kulturplanter

1. Planter som dyrkes for sitt næringsinnhold kan grupperes i matvekster og fôrvekster. Næringsstoffinnholdet kan være mer eller mindre spesialisert: stivelse, fett, sukker, mineraler, vitaminer og fiber i vekslende mengder. Blant matvekstene står kornartene i første rekke. Dernest kommer rot- og knollvekster, grønnsaker, frukt- og bærvekster. Mange slag i denne gruppen står på overgangen til, eller kunne gjerne regnes til, gruppene 2 og 3.
2. Planter som gir nytelsesmidler: krydder, stimulanser, råstoff til fremstilling av gjærede drikker. Her er et grenseområde mot gruppe 4.
3. Industri- eller tekniske vekster. Disse gir fibrer (tekstiler, tauverk, papir og så videre), olje eller fett, kork, trematerialer, brensel, kautsjuk, gummi, parfyme, garve- og fargestoffer med mer.
4. Legemiddel- og giftplanter.
5. Prydplanter, som også overlapper flere av de ovennevnte.
6. Grunnforbedringsplanter har en indirekte verdi ved sin levirkning, evne til sandbinding eller ved å pløyes ned som grønngjødsling.

De eldste kulturplantene er hvete, bygg og hirse, som har vært dyrket i mer enn 7000 år. Ris, soyabønne, lupin, åkerbønne (bønnevikke, hestebønne) har vært dyrket i mer enn 4000 år. Havre, rug, ert, lusern, fôrvikke, bete, gulrot og flere kålslag har vært kjent i 2000–4000 år. Fôrnepe (turnips), kålrot, kløver med flere er 400–500 år gamle. Fôrgressartene (eng- og beitevekster) er blant de yngste som egentlige kulturplanter (200–300 år). Potet har vært dyrket i cirka 300 år i Europa, men mer enn 3000 år i Amerika.

Det største antall kulturplanter stammer fra tropiske og subtropiske strøk: det sørvestlige Asia, Indonesia, Etiopia, europeiske middelhavsland, Mellom- og Sør-Amerika. For mange kulturplanter finnes så nærstående ville arter at disse trygt kan regnes som stamformer. For andre og ikke nødvendigvis de eldste kulturplanter er opprinnelsen vanskelig å klarlegge.

• plante
• planteforedling
• landbruk