UNIFIL

FN-styrken i Libanon ble satt inn i mars 1978, og står der fortsatt. Norge var blant de første landene som stilte bidrag.
Av /Forsvarets mediesenter.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) er FNs fredsbevarende styrke i Libanon; opprettet 19. mars 1978 etter Israels invasjon av Sør-Libanon.

Faktaboks

Uttale
– ˈintərim få:s in lˈebənən

FNs sikkerhetsråd besluttet raskt å gripe inn i situasjonen som oppsto med den israelske invasjonen. Det krevde at Israel måtte trekke seg ut av Libanon, og FN valgte å sette inn en fredsstyrke for å påse at så skjedde.

Norge var ett av de første landene som stilte styrker til UNIFIL. Norge bidro først til fra 1978 til 1998; deretter med mindre bidrag i 2006–2007 og i 2008–2009. Over 22 000 norske kvinner og menn har tjenestegjort i UNIFIL.

Etter Israels krig mot Hizbollah i 2006 ble UNIFIL betydelig utvidet, med styrkens største oppsetting noen gang; om lag 13 000 soldater. Det ble da også, for første gang i en FN-operasjon, satt inn en maritim styrke, som Norge stilte bidrag til. I 2019 består UNIFIL av rundt 10 300 soldater fra 44 land.

Bakgrunn

Libanon støttet, som de andre arabiske statene, det palestinske kravet om selvstendighet. Libanon deltok også i den første arabisk-israelske krigen (1948), og var i 1978 fortsatt formelt i krig med Israel. Som følge av krigen i 1948 flyktet et stort antall palestinere til Libanon, der de slo seg ned i flyktningleire. I 1969 ble den såkalte Kairo-avtalen inngått mellom PLO og Libanon. Den tillot PLO å trene og bevæpne palestinere for aksjoner mot Israel fra libanesisk territorium.

Konflikten

Den palestinske militære oppbyggingen i Sør-Libanon ble trappet opp da PLO ble kastet ut av Jordan i 1971. Deretter var det hovedsakelig fra Sør-Libanon at angrepene mot Israel ble gjennomført. De fleste besto av beskytning med raketter, og som besvart av Israel.

Episoden som direkte førte til Israels invasjon, var et palestinsk gerilja-angrep mot en buss med sivile israelere ved Haifa, 11. mars 1978. Invasjonen, som så ble iverksatt 15. mars, ble kalt Operasjon Litani. Den fordrev den palestinske geriljaen fra området mellom den israelsk-libanesiske grense og elva Litani. Etter å ha tvunget geriljaen nord for Litani, med unntak av kystbyen Tyr, endte Israel med å okkupere en del av Libanon, i strid med internasjonal rett.

Den palestinske kampen mot Israel fortsatte, også fra Libanon. Israel gikk i 1982 til en ny invasjon, Operasjon fred i Galilea, for å fordrive den palestinske ledelsen og geriljasoldatene fra Beirut og det sørlige Libanon. Dermed okkuperte Israel igjen deler av Libanon, inklusive UNIFILs ansvarsområde. Etter dette sto ikke konflikten mellom den palestinske frigjøringsbevegelsen og de israelske okkupasjonsstyrkene, men mellom sistnevne og en ny libanesisk motstandsbevegelse.

Israel trakk seg formelt, men ikke reelt, ut av Libanon i 1985. Nye, større israelske operasjoner i Sør-Libanon fant sted i 1993 og 1996, rettet mot motstandsbevegelsen. Denne, først mest ved Amal og deretter særlig Hizbollah, fortsatte å rette angrep mot Israel også etter at okkupasjonen opphørte med endelig israelsk tilbaketrekking i 2000. Israel gikk på ny inn i Sør-Libanon for å nedkjempe Hizbollah i 2006. Denne krigen førte til mer enn en femdobling av UNIFILs styrke, som etter den israelske uttrekningen var redusert til cirka 2000 soldater.

Konflikten mellom Hizbollah og Israel fortsatte etter 2006, med enkeltstående angrep begge veier. Etter at Hizbollah engasjerte seg i krigen i Syria, angrep Israel våpenleveranser fra Iran til gruppen. Samtidig forberedte Israel seg på en ny krig med Hizbollah i Libanon, eventuelt støttet av Iran på Golanhøydene. Ved årsskiftet 2018/2019 oppdaget det israelske forsvaret tunneller gravd av Hizbollah fra Libanon og under grensa. UNIFIL ble kritisert for ikke å ha oppdaget dem.

