektør med ansvar for operativ drift og en redningsinspektør med ansvar for plan, opplæring og utvikling. Operasjonsrommet bemannes døgnkontinuerlig av redningsledere med ulik relevant erfaringsbakgrunn.

Samtlige av landets politidistrikter og sysselmannskontoret på Svalbard har ansvaret for å etablere lokale redningssentraler (LRS) under ledelse av vedkommende politimester og sysselmann etter samme mønster som for HRS. LRS rapporterer omgående ulykkestilfeller til HRS, og styrer disse inntil HRS bestemmer fordelingen av oppgavene.

Redningstjenesten kan søke bistand fra andre offentlige etater og private organisasjoner med kapasitet og erfaring for å kunne delta.

Redningstjenesten har til rådighet seks Sea King helikoptre som er på døgnkontinuerlig beredskap med mannskaper på tilstedevakt. Disse opereres av Luftforsvarets 330 skvadron, med hovedbase på Sola, og med maskinene fordelt på Banak, Bodø, Ørland, Florø (fra september 2009), Rygge og Sola. Det har vært gjennomført et større utredningsarbeid med sikte å skifte ut disse maskinene med moderne redningshelikoptre med større rekkevidde og flyhastighet (NAWSARH-prosjektet), og regjeringen besluttet i desember 2013 å kjøpe inn AgustaWestlands AW 101 som Norges nye redningshelikoptre. Sysselmannen på Svalbard har dessuten betydelig helikopterkapasitet som også er bestemt for redningsinnsats på Svalbard og i hav- og polarområdene omkring.

Redningstjenesten er organisert ved kongelig resolusjon av 22. juni 2015, som erstatter kongelig resolusjon av 4. juli 1980 og kongelig resolusjon av 13. september 2013 - som aldri trådte i kraft. 

Internasjonalt samarbeid

Norge har undertegnet Chicagokonvensjonen om sivil luftfart av 1944 med senere tillegg om internasjonalt samarbeid innen flyredningstjenesten, og IMO-konvensjonen av 1979 om redningstjenesten til sjøs. Norge har avtale med Russland om redningstjenesten i Barentshavet, og med Sverige og Finland om redningstjeneste i grensestrøk. Uoffisielle avtaler er inngått med Storbritannia om redningsarbeid i Nordsjøen.

Norge er tilsluttet U.S. Coast Gards globale varslingssystem for skip (AMVER) og deltar i COSPAS/SARSAT-prosjektet om bruk av satellitter til oppfanging og posisjonsbestemmelse av signaler fra nødpeilesendere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.