Boedaspis ensifer, en odontopleurid trilobitt fra ordovicium i Baltikum
 

. fri

Leddyr, dyrerekke av virvelløse dyr, med insekter, edderkoppdyr og krepsdyr som de største gruppene.

De ca. 1 million kjente artene leddyr utgjør omtrent 80 % av alle kjente dyrearter. Antallet individer er enormt. Leddyrene varierer i størrelse fra de minste insektene (noen snylteveps) og midd, som er ca. 0,2 mm, til den japanske kjempekrabben, hvor hannens første gangben blir over 1 meter lange.

Leddyrene stammer antagelig fra leddormer eller lignende former. Blant leddyrene finner man trolig de eneste virvelløse dyr som helt er tilpasset landlivet, og de eneste virvelløse dyr som kan fly, noe som har muliggjort en sterk økologisk spredning.

De fleste leddyr har bein, fra seks hos insektene til flere hundre hos noen tusenbeinarter.

Fellestrekk er at kroppen er inndelt i avsnitt eller ledd, men det varierer hvordan inndelingen er. Leddyrene er virvelløse, de har ikke et indre skjelett men et ytre hudskjelett, en kutikula, laget av kitin

At leddyrene er inndelt i ledd med hudskjelett, har gjort det mulig å utvikle flere måter å bevege seg på. Hudskjelettet må byttes for at dyrene skal kunne vokse.

Utviklingen er oftest forbundet med en forvandling (metamorfose) til stadier innen de oppnår kjønnsmodenhet. Et eksempel kan være sommerfuglen som gjennomgår en metamorfose når larven utvikler seg til sommerfugl i puppen. De fleste leddyr har adskilte kjønn, de er enten hann eller hunn. Foruten den vanlige formeringsmåten, er også jomfrufødsel (partenogenese) svært utbredt.

Leddyrene har utviklet et fast ytre hudskjelett, en kutikula, som utskilles av hudens celler, består av flere lag og inneholder blant annet kitin, et aminopolysakkarid. Hos mange leddyr, blant annet krepsdyr, kan kutikulaen dessuten være inkrustert med kalk. Kutikulaen danner faste, harde plater, skilt fra hverandre av mykere felter med tynnere kutikula. Dette muliggjør bevegelse idet det dannes ledd i de mykere partiene både i kropp og lemmer. Generelt dekkes hvert segment av fire plater: ryggplate, bukplate og to sideplater. Ofte smelter flere segmenter sammen til større regioner, og segmentgrensene forsvinner.

Kroppens oppdeling i avsnitt varierer hos de forskjellige underrekker og klasser: Hos edderkoppdyr er hode og bryst sammenvokst, hos dolkhaler hode og forbryst. De fleste andre har et tydelig avgrenset hode. Mange krepsdyr har hodets bakre kant forlenget til et ryggskjold. Mangefotinger (blant annet skolopendere og tusenben) har temmelig ensartede kroppsledd, mens insektene er delt i hode, bryst og bakkropp. Bryst og bakkropp er sammenvokst hos middene, som også mangler leddeling. De fleste leddyr har leddelt bakkropp, men hos edderkopper er den uleddet og hos havedderkopper rudimentær.

Oppdelingen av kroppen i segmenter med et fast hudskjelett har muliggjort mer varierte bevegelsesmåter enn hos andre virvelløse dyr. Av de mange lemmene står noen i bevegelsens tjeneste (gangføtter eller svømmeføtter) mens andre tjener sansning (følere), ernæring (munnføtter, gripeklør), åndedrett (gjelleføtter), eller de er omdannet til andre formål.

Hudskjelettet har overflødiggjort hudmuskelsekken som leddormene har, og ført til sterkt differensierte, tverrstripede muskler. Den sekundære kroppshulen, coelom, er sterkt redusert. I stedet ligger de fleste organene i et stort kroppshulrom, haemocoel, omgitt av blod. Blodkarsystemet er åpent, og vener mangler. Fra et rørformet hjerte på dyrets ryggside fører arterier blodet til organer og vev, hvorfra det føres tilbake til hjertet, hvor det oppsuges i spalteåpninger, ostier. Hjerte og arterier har klapper som sørger for at sirkulasjonen foregår i bestemte baner. Blodkarsystemets utvikling står i forhold til åndedrettsorganene. Hvor åndedrettsorganene er lokalisert på bestemte kroppsavsnitt, som hos høytstående krepsdyr, er blodkarsystemet sterkt utviklet. Hos insektene, som har et meget forgrenet trakésystem, er årenettet redusert. Enkelte leddyr har disse organene redusert, og oksygenopptaket skjer ved hudånding. Tarmen er delt i tre hovedavsnitt: for-, midt- og baktarm. Fortarmen og baktarmen er kledd med kutikula. Ekskresjonsorganene varierer sterkt, bare hos primitive former forekommer en segmental anordning.

Sentralnervesystemet, som ligger på buksiden, minner i sin primitive form om leddormenes «taustigesystem». I hvert kroppsledd ligger to nerveknuter (ganglier) tett sammen eller forbundet med en tverrstreng. Gangliene i de enkelte ledd forbindes dessuten ved to langsgående nervestrenger, som i dyrets forende bøyer opp omkring svelget og fører på oversiden av det inn til hjernen, som kan oppnå betydelig størrelse og utvikling. Parallelt med en mer intim forbindelse av leddene i de enkelte kroppsavsnitt følger ofte en sammensmelting av bukgangliene til større nerveknuter. Fra sentralnervesystemet fører nervestrenger til sanseorganer, lemmer og indre organer.

Leddyrene er rikt utstyrt med sanseorganer. Mange har to slags øyne: punktøyne og sammensatte øyne (fasettøyne). Luktesansen er særlig konsentrert på antennene, smakssansen oftest i munnhulen, men visse insekter har smaksorganer også på fotleddene. Sanseorganer som oppfatter lydsvingninger forekommer også, særlig høyt utviklet er tympanalorganene hos gresshopper.

De fleste leddyr har atskilte kjønn, ofte med stor forskjell på hann og hunn. De plommerike eggene gjennomgår superfisiell furing, en særegen furingsmåte som ikke kjennes fra andre dyregrupper. Utviklingen er oftest forbundet med en forvandling (metamorfose) til stadier innen de oppnår kjønnsmodenhet. Foruten den vanlige formeringsmåten, er også jomfrufødsel (partenogenese) svært utbredt. Hudskifte, forvandling, eggproduksjon m.m. reguleres av hormoner.

Det harde ytre skjelettet gjør at vekst bare kan skje ved hud- eller skallskifter. Før hudskiftet oppløses de indre deler av den gamle kutikulaen; den løsner fra huden, som danner en ny. Den gamle revner, som oftest langs ryggen, og dyret kan krype ut. Den nye er bløt, og lengdeveksten kan bare finne sted i denne perioden før kutikulaen herdes.

De nålevende leddyrene omfatter 18 klasser fordelt på 6 underrekker. Flere systematikere samler Hexapoder og Myriapoder i underrekken Uniramia. 

Omfatter alle grupper med seks bein.

Hågvar, E. B. (2010). Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. Universitetsforlaget, Oslo.

Lokki, J. (red.) (2003). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr. (Til norsk ved Lauritz Sømme). Bertmark Norge.

Pechenik, J. A. (2015). Biology of the invertebrates. 7th edition. MacGraw-Hill Education.

Totland, G. K. og Steigen, A. L. (2016). Dyreriket - en zoologisk reise. Universitetsforlaget, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. mai 2014 skrev Olga Lytvynova

Det er ikke mulig å studere dyr uten bilder.

26. mai 2014 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Olga. Godt poeng. Vi jobber med å få på plass flere bilder :) Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

26. mai 2014 svarte Kjell-Olav Hovde

Nå begynner det å hjelpe i denne artikkelen. Så takk for spark bak :) Kjell-Olav

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.