Mandatet

En hovedoppgave for UNIFIL har vært å forhindre at væpnede grupper har kunnet ta seg inn i det FN-kontrollerte området.
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

FNs sikkerhetsråd vedtok 19. mars 1978 resolusjonene 425 og 426. Resolusjon 425 fastsetter det tredelte mandatet (oppgaven) for FN-styrken:

  1. Bekrefte tilbaketrekningen av israelske styrker i Sør-Libanon
  2. Gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet
  3. Bistå Libanons regjering i å gjenvinne sin autoritet i området

Resolusjon 426 vedtok deretter å etablere UNIFIL, i første omgang for seks måneder. UNIFILs størrelse var først satt til 4000 soldater. 3. mai 1978 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 427, som økte rammen til 6000.

UNIFILs opprinnelige oppgaver sto fast, til tross for en vesentlig endret situasjon etter Israels invasjon og okkupasjon i 1982. Sikkerhetsrådet utvidet, med resolusjon 511, oppdraget til å inkludere humanitære oppgaver og å beskytte sivilbefolkningen.

Etter den israelske tilbaketrekkingen i 2000 ble resolusjon 1310 vedtatt. Den endret ikke mandatet, men understreket av UNIFIL nå skulle operere i hele sitt opprinnelig tiltenkte, men til da ikke klart definerte, operasjonsområde: ned til den libanesisk-israelske grensa.

Under krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006 tok Israel og USA til orde for å etablere en ny fredsstyrke i Sør-Libanon, som heller skulle være ledet av NATO enn FN, men Sikkerhetsrådet valgte å videreføre og forsterke UNIFIL. Gjennom resolusjon 1701, som ble vedtatt i 2006, ble mandatet justert. Den største endringen besto i at UNIFIL skulle operere sammen med, og støtte, de libanesiske regjeringsstyrkene som skulle utplasseres i Sør-Libanon, ned til grensa mot Israel. Et forslag om utplassering langs grensa til Syria, for å kontrollere eventuell våpensmugling, ble ikke akseptert verken av syriske og libanesiske myndigheter.

UNIFILs mandat har blitt regelmessig fornyet, oftest med ett år om gangen. I debatten om fornyelse høsten 2017 var det større uenighet enn normalt, da USA, støttet av Israel, ønsket at styrken skulle være mer aktiv i å overvåke oppbyggingen av Hizbollahs våpenlagre i Sør-Libanon. Kompromisset i resolusjon 2373 ble at UNIFIL mer aktivt skal bistå Libanons hær i å patruljere grenseområdene, og også selv ha en mer synlig tilstedeværelse, med økt patruljering.

Oppdraget

UNIFILs funksjon var i utgangspunktet å opptre som en buffer mellom to stridende parter. Disse inkluderte ikke staten Libanon, som var vertsnasjon, og som hadde anmodet om at en FN-styrke ble satt inn. Partene var særlig Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO), som hadde etablert baser i Sør-Libanon, og staten Israel.

Mandatet var særlig på ett vesentlig område uklart: Det definerte ikke det geografiske området FN-styrken skulle ha ansvaret for; det såkalte Area of Operation (AO). Buffer-funksjonen ble også undergravd av Israel. I strid med mandatets intensjon overlot ikke de israelske styrkene sine siste posisjonene til UNIFIL da de trakk seg ut, men til en alliert libanesisk militsgruppe (South Lebanon Army, SLA). Derved ble det etablert et område nærmest grensa, den såkalte Enklaven, som ble kontrollert av SLA – og indirekte fortsatt av Israel – og ikke av UNIFIL. Dette førte også til av UNIFILs ansvarsområde ble delt i en vestre og en østre del, der den norske bataljonen (Norbatt) fikk ansvaret over den østre, som geografisk var avsondret fra den vestre.

En annen forutsetning som ikke lot seg gjennomføre, var at enheter fra den libanesiske hæren også skulle utplasseres i det samme området. Dette var dels vanskeliggjort av at hæren var splittet og svak, og dels av at SLA forhindret regjeringshæren i å stasjonere enheter i Sør-Libanon.

Først etter Israels tilbaketrekking i 2000 kunne UNIFIL operere i hele sitt opprinnelig tiltenkte ansvarsområde. Og det var først etter krigen i 2006 at den libanesiske regjeringshæren utplasserte større styrker i det samme området. Etter 2006 har minerydding vært en viktig oppgave.

Organisering

UNIFIL ble ledet av en militær styrkesjef (Force Commander, FC), underlagt FNs hovedkvarter i New York. Styrkesjefen etablert sitt hovedkvarter i den tidligere libanesiske tollstasjonen Naqoura, like nord for grensa.

UNIFILs autoriserte (tillatte) styrke fastsettes av Sikkerhetsrådet. Størrelsen har variert med den militære og sikkerhetspolitiske situasjonen. På det meste har UNIFILs militære styrke vært på rundt 13 000 soldater (2006–2007); på det minste om lag 2000 (2002–2005).

UNIFILs sammensetting har variert, men hovedtyngden har hele tida bestått av infanteribataljoner med støtteavdelinger. Etter 2000 er det satt inn egne enheter for minerydding, og fra 2006 en maritim styrke: UNIFIL Maritime Task Force.

Troppebidrag har kommet fra en rekke land. Ved innsettingen i 1978 bidro først Frankrike, Nepal, Nigeria, Norge og Senegal. Deretter stilte også Fiji, Irland og Iran bidrag. I tillegg bidro Kanada og Sverige (og Iran) med styrker utlånt fra andre FN-operasjoner.

FN-observatører fra UNTSO har fra innsettingen i 1978 samarbeidet med UNIFIL, blant annet gjennom Observer Group Lebanon (OGL).

Historie

FNs sikkerhetsråd brukte kort tid på å behandle situasjonen med Israels invasjon av Libanon i 1978. Innsetting av en FN-styrke ble raskt vedtatt, og de første troppebidragene – overført fra andre FN-operasjoner – kom tidlig på plass.

Sikkerhetsrådet har ved behandling av mandatet i liten grad stilt spørsmål ved om UNIFIL skal videreføres eller ikke. Derfor ble ikke styrken trukket ut etter Israels invasjon i 1982, da mandatets forutsetninger ikke lenger var til stede. Med Israels uttrekning i 2000, og enda mer etter utplasseringen av libanesiske regjeringsstyrker i Sør-Libanon fra 2006, var hovedoppgaven til UNIFIL i enda større grad løst. Likevel ble den sikkerhetsmessige situasjonen i området vurdert til at det fortsatt var behov for FN-styrken til stabilisering og for støtte til regjeringsstyrkene. Bak dette lå særlig en vedvarende spent situasjon mellom Hizbollah og Israel, og deretter mellom Iran og Israel, ikke minst som følge av krigen i Syria etter 2011.

Innsetting

Norske soldater fra Norbatt var blant de første som ble satt inn i UNIFIL i mars 1978; de første over flyplassen i Beirut.
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

De første ordinære styrkebidragene ankom fra Frankrike og Norge, henholdsvis 23. mars og 26. mars 1978, men de første FN-enhetene ble satt inn før dette. Avdelinger fra eksisterende operasjoner i Midtøsten ble øyeblikkelig avsett til UNIFIL og satt inn fra 22. mars. Et forsterket iransk kompani ble overført fra UNDOF, et svensk kompani fra UNEF, og kanadiske støtte-elementer fra UNEF. Det svenske kompaniet, Swedecoy, ble erstattet av den norske bataljonen, Norbatt, fra 3. april. UNIFIL var komplett oppsatt i begynnelsen av juni. I tillegg til styrker i eget ansvarsområde i Sør-Libanon ble det etablert nærvær i Beirut. Det ble også opprettet en logistikkbase og utplassert militærpoliti i Tyr. Militærpoliti ble også stasjonert i Israel.

Før UNIFIL var på plass med egen ledelse, ble operasjonen ledet fra FNs observatørstyrke i Midtøsten: UNTSO. UNIFILs første styrkesjef var UNTSOs øverstkommanderende, generalløytnant Emmanuel A. Erskine fra Ghana.

