COB-avtalen

Forhåndslagring av amerikansk militært materiell i Norge har vært et omdiskutert tema både under og etter den kalde krigen. Her demonstrerer folk mot ankomsten av krigsmateriell fra USA i Hommelvika i Trøndelag 18. desember 1983.
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

COB-avtalen er en rammeavtale mellom Norge og USA fra mai 1974 om forhåndslagring av militært utstyr ved norske flyplasser for å kunne ta imot amerikanske flyforsterkninger. COB-avtalen er siden blitt reforhandlet en rekke ganger, siste gang i 2009.

Faktaboks

Også kjent som
forkortelse for engelsk Collocated Operating Bases

Bakgrunn

COB-konseptet ble utviklet på 1960-tallet som svar på behovet for å kunne motta et stort antall kampfly fra det amerikanske flyvåpenet, U.S. Air Force, som i henhold til gjeldende forsvarsplaner skulle flys over til Europa i en krisesituasjon. Under den kalde krigen ble COB-avtaler inngått med en lang rekke europeiske NATO-land og inkluderte på det meste over 70 flyplasser. COB-basene kom i tillegg til amerikanernes permanente europeiske flybaser, såkalte MOB (Main operating Bases), i Vest-Tyskland og Storbritannia.

COB-konseptet kom til blant annet som et resultat av at Norge og Danmark i 1954 vedtok sin basepolitikk med forbud mot permanent stasjonering av allierte styrker. En vel så viktig grunn var Frankrikes beslutning i 1966 om å trekke seg ut av NATOs militære struktur, med krav om at alle amerikanske fly måtte være ute av landet innen våren 1967. COB-konseptet var også en konsekvens av at USA og NATO i 1967 la om sin atomstrategi fra massiv gjengjeldelse (Massive Retaliation) til fleksibelt svar (Flexible Response). Konvensjonelle styrker ble viktigere og behovet for taktisk flystøtte til bakkestyrkene økte.

I Norge

I henhold til COB-konseptet var det forhåndsbestemt hvilken flytype som skulle operere fra hvilke baser, og hvilken skvadron som skulle utplasseres på hvilken base dersom en skarp situasjon oppstod. Dette dannet grunnlaget for hva slags utstyr, i tillegg til flydrivstoff, slikt som dropptanker, våpen og bakkehåndteringsutstyr, som skulle lagres på den enkelte flystasjon. Det la også grunnlag for at de ulike skvadronene kunne gjøre seg kjent med basen og operasjonsområdet allerede i fredstid, og det var lagt opp til at skvadronene skulle øve fra sine tildelte COB-baser hvert fjerde år.

Til å begynne med omfattet den norske avtalen flystasjonene Gardermoen, Rygge, Sola og Flesland i Sør-Norge og Værnes i Trøndelag, som til sammen skulle motta fem amerikanske kampflyskvadroner. Fra 1976 kom etter hvert de nord-norske flyplassene Bodø, Bardufoss, Evenes og Andøya med i COB-programmet, mens Ørland erstattet Værnes. I mars 1977 ble også kampfly tilhørende det amerikanske marinekorpset, U.S. Marine Corps, inkludert i avtalen.

I 1980 gikk allværsjageren F-111 D, som hadde hatt Gardermoen som COB-base, ut av programmet. F-111 D var såkalt dual capable, i den forstand at det også kunne levere atomvåpen. Flyet inngikk derfor i USAs strategiske reserve. At det nå ble tatt ut av COB-programmet var i tråd med Norges restriktive holdning på 1980-tallet til deltakelse av fly som kunne levere atomvåpen i øvelser i Norge i fredstid. Gardermoen besto likevel som COB-base fram til 1994.

På det meste besto det norske COB-programmet av 170 kampfly fordelt på ni flystasjoner. Hver av flystasjonene ville bli bemannet med 1000 piloter og bakkemannskaper i krise og krig.

Nedskjæringer

I 1993 kom COB-avtalen igjen på dagsorden da det amerikanske flyvåpenet i Europa ønsket å skjære kraftig ned på antallet COB-baser i NATO. I Norge skulle antallet baser reduseres fra ni til to. Den norske regjeringen argumenterte med at Norges situasjon som nabo til Russland var spesiell, og advarte mot nedskjæringen. Det norske synet fikk gehør i Washington og det ble besluttet at fem av de ni COB-basene i Norge skulle videreføres: Sola, Bodø, Andøya, Evenes og Bardufoss, mot at Norge påtok seg en større del av kostnadene ved lagringen. Utover på 1990-tallet ønsket U.S. Air Force ønsket å sentralisere lagringen av krigsmateriell og drivstoff, og i 2000 ble det inngått avtale med Norge om slik sentralisering.

På 2000-tallet ble ordningen med allierte forsterkningsskvadroner øremerket for innsats i Norge sterkt redusert, for til slutt å bli avviklet. Det førte til at bemanningen ved forsterkningsflyplassene Evenes, Sola og Flesland ble redusert. I neste omgang opphørte de å ha noen militær funksjon og ble overdratt til sivil drift.

COB-avtalen ble revidert for foreløpig siste gang i 2009. Antallet baser ble da redusert til to, Bodø i Nord-Norge og Sola i Sør-Norge. COB-basen på Bodø skal flyttes til Evenes når den militære kampflyvirksomheten opphører i Bodø. Rygge skal etableres som COB-base for tankfly.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Øyvind Ekelund

Hei,Syns vel at akronymet COB bør dechiffreres i teksten (ikke bare i en liten klamme på utsiden). En link til Forhåndslagring i Norge (1981) vil hjelpe på forståelsen av debatten om amerikansk/alliert militært utstyr på norsk jord. Beste hilsen,Øyvind

skrev Marte Ericsson Ryste

Hei Øyvind,Beklager at kommentaren din har blitt liggende så lenge uten respons hos oss. Jeg har nå endret teksten i tråd med dine innspill. Kom gjerne med flere endringsforslag til denne og andre artikler.Med vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedeaktør

svarte Torolf Rein

Artikkelen er en fullt ut tilfredsstillende omtale av COB-avtalen og alliert forhåndslagring.MvhTorolf Rein

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg