Edderkopper. En hjulspinner som henger i sine brotråder.

P.F. Waaler. Begrenset gjenbruk

Edderkopper, Araneida, er en orden i klassen edderkoppdyr. Det er i alt beskrevet rundt 35 000 arter edderkopper og ca. 562 av dem finnes i Norge.

Edderkopper har en todelt kropp. De har fire par ben, to gripekjever og vanligvis åtte punktøyne. Hunnen er som regel større enn hannen.

Nesten alle edderkopper har gift, men bare noen svært få er giftige for mennesker.

Edderkoppene har spinnkjertler som de lager edderkoppsilke (spindelvev) med og som de bruker på forskjellig vis. Alle spinner sikringstråd når de beveger seg, og mange lager fangstnett. Nettet kan også brukes til å beskytte eggene eller kle ganger i jorden. Noen bruker spinnet til transport ved at de svever på spinnet med vinden.

Læren om edderkopper kalles araknologi . Angst for edderkopper kalles araknofobi .

Ordet edderkopp er dannet av edder, 'gift' og kopp, kanskje av latin cuppa, 'beger'.

Edderkopper mangler følere og har fire par ben. Hode og forkropp er sammenvokst til et hodebryststykke eller forkropp forbundet med den uleddede bakkroppen ved en kort stilk. I fremre del av hodebryststykket sitter åtte punktøyne, oftest i to rader.

Edderkoppenes angreps- og forsvarsvåpen er to kraftige, nedadrettede gripekjever som ytterst har en bevegelig, spiss klo. Kloen er hul og forbundet med en giftkjertel. Bakenfor gripekjevene er underkjevene med skiveformet tyggeplate og flerleddede palper.

Edderkopper opptar bare flytende næring. De gnager i stykker byttets bløte deler, oppløser dem med spytt og opptar væsken ved hjelp av den muskuløse sugemagen. Midttarmen, «ringmagen», har flere blindsekker, så dyrene kan fylle seg med store mengder føde og utholde lengre faste.

Edderkoppenes åndedrettsorganer er av to slag: dels ånderør, trakeer; dels bladformede innbuktninger ordnet som bladene i en bok: boklunger (trakélunger). Åndedrettsorganene åpner seg på bakkroppens underside, men utformingen varierer innen de forskjellige gruppene av edderkopper.

På bakkroppens bukside, nær spissen, sitter to-tre par spinnevorter. Fremre og bakre par er todelte, meget bevegelige og kan «pendle» over underlaget under spinningen. I spissen av vortene er tuber og tapper.

Edderkoppene har syv forskjellige typer spinnekjertler, og silketrådene kan være både tørre og klebrige. De er som et perlekjede med klebrige perledråper på en tråd. Hos en gruppe edderkopper finnes foran vortene et lite organ, cribellum, med flere tusen spinnetuber som avgir en blå tråd av utrolig finhet. Elektronmikroskopiske undersøkelser har vist at enkelttrådene har en tykkelse på 0,000 015 mm.

Ved hjelp av kamformede klør og spesielle hår på bena drar edderkoppene silken frem, tvinner og ordner trådene til forskjellig formål. Spinneevnen bruker de på forskjellig vis. Alle spinner sikringstråd når de beveger seg, men ikke alle lager fangnett. Mange spinner retrettspinn til bruk under hvile, hudskifte eller overvintring Eggene omgis med spinn, enten festet til underlaget, opphengt i en tråd eller edderkoppene bærer eggspinnet med seg.

I vind oppsøker mange edderkopper et høyt sted, vender hodet mot vinden og kaster ut tråd inntil denne fester seg etsteds lenger borte. Edderkoppene kan på denne måten lage bro over små kløfter, vannløp og lignende. På samme måte spinner mange edderkopper, særlig unge, en flygetråd: Når tråden er så lang at den bærer dyret, slipper det taket i underlaget og kan føres langt av sted med vinden.

Edderkoppenes fangnett er av forskjellige typer: volumspinn, teppespinn, traktspinn og hjulspinn. Limsnørespinn er en spesiell type av volumspinn, hvorfra rekker av tråder går ned til marken. Trådene er bare klebrige nederst, hvor de lett brytes av. Hvis krypende smådyr festner til limtråden, trekker edderkoppen byttet opp i nettet som en fisker trekker inn snøret. Andre edderkopper kaster slynger av klebrig spinn over byttet for å fange det, mens korsedderkoppen pakker byttet som er fanget i nettet inn i et stramt silkespinn. Noen edderkopper graver ganger i jorden og kler dem innvendig med silke. Flere fugleedderkopper og andre arter forsyner også utgangen med et hengslet lokk. Vannedderkoppene lager et horisontalt teppespinn mellom planter nede i vannet og bringer luft ned under teppet så dette danner en dykkerklokke.

Edderkopphannen bruker palpens oppsvulmede, hule endeledd som paringslem. Den lager først et lite sædspinn, avsetter sæden på det og fyller derpå palpen med sæd. Noen bruker bare én palpe, andre begge. Edderkopphannen er gjerne mindre enn hunnen, og det hender hunnen fortærer gemalen etter paringen. Hannen er meget forsiktig når den nærmer seg en hunn, ofte prøver den om hun er villig ved å riste i nettet hennes på en bestemt måte. Hos andre edderkopper forekommer eiendommelige paringsdanser. Noen edderkopper har dverghanner som gjerne sitter på hunnen og er mindre utsatt for angrep fra andre dyr.

Ifølge en engelsk forsker finnes det ca. 180 000–600 000 edderkopper per dekar vanlig gressmark i England, og han mener de spiser flere insekter enn alle landets fugler til sammen. Selv om masser av edderkopper fortæres av fugler, spissmus og andre dyr, spiller sikkert de overlevende en større rolle i naturen enn alminnelig antatt.

Edderkoppenes gift er dødelig for insekter og andre smådyr. Alvorlig giftvirkning hos mennesker er sjelden på våre breddegrader. Beryktet er noen sørlige arter i slekten Latrodectus: karakurten (Sør-Russland), malmignatten (middelhavsområdet), sort enke (Nord-Amerika), foruten diverse tropiske arter. I Nord- og Sør-Amerika finnes flere arter i slekten Loxosceles, blant annet Loxoceles reclusa. De lever tett innpå mennesker og er kjent for sine giftige bitt.

Se også blant annet fugleedderkopper, husedderkopp, korsedderkopp og tarantell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.