Operasjon

UNIFIL-patrulje med norske soldater gjennom en sørlibanesisk landsby.
PPK
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Perioden 1978–1982: Etter å ha overvåket Israels tilbaketrekking i 1978, og bekreftet uttrekningen i 2000, har hovedoppgaven vært å bidra til sikkerhet og stabilitet. Det har først og fremst skjedd ved å hindre uautoriserte militære grupper fra å ta seg inn i det FN-kontrollerte området, for derfra å angripe Israel. Det er gjort ved å kontrollere veitrafikk med sjekkposter (checkpoints, CP) og holde oversikt fra observasjonsposter (OP), samt bruk av patruljer for å forhindre infiltrasjon. Fra 2006 ble også den libanesiske kysten patruljert med marinefartøyer, vesentlig for å hindre innførsel av våpen.

Særlig etter 1982 fikk UNIFIL humanitære oppgaver, ved å bistå lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner. Beskyttelse av den sivile befolkningen hørte til denne oppgaven. Særlig etter 2006 har UNIFIL drevet med minerydding.

UNIFILs første oppgave var å påse at de israelske styrkene (Israel Defence Forces, IDF) trakk seg ut i henhold til planen. Uttrekkingen skjedde i samarbeid med IDF, helt til siste fase. IDFs posisjoner nærmest grensa ble ikke overgitt til UNIFIL, men kontrollen ble gitt til en kristne milits støttet av Israel; senere kjent som South Lebanon Army (SLA), ledet av major Saad Haddad.

UNIFIL ble satt inn som en fredsbevarende styrke. Den hadde per definisjon ikke fiender og skulle ikke involvere seg i kamp – ut over i selvforsvar. Den var derfor utstyrt med et defensivt mandat og oppsatt med lette avdelinger og våpen. Like fullt, og strid med forutsetningene, ble UNIFIL umiddelbart involvert i stridshandlinger.

Militære konfrontasjoner skjedde i første rekke med palestinske geriljagrupper og SLA. Andre libanesiske grupperinger forsøkte å ta seg inn i det FN-kontrollerte området. Etter at Israel gikk inn i Sør-Libanon igjen i 1982, befant UNIFIL seg, i den nye Sikkerhetssonen, fysisk sett mellom de israelske okkupasjonsstyrkene (og deres allierte SLA) og de libanesiske motstandsgruppene som angrep IDF og SLA. Særlig derfor kom det til konfrontasjoner mellom UNIFIL og den muslimske militsen Amal, deretter også Hizbollah. Det var også flere sammenstøt mellom UNIFIL og IDF.

Ved innsettingen i 1978 kom franske, fijianske og norske styrker i kamp med palestinske grupper. Noen slike var gitt anledning til å oppholde seg i det FN-kontrollerte området; under oppsyn av UNIFIL, men uten å kunne operere militært. PLO var mot innsettingen av UNIFIL, og utfordret FN-styrkens autoritet. Den norske bataljonen (Norbatt) kom i kamp med palestinske styrker i 1978–1979, blant annet i landsbyen Kaoukaba 9. mai 1978. Norbatt ble også ofte beskutt av den israelsk-støttede militsen South Lebanon Army (SLA). Den angrep også andre deler av UNIFIL, inklusive hovedkvarteret i Naqoura, i april 1979 og april 1980.

Perioden 1982–2000: 6. juni 1982 invaderte Israel på ny Libanon. UNIFIL hadde ordre om ikke aktivt å motsette seg invasjonen, men flere avdelinger gjorde motstand, særlig ved å blokkere veier for invasjonshæren. Norbatt utplasserte stridsvognhindre. Én FN-soldat, norske Erling Robert Ekrheim, ble drept under invasjonen; av et granatnedslag.

UNIFIL kom i en vanskelig stilling etter invasjonen i 1982. Ansvarsområdet ble okkupert av Israel, som etablerte militære posisjoner der; også i og ved den norske bataljonens område. Okkupasjonen førte til at de palestinsk styrkene ble drevet nordover, og til framveksten av en libanesisk motstandsbevegelse.

Da Israel formelt trakk seg ut av Libanon i 1985, opprettet det israelske forsvaret (IDF) en såkalt sikkerhetssone kontrollert av SLA. Deler av UNIFILs ansvarsområder, inklusive hele Norbatts område, ble liggende i denne. Israel ble fortsatt ansett som okkupasjonsmakt. Dermed ble militær motstand mot denne folkerettslig legitim. Det var i denne perioden (og særlig i 1986) flere alvorlige sammenstøt mellom UNIFIL og Amal, så vel som med SLA. Den krevende situasjonen førte til at en flernasjonal, mekanisert utrykningsstyrke, Force Mobile Reserve (FMR; senere benevnt Force Commander Reserve) – også med norsk deltakelse – ble etablert.

I 1993 og 1996 iverksatte Israel større militære operasjoner mot motstandsbevegelsen. Under Operation Accountability i 1993 ble hovedkvarteret til den nepalesiske bataljonen, Nepbatt, truffet av en flybombe. Under Operation Grapes of Wrath i 1996 ble en posisjon tilhørende den fijianske bataljonen, Fijibatt, i Qana truffet av israelsk artilleri. I det israelske angrepet ble 106 sivile libanesere drept.

Etter Golfkrigen i 1990–1991 ble det avgitt et mindre styrkebidrag fra UNIFIL, også med norsk deltakelse, til etableringen av United Nations Iraq–Kuwait Observation Mission (UNIKOM).

Perioden fra 2000: Ved Israels fulle uttrekning fra Libanon våren 2000 overvåket UNIFIL løpende tilbaketrekkingen, og var bindeledd mellom den israelske og libanesiske hæren. Deretter bisto styrken FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen i arbeidet med formelt å bekrefte uttrekningen. For dette formålet ble grensa mellom Israel og Libanon klarlagt av en ekspertgruppe fra FN, som UNIFIL deltok i. Denne definerte den såkalte Blueline, på 120 kilometer. Etter uttrekningen kunne UNIFIL for første gang utplassere soldater ned til grensa, i tråd med mandatet fra 1978.

Den libanesiske borgerkrigen endte formelt med den såkalte Taif-avtalen i 1989. Denne forutsatte avvæpning av militsgrupper, men Hizbollah fikk beholde sine våpen. Med støtte særlig fra Iran bygde Hizbollah opp sin militære styrke. Etter at Hizbollah rettet et angrep mot Israel i juli 2006, der tre IDF-soldater ble drept og to kidnappet, gikk Israel igjen inn i Sør-Libanon, i et forsøk på å fordrive Hizbollah. Etter en 34 dagers krig framforhandlet FN en avtale som førte til at de israelske styrkene ble trukket ut. Med resolusjon nr. 1701 fikk UNIFIL utvidet sitt mandat og sin styrkeoppsetting.

Som følge av resolusjon 1701 utvidet UNIFIL samarbeidet med det libanesiske forsvaret, Lebanese Armed Forces (LAF), og særlig hæren og marinen. Libanesiske hærstyrker og UNIFIL bemanner sammen posisjoner og utfører felles patruljer. Det er også felles øvelser, og UNIFIL bidrar til opplæring av libanesiske regjeringsstyrker.

Som følge av krigen har UNIFIL operert også en maritim styrke, med baser i Libanon, så vel som på Kypros og i Tyrkia. Innsettingen av UNIFIL Maritime Task Force (MTF) medførte av Israel hevet sin maritime blokade av Libanon. MTF støtter Libanons marine i å overvåke libanesisk territorialfarvann. I 2017 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nr. 2433, som oppfordret Libanon til å styrke sin sjøforsvarskapasitet, for derved å redusere MTF.

Som følge av krigen i 2006 har problemet med udetonerte miner og andre eksplosiver i Sør-Libanon økt. UNIFIL bidrar, sammen med United Nations Mine Action Service (UNMAS) til minerydding.

Norges deltakelse

Norske soldater fra Norbatt på vei fra Beirut til Sør-Libanon under innsettingen i mars 1978.
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Norge deltok først i UNIFIL fra 1978 til 1998, med i alt 21 326 soldater. 21 av disse mistet livet under tjenesten; åtte av dem i stridsrelaterte handlinger. I flere perioder var Norge det land som bidro med flest soldater til UNIFIL, på det meste nærmere 900.

Da Israel trakk seg ut av Libanon i 2000, ble et fornyet norsk bidrag til UNIFIL politisk drøftet, men ikke virkeliggjort. Etter krigen i 2006 bidro derimot Norge på nytt, med mindre bidrag for to kortere perioder: Først i 2006–2007; så i 2008–2009.

Beslutningen

FN henvendte seg til Norge med forespørsel om å stille bidrag til UNIFIL 21. mars 1978. Regjeringen vedtok å tilby styrkebidrag etter en ekstraordinær regjeringskonferanse dagen etter; først i form av en infanteribataljon (Norbatt). Norge ble så anmodet om å stille flere avdelinger, og regjeringen vedtok 7. april å bidra også med et verkstedkompani (Normaintcoy); en helikopterving (Norair) og et sanitetskompani (Normedcoy).

Størstedelen av de norske bidragene ble hentet fra den trente FN-beredskapsstyrken, og kunne raskt innkalles og innsettes. De første norske soldatene ankom Libanon i to frampartier, 26. og 28. mars. Hovedstyrken (Norbatt) ble satt inn mellom 1. og 4. april. Norair i begynnelsen av april; Normedcoy og Normaintcoy i slutten av april.

Styrkebidrag

Perioden 1978–1998: Norge deltok fra starten med fire avdelinger: En infanteribataljon (Norbatt, til 1998); et verkstedkompani (Normaintcoy, til 1996); et sanitetskompani (Normedcoy, til 1980) og en helikopterving (Norair, til 1979). Norbatt hadde sitt hovedkvarter i Ebel es Saqi (senere på Falkehøyden); Normaintcoy i Tibnine; mens Norair og Normedcoy var forlagt i Naqoura.

I tillegg stilte Norge personell til ulike funksjoner ved hovedkvarteret i Naqoura, til de multinasjonale avdelingene MP Coy og Force Mobile Reserve (FMR, etablert i 1986), og transportkontrollenheten Movcon.

Perioden 2006–2009: Ved utvidelsen av UNIFIL fra 2006 bidro Norge med maritime kapasiteter, til styrkens Maritime Task Force (MTF). Bidraget besto av fire missiltorpedobåter og et støttefartøy, med rundt 130 personer, og inngikk i marinestyrken som patruljerte kysten av Libanon. Den norske styrken hadde base i Larnaka på Kypros, og var på plass fra oktober 2006 til april 2007.

Fra august 2008 til august 2009 stilte Norge et Civil Military Cooperation-lag (CIMIC) på fem personer. Oppgaven var å legge til rette for at lokale myndigheter og sivile organisasjoner best mulig skulle kunne drive gjenoppbygging etter krigen.

Ledelse

Norge hadde én gang posisjonen som UNIFILs øverste sjef (Force Commander, FC), med generalmajor Trond Furuhovde (1993–1995).

Norge stilte fem ganger UNIFILs nestkommanderende (Deputy Force Commander, DFC), med oberst I Martin Vadset (1979); oberst I Ole Nilsen (1979–1980); oberst I Bjørn Cato Ødegaard (1980–1981); oberst I Gabriel Lund (1983–1984); og oberst I Ole Johan Silseth (1991–1992).

Veteraner

Etter Tysklandsbrigaden er UNIFIL den internasjonale operasjon i Forsvarets historie med størst antall deltakere: vel 22 000, med langt de fleste i perioden 1978–1998.

Mange Libanon-veteraner har slitt med psykiske senskader, herunder post-traumatisk stress-syndrom (PTSD), som i den tidligere UNIFIL-perioden var lite kjent. Forsvarets sanitet har gjennomført to store helseundersøkelser blant Libanon-veteraner; UNIFIL-undersøkelsene fra 1993 og 2016. Hensikten har vært å kartlegge psykiske lidelser.

Hovedfunnet er at den psykiske helsetilstanden til veteranene ikke avviker vesentlig fra sammenlignbare befolkningsgrupper. Likevel er det kartlagt at mange har slitasjer. Dette tilskrives blant annet stressende opplevelser under tjenesten, inklusive at 44,7 prosent oppga å ha blitt beskutt, mens 2,5 prosent ble såret. 12,6 prosent oppga at de opplevde FN-tjenesten i Libanon som ganske eller svært belastende.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Magnes, Frank (2018). Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978–1998. Ares.
  • Strømmen, Wegger og Leraand, Dag (2005). :i kamp for fred. UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 1978–1998. Gazette bok.
  • Erskine, Emmanual A. (1989). Mission with UNIFIL. An African Soldier's Reflections. St. Martin's Press.
  • Skogmo, Bjørn (1989). UNIFIL. International Peacekeeping in Lebanon, 1978–1988. Lynne Rienner Publishers.
  • Tveit, Odd Karsten (1985). Nederlag. Israels krig i Libanon. Cappelen.
  • Hohle, Per (1983). Norske FN-styrker i Libanon I–II. Norsk Arkivforskning.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg