klær av /Unsplash. Falt i det fri (Public domain)

klær

Klær er en fellesbetegnelse som rommer klesplagg til alle deler av kroppen, både undertøy, yttertøy, pentøy, arbeidstøy, avslapningstøy og støy til spesielt bruk slik som badetøy eller forklær.
Av .
Klær kan brukes for å pynte seg eller markere status. Bunaden er et eksempel på begge deler. Her er kronprinsesse Mette-Marit i sin Hardangerbunad, med skinnende hvitt forkle med innfelt hardangerbroderi.
Kronprinsparet
Av /NTB Scanpix.

Arabernes løstsittende burnus er blitt til gjennom århundrers erfaring ved opphold i Jordens varmeste strøk. Den er spesielt utformet for å beskytte kroppen mot sol og overoppheting.Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Inuitenes skinnanorakk gir den best mulige beskyttelse mot varmetap i sterk vind og kulde. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Sportstøy er utformet for å gi effektiv fordamping av svette og minske elementer som luftmotstand. Sykkeldrakter, slik som den Thor Hushovd bærer på bildet, er nøye gjennomtenkte slik at de passer for sporten.

Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
På slutten av 1500-tallet ble korsettet tatt i bruk. Katarina av Medici foreskrev for eksempel at kvinner av høy byrd skulle snøre seg slik at livlinjen ble rundt 15 tommer. Denne deformering av kroppen startet kvinnene med i meget ung alder. Dette maleriet fra 1762 viser Marie Antoinette som barn, stramt snørt i korsett.
Av .
En del yrkesgrupper, som denne hovslageren, bruker forklær for å beskytte kroppen og klærne fra arbeidet.
/Unsplash.

Klær er noe som bæres på og som dekker kroppen. Klær er som oftest laget av tekstiler, men kan også lages av andre materialer, slik som skinn, lær, plast, papir, planter eller metall. Sammen med sko og aksessoarer (tilbehør) som belter, vesker, klokker, tørklær eller smykker, danner klær antrekk. Samlinger av klær kalles garderober.

Faktaboks

etymologi:

flertall av norrønt klæði; klede

Klær er flertall av klede, som igjen er en forkortelse av kledebunad og en parallell til husbunad. Klær og innredningstekstiler, eller kledebunad og husbunad og er de to viktigste formene for tekstiler i våre daglige liv.

Typer

Klær deles inn i kategoriene undertøy, tøy og yttertøy. I Norge skiller mange også mellom sommer- og vintertøy, og mellom klær for ulike anledninger, slik som arbeidstøy, hjemmeklær, treningsklær og nattøy.

Framstilling

Når klær lages av tekstiler, må fiberen spinnes til tråd, som så danner stoff gjennom ulike bindinger. Veving er den absolutt viktigste av disse og en svært gammel teknikk. Strikking er en nyere teknikk som fikk stor betydning på 1900-tallet. Vevde stoffer kan draperes på kroppen eller klippes og syes til mer eller mindre kroppsformede plagg. Klærnes form og egenskaper er også avhengig av etterbehandlinger som gis garn, stoff og klær i form av for eksempel farging og pressing. Mange ulike håndverk er dermed involvert i klesproduksjon, slik som spinning, farging, veving, strikking og søm.

Produksjon av klær og andre tekstiler er svært tidkrevende. Det ble i store deler av vår historie hovedsakelig utført som husflid og med lokale håndverkere, supplert med import av luksusvarer. Handel med luksuriøse tekstiler er svært gammel. Tekstilindustrien var en vesentlig del av den industrielle revolusjon og handelen med klær og stoffer økte betraktelig. Tekstilindustri har mange steder, som i Norge, vært viktig i industrialiseringen av landet. Teko-industrien var en av landets største næringer før den ble flagget ut og nedlagt i andre halvdel av 1900-tallet. Spesielt fra 1980-tallet har masseproduserte, billige klær fra fattige land ført til et fall i priser og kvalitet, og eksplosjon i mengden importerte, nye klær og eksporterte bruktklær.

Funksjoner

Klær har mange funksjoner:

Beskyttelse

Klær beskytter mot kulde, varme, vind, sand, insekter, vann, sol, kjemikaler, luftforurensninger og våpen, bakterier og virus. Ofte må klær konstrueres for å beskytte mot flere ulike farer samtidig, slik som at brannuniformer isolerer mot varme og farlige gasser, og friluftsklær beskytter mot sol, vind, insekter og risp. I helsesektoren er klær en viktig del av smittevernet med ansiktsmasker og hele drakter. Klærs evne til å beskytte mot kulde er avhengig av hvor mye luft som finnes i stoffet og mellom lagene i klærne, hvordan vind og vann holdes ute, og hvordan fuktigheten fra kroppen transporteres vekk. I Norge er en lag-på-lag bekledning med ull innerst, alternativt i fukttransporterende syntetiske materialer, vanlig i friluftsliv og for barn. Ytterst bæres da vind- og vanntette plagg, og mellom finnes, om det er nødvendig, et mellomlag også av ull eller syntetisk materiale. Bomull og andre cellulosematerialer er uegnet i aktiv utendørsbekledning fordi de suger til seg fuktighet, klapper sammen og derfor slutter å isolere.

Kamuflasje

Klær kan brukes til å skjule kroppen. Enkelte mener kamuflasje i sammenheng med jakt er opprinnelsen til klær. Kamuflasje er viktig i krig og jakt. I vid forstand kan det å kle seg likt som sine omgivelser, og dermed unngå oppmerksomhet, også forstås som kamuflasje. Det motsatte av kamuflasje er klær som gjør bæreren ekstra synlig. Dette er viktig i trafikken, på fjellet og på sjøen, men også røde selskapskjoler kan sies å ha denne egenskapen.

Pynt

Klær pynter kroppen. Det finnes menneskelige kulturer uten klær, men ikke uten pynt. Klær gis ofte et attraktivt utseende gjennom ulike teknikker for farging (trykk, batikk, ikat), gjennom vevde og strikkede mønstre (gjennom ulike flerfargede bindinger og mønstringer), kantinger med bånd, blonder og kniplinger, eller gjennom sydd dekorasjon (broderier, applikasjoner). I europeisk historie har kvinneklær vært mer pyntet enn menns, etter at den borgerlige klassen fikk makt på bekostning av adelen på 1800-tallet.

Klær brukes også til å forme og deformere kroppen, hovedsakelig fordi det i sin samtid har blitt oppfattet som attraktivt. Snørte føtter og forlengede halser kjenner vi fra andre kulturer, mens korsetter og formende undertøy som BH og hold-in-undertøy er noe vi kjenner fra vår egen. Dekorasjon av kroppen omfatter også tatoveringer, arrdannelser, deformeringer og smykker, med mer.

Status

Klær brukes til å vise rikdom, dyktighet og god smak. I mange kulturer, og også vår egen litt tilbake i tid, var status knyttet til å ha overdådig pyntede klær med overflod av kostbare materialer og tidkrevende dekorasjonsteknikker. For å beskytte nasjonens økonomi har vi derfor i lange perioder hatt luksusforbud, noe som innebar at bare landets øverste elite hadde lov å bære luksuriøse stoffer som silke, eller bestemte farger. I dag er det mer status å ha et neddempet ytre, men med detaljer som peker mot evne og vilje til å følge klesnormer og god smak. Dette gjelder i særlig grad menns klesdrakt, men kvinner kan også, med Thorstein Veblens begrep «stedfortredende forbruk», vise sin manns velstand og i økende grad sin egen suksess gjennom dyre smykker eller kostbare klær.

Tildekking

Nakenhet er ikke lov i vårt samfunn, bortsett fra på svært begrensede steder og i spesielle situasjoner. Klær, eller rettere sagt det å dekke kroppen, er dermed pålagt alle i samfunnet. Klærne inngår i ulike religioner. I kristendommen inngår de i form av fortellingen om Adam og Eva, som i historien om syndefallet oppdaget at de var nakne. Hvor mye, og hva av kroppen som må dekkes for at en person ikke skal være naken, varierer med kjønn og alder, men også med kultur, religion og i tid.

Ulike regler for nakenhet og tildekking mellom kulturer skaper ofte konflikt og diskusjon. Det er ikke uvanlig med diskusjoner om tildekking av hodet og ansiktet, for eksempel i form av forbud mot hijab, eller ansiktsdekkende bekledning. Reglene for tildekking er ofte stedbestemt, for eksempel har det i Norge vært slik at kvinner skulle dekke hodene i kirken, mens det motsatte har vært gjeldende for menn. Tildekkingen har også vært avhengig av sivilstand, i hvert fall for kvinner. Løst hår og bart hode har vært tegn på en ugift kvinne, en distinksjon som delvis er bevart i bunader.

Yteevne

Klær kan brukes for å forbedre kroppens yteevne, for eksempel i sport. Svømmere kan svømme raskere og slalåmkjørere kjøre raskere, hoppere hoppe lenger og hockeyspillere tåle mer støt. Det finnes derfor detaljerte regler for bekledning i mange sportsgrener. Klær har bidratt til å utforske ellers utilgjengelige områder som dype hav og verdensrommet. Mange nyvinninger og teknisk utvikling av klær er gjort i det militære, for eksempel størrelsessystemet. Etter at romfarten ble etablert, har mye forskning om klær blitt gjort for å nå mål den bransjen har satt seg.

Identitet

Klær gjør det enklere å se hvem noen er. Dette utnyttes for eksempel i sport og krig der alle på samme lag har like klær. Uniformer gjør det mulig å raskt gjenkjenne bestemte roller og posisjoner i et samfunn. Uniformert politi har en virkning, også uten at