Potet er en ung kulturplante i Europa, hvor den bare har vært dyrket i cirka 300 år.
Kulturplanter er planter som blir dyrket, det vil si sådd eller plantet på jord som blir stelt med jordbearbeiding, gjødsling og andre tiltak. Et videre begrep er nytteplanter eller nyttevekster.
Fordi overgangen mot viltvoksende arter er glidende, er det umulig å angi hvor mange plantearter som kan regnes som kulturplanter, men det dreier seg om flere tusen arter på verdensbasis og et hundretalls arter for Norge. Kulturplantene kan grupperes på flere måter. En vanlig måte å dele dem inn på er etter formålet med å dyrke dem. Her ligger fokus på hva plantene brukes til.
Dette er planter som dyrkes for sitt næringsinnhold. Næringsstoffinnholdet kan være mer eller mindre spesialisert: stivelse, fett, sukker, mineraler, vitaminer og fiber i vekslende mengder. Blant matvekstene står kornartene i første rekke. Andre viktige matvekster er protein- og oljevekster, rotvekster, grønnsaker, og frukt- og bærvekster. Enkelte vekster kan ha ulike formål, for eksempel at de brukes både til mat og til fôr. Tradisjonelle fôrplanter utgjøres av gras og grovfôr-vekster, men korn og visse andre vekster kan også anvendes som fôr i form av kraftfôr.
I overkant av 30 prosent av jordbruksarealet i Norge brukes til dyrking av korn. Det er store regionale forskjeller. På Østlandet er det aller meste av arealet korn, mens på Vestlandet og i Nord-Norge er kornarealet svært begrenset. Arter som bygg, havre, hvete og rug blir dyrket i Norge. Tidligere brukte vi mye bygg og rug til grøt, flatbrød, lefser og tilsvarende. Havre ble også mye brukt i grøt. Etter hvert har hvete gått over til å bli det dominerende matkornet, mens bygg og havre mer brukes til kraftfôr. Bygg har tradisjonelt sett også blitt brukt til brygging av øl, en tradisjon som er på vei tilbake, og der dyrking av maltbygg har blitt en nisje. Dyrking av rug er begrenset i Norge.
Av proteinrike vekster er det i Norge mest aktuelt å dyrke ert og åkerbønne (hestebønne). Av oljevekster er raps og rybs mest vanlig. De anvendes som mat eller som tilsats i kraftfôr til husdyr. Belgvekster som erter og åkerbønne samler sitt eget nitrogen fra luften og det kan derfor spares på nitrogengjødslingen. Dessuten gir både disse og oljevekstene en god ettervirkning året etter dyrkingen. Dette kan komme korn og andre vekster til gode. De har få felles sykdommer med korn, de gir mulighet for å bruke andre ugrasmidler enn de som brukes i korn, og de kan høstes med vanlig skurtresker.
Til denne gruppen hører potet, rotvekster som kålrot, nepe og bete, samt de mange grønnsaker vi kjenner til. Norge produserer rundt 40 prosent av grønnsakene vi spiser. For potet og rotvekster er andelen langt høyere. Mesteparten av produksjonen skjer på Østlandet og kystnære strøk i Sør-Norge. Grønnsaker som tomat, paprika og agurk krever mye varme og blir derfor dyrket i veksthus. Solfangere og fiberduk blir brukt på friland for å få i gang veksten av grønnsaker tidligere om våren og for å beskytte plantene mot frost og andre skader.
Det blir dyrket frukt og bær i store deler av landet. Bærdyrkinga i Norge omfatter dyrking av bringebær, jordbær, solbær, rips og stikkelsbær. Det blir også dyrket bjørnebær og hageblåbær, men disse har mindre betydning i Norge. Fruktslaga som dyrkes i Norge kan deles inn i to hovedgrupper: kjernefrukt og steinfrukt. Plomme og kirsebær er steinfrukt, mens eple og pære er kjernefrukt. Vilkåra for frukt- og bærdyrking er svært varierende i Norge; klima og jord er avgjørende faktorer som begrenser hvor det kan dyrkes frukt og bær. Skal frukttre utvikles tilfredsstillende, kreves god drenering, varm, dyp jord og en lun og solrik vokseplass. I motsetning til mange andre matplanter er frukt klonformerte. Det vil si at man i de fleste tilfeller lager et nytt tre ved at en podekvist fra et mortre podes på en grunnstamme. Det nye treet blir dermed en genetisk identisk kopi av mortreet.
Hele 65 prosent av det norske jordbruksarealet brukes til dyrking av gras og grovfôr. Det er ofte snakk om flere arter som dyrkes sammen og som anvendes som fôr til drøvtyggere som ku, sau, hest og geit. Tradisjonelt sett har timotei, engsvingel og rødkløver vært mye brukt i norske eng- og beiteblandinger, men gjerne med innslag av andre arter avhengig av bruksområde og geografi. Flerårig raigras har blitt mer populært de senere år og tåler intensiv drift med mange slåtter godt. Engbelgvekster som dyrkes i Norge er særlig rødkløver og hvitkløver, men også alsikekløver og luserne. Andre aktuelle grasarter er hundegras, raigras, bladfaks, engrapp og engkvein, men det fins også andre. Hva gjelder grønnfôr er det snakk om arter som brukes som ettårige kulturer. Her finnes raigras-typer som italiensk (toårig) og Westerwolds raigras (ettårig), men også fôrmargkål, fôrraps, og grønnfôrblandinger med korn, ert, vikke og enkelte andre ettårige arter.
Dette er planter som dyrkes for å anvendes som nytelsesmidler. Det kan være som krydder, stimulanser eller råstoff til fremstilling av for eksempel ulike gjærede drikker. Grensene mellom denne kategorien vekster og matvekster kan være flytende. For eksempel anvendes bygg til framstilling av øl. Av kryddervekster som tradisjonelt har blitt dyrket i Norge kan nevnes karve, kvann og bergmynte (oregano), men vi kan også dyrke en lang rekke andre krydder, som timian og basilikum.
Dette er vekster som dyrkes for industri- eller tekniske formål. Disse gir fibrer (tekstiler, tauverk, papir med mer), olje eller fett, kork, trematerialer, brensel, gummi, parfyme, garve- og fargestoffer med mer. Skogstrærne, som også på sin måte dyrkes og foredles, kalles vanligvis ikke kulturplanter. Eksempel på tradisjonelle fibervekster som tidligere ble dyrket i Norge i et visst omfang var lin og hamp. Her var det stenglene som ble anvendt. Frøene kunne også brukes til olje, hvorav linoljemaling var vanlig.
Dette er planter som anvendes, eller oftest tidligere har blitt anvendt som legemiddel- og giftplanter. Tidligere var legemidler i stor grad basert på planter, men dette har endret seg. Arter som ble dyrket for medisinsk formål var for eksempel legevendelrot og legeveronika. Av giftplanter fins for eksempel absint (malurt). På latin har legeplanter ofte artsnavnet officinalis etter slektsnavnet, og dette speiler bruken som legemiddel. Mange av legeplantene ble innført til Norge med klostrene under middelalderen, men plantene kom også inn via handelsfolk og andre som reiste. På enkelte kulturhistoriske plasser i landet kan det stå igjen plantebestand som trolig kan ha forvillet seg fra klosterhager og lignende. Enkelte innførte arter som spansk kjørvel står i dag på listen over invasive arter.
Dette er planter som dyrkes først og fremst for sin estetiske verdi. Disse kan overlappe med flere av de ovennevnte grupper. Prydplanter har blitt dyrket i tusenvis av år. Her fins i dag et stort antall arter å velge mellom, og de fleste er innført fra andre deler av verden. Roser, peoner, prydbusker og trær av ulike slag plantes ut og stelles i hager og parker rundt om i landet. Hagekunst og kunnskap om eksotiske planter er et fagområde i vekst. Samtidig fins det også en interesse for å anvende opprinnelige, lokale vekster. Dette for at hagen skal gli inn i det naturlige landskapet.
Dette er planter som dyrkes for å skape le mot vind og vær, for sin evne til å hindre jorderosjon eller ved å forbedre jorda gjennom grønngjødsling. Eksempler på innførte arter som har blitt anvendt i veikanter er blomsterlupiner og bladfaks. Disse er flerårige og sprer seg lett, og mange av disse artene står i dag på listen over invasive arter. For grønngjødsel i jordbruket anvendes oftest ettårige belgvekster som vikke, perserkløver eller blodkløver, og disse blandes gjerne med rasktvoksende arter som honningurt, havre, oljereddik eller andre.
De eldste kulturplantene er hvete, bygg og hirse, som har vært dyrket i mer enn 7000 år. Ris, soyabønne, lupin og åkerbønne har vært dyrket i mer enn 4000 år. Havre, rug, ert, lusern, fôrvikke, bete, gulrot og flere kålslag har vært kjent i 2000–4000 år. Nepe (turnips), kålrot, kløver med flere er 400–500 år gamle. Fôrgressartene er blant de yngste som kulturplanter (200–300 år) selv om de har blitt anvendt i beitebruk og slått før dette. Potet har vært dyrket i cirka 300 år i Europa, men mer enn 3000 år i Amerika.
Det største antall kulturplanter stammer fra varmere områder av verden som Sentral-Asia, Middelhavslandene, Sørøst-Asia, Øst-Afrika og Mellom- og Sør-Amerika. For mange kulturplanter finnes så nærstående ville arter at disse trygt kan regnes som stamformer. For andre og ikke nødvendigvis de eldste kulturplanter er opprinnelsen vanskelig å klarlegge. Norge og Nord-Europa har et fåtalls kulturplanter som antas å stamme herfra. Dette gjelder først og fremst fôrvekster som alsikekløver og timotei, men også krydderurter som kvann og karve.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.