edderkopper

Ordet edderkopp er dannet av edder, 'gift' og kopp, kanskje av latin cuppa, 'beger'.

Edderkopper mangler følere og har fire par ben. Hode og forkropp er sammenvokst til et hodebryststykke eller forkropp forbundet med den uleddede bakkroppen ved en kort stilk. I fremre del av hodebryststykket sitter åtte punktøyne, oftest i to rader.

Edderkoppenes angreps- og forsvarsvåpen er to kraftige, nedadrettede gripekjever som ytterst har en bevegelig, spiss klo. Kloen er hul og forbundet med en giftkjertel. Bakenfor gripekjevene er underkjevene med skiveformet tyggeplate og flerleddede palper.

Med unntak av den planteetende arten Bagheera kiplingi, er alle kjente edderkopper rovdyr. Edderkopper opptar bare flytende næring, så de gnager i stykker byttets bløte deler, oppløser dem med spytt og opptar væsken ved hjelp av den muskuløse sugemagen. Midttarmen, «ringmagen», har flere blindsekker, så dyrene kan fylle seg med store mengder føde og utholde lengre faste.

Edderkoppenes åndedrettsorganer er av to slag: dels ånderør, trakeer; dels bladformede innbuktninger ordnet som bladene i en bok: boklunger (trakélunger). Åndedrettsorganene åpner seg på bakkroppens underside, men utformingen varierer innen de forskjellige gruppene av edderkopper.

På bakkroppens bukside, nær spissen, sitter to-tre par spinnevorter. Fremre og bakre par er todelte, meget bevegelige og kan «pendle» over underlaget under spinningen. I spissen av vortene er tuber og tapper.

Edderkoppene har syv forskjellige typer spinnekjertler, og silketrådene kan være både tørre og klebrige. De er som et perlekjede med klebrige perledråper på en tråd. Hos en gruppe edderkopper finnes foran vortene et lite organ, cribellum, med flere tusen spinnetuber som avgir en blå tråd av utrolig finhet. Elektronmikroskopiske undersøkelser har vist at enkelttrådene har en tykkelse på 0,000 015 mm.

Ved hjelp av kamformede klør og spesielle hår på bena drar edderkoppene silken frem, tvinner og ordner trådene til forskjellig formål. Spinneevnen bruker de på forskjellig vis. Alle spinner sikringstråd når de beveger seg, men ikke alle lager fangnett. Mange spinner retrettspinn til bruk under hvile, hudskifte eller overvintring Eggene omgis med spinn, enten festet til underlaget, opphengt i en tråd eller edderkoppene bærer eggspinnet med seg.

Edderkopphannen bruker palpens oppsvulmede, hule endeledd som paringslem. Den lager først et lite sædspinn, avsetter sæden på det og fyller derpå palpen med sæd. Noen bruker bare én palpe, andre begge.

Edderkopphannen er gjerne mindre enn hunnen, og det hender hunnen fortærer gemalen etter paringen. Hannen er meget forsiktig når den nærmer seg en hunn, ofte prøver den om hun er villig ved å riste i nettet hennes på en bestemt måte. Hos andre edderkopper forekommer spesielle paringsdanser. Noen edderkopper har dverghanner som gjerne sitter på hunnen og er mindre utsatt for angrep fra andre dyr.

Etter et overslag finnes det ca. 180 000–600 000 edderkopper per dekar vanlig gressmark i England, og trolig spiser de da flere insekter enn alle landets fugler til sammen. Selv om masser av edderkopper fortæres av fugler, spissmus og andre dyr, spiller sikkert de overlevende en større rolle i naturen enn alminnelig antatt.

I de fleste samfunn vekker edderkoppen en viss avsky og engstelse. Den sterkeste formen er araknofobi, redsel for edderkopper.

Opp gjennom historien har edderkoppen blitt tillagt en rekke egenskaper og symbolske betydninger. For de gamle grekerne var edderkoppen attributt til Athene, som den som vever verden, og til de tre gudinnene moirene som spinner skjebnen. For romerne skal edderkoppen ha stått for skarpsinn, hell og lykke. Innen kristendommen har edderkoppen symbolisert djevelen som fanger synderne i sitt garn.

• fugleedderkopper
• husedderkopp
• korsedderkopp
• tarantell
• forestillinger om edderkopper i folketroen
• Dyreliv i Australia
• giftige dyr