Parasittisme, levevis, strategi, der en organisme (parasitten eller snylteren) lever av én eller noen få andre vertsorganismer i en eller annen form for samliv. Parasitten har ensidig fordel av dette samlivet, mens det er til mer eller mindre skade for verten, selv om denne sjelden dør. I vanlig betydning forstås parasittisme slik at parasitt og vert er av forskjellig art.

Parasitter inndeles i temporære parasitter og stasjonære parasitter, hvorav de første bare i korte perioder har kontakt med verten (f.eks. blodsugende insekter). De fleste parasitter er stasjonære, dvs. de oppholder seg i lengre tid i eller på verten. Man skjelner mellom parasitter som lever inne i vertens legeme, endoparasitter, og dem som lever utenpå, ektoparasitter. En spesiell gruppe endoparasitter er parasittoider, insekter som er frittlevende som voksne, men som lever parasittisk på andre insekter som larver. Disse skiller seg fra andre parasitter ved at verten alltid drepes, og slik ligner parasittoider mer på predatorer. Andre organismer i en gråsone er nekrotrofe parasitter, parasitter som først dreper verten og som fortsetter å spise den etter at den er død. Disse kan også betraktes som nedbrytere.

Andre spesialformer for parasittisme er kleptoparasittisme og reirparasittisme. Kleptoparasittisme betegner at en dyreart helt eller delvis livnærer seg ved å stjele mat fra andre arter, slik for eksempel joer livnærer seg ved å stjele mat fra andre sjøfugl. Reirparasittisme betegner at en fugleart legger egg i reiret til en annen art og dermed overlater byrden ved å fôre opp ungene til andre arter. Dette gjelder mange fugler, bl.a. vår egen gjøk og trupialer i Nord-Amerika, samt gjøkveps.

I økologisk sammenheng er det nyttig å skille mellom mikroparasitter og makroparasitter. Mikroparasitter er små, tallrike parasitter som formerer seg inni verten, som regel inni cellene. Dette er virus, bakterier, og noen protozoer (trypanosomer), dvs. arter som bl.a. gir infeksjonssykdommer hos mennesker. Makroparasitter lever enten utenpå verten eller i vertens hulrom, og formerer seg ikke i verten; eksempler er flått, bendelormer og melduggsopper.

I mange sammenhenger (f.eks. vaksineprogrammer) er studier av parasittenes demografi (fordeling) nyttig. For mikroparasitter har det ingen hensikt å telle antall parasitter, så parasittens vekstrate regnes som antall verter som vil smittes av hver smittede vert. Denne vekstraten avhenger av (1) tettheten av susceptible (ikke-immune) verter, (2) hvor lenge hver vert forblir smittsom, og (3) parasittens (sykdommens) smittsomhet. Hvis vekstraten er under 1, f.eks. hvis tettheten av verter er for lav, vil sykdommen dø ut. For eksempel kan meslinger ikke eksistere i befolkninger på mindre enn 300 000 mennesker, og dette ble derfor ikke en utbredt sykdom før på 1700-tallet. Mange sykdommer skifter mellom en epidemisk fase der vekstraten er langt over 1, og en endemisk fase der vekstraten er ca. 1. I et meslingutbrudd er vekstraten ca. 20. Etter hvert som de fleste har hatt sykdommen og blir immune, blir tettheten av susceptible verter for lav og sykdommen forsvinner lokalt. Når sykdommen er borte, vil tettheten av susceptible verter øke igjen fordi det blir født nye ikke-immune barn, og dermed kan et nytt utbrudd starte. Hvor mange som må vaksineres for å utrydde en sykdom, avhenger av sykdommens vekstrate i en ikke-vaksinert befolkning, R0. Når andelen vaksinerte mennesker er større enn 1 - 1/R0, vil sykdommen dø ut. For meslinger er altså denne grensen 1 - 1/20 = 0,95; sykdommen vil altså utryddes om 95 % av befolkningen vaksineres. For røde hunder er R0 = 8, og 88 % må vaksineres for å holde sykdommen nede. R0 er alene ikke et godt mål på hvor farlig en smittsom sykdom er, f.eks. hadde spanskesyken en R0 på 2–3.

Parasitter brukes ofte også i biologisk bekjempelse. Målet er der å holde parasittens vekstrate stabilt rundt 1 mens vertspopulasjonen holdes på et lavt antall.

Hos mange parasitter forekommer et regelmessig skifte av vert, hvilket innebærer at forskjellige utviklingsstadier av parasitten lever i verter tilhørende ulike dyregrupper. Vertskifte kan også være knyttet sammen med generasjonsveksling, slik at ulike generasjoner av parasitten lever i ulike verter. For eksempel er parasittene som fremkaller malaria hos mennesket (Plasmodiumspp.), helt avhengig av spesielle arter av mygg for å fullføre livssyklusen, og for deretter å kunne overføres til andre vertsorganismer.

For endoparasitter medfører det spesialiserte leveviset ofte tilbakedannelse av organer som er av betydning for frittlevende dyr, f.eks øyne og tarm, derimot har parasitter gjerne utviklet spesielle tilheftningsorganer.

Graden av virulens (evne til å fremkalle sykdom) er viktig for parasittens suksess. Dersom mikroparasitter er svært virulente ved at de formerer seg veldig raskt innen kroppen, vil verten dø før den rekker å smitte andre. I motsatt fall, dersom parasitten formerer seg for langsomt, vil få smittepartikler produseres og verten neppe smitte andre. Parasitten vil evolvere mot en virulensgrad mellom disse ytterpunktene. Dette kan skje svært raskt. F.eks. drepte myxomatose ca. 99 % av kaninene når denne sykdommen ble introdusert til Australia i 1950, men allerede i 1952 hadde sykdommen utviklet seg til å bli langt mildere. En høy grad av virulens er med på å hindre f.eks. ebolavirus i å spre seg.

Parasittisme er et svært vanlig levevis, antakelig lever mer enn halvparten av alle levende organismer som parasitter. Særlig vanlig er parasittisme som levevis blant encellede organismer, rundormer og krepsdyr. Nær sagt alle dyr tjener som vertsorganismer for en eller flere parasitter. Flere millioner mennesker utsettes hvert år for parasitter med til dels alvorlige helsevirkninger, særlig i tropiske og subtropiske strøk. Blant utbredte parasittsykdommer kan nevnes malaria, schistosomiasis, sovesyke, elefantsyke (elefantiasis) og elveblindhet.

Hos planter skjelner man mellom halv- og helparasitter. Halvparasitter har klorofyll (bladgrønt) og suger opp anorganisk materiale fra vertsplanten, men produserer selv sine organiske stoffer. Helparasitter mangler klorofyll og opptar alle næringsstoffer direkte fra vertsplanten. Se også snylteplanter.

Studiet av parasitter og parasittisme betegnes parasittologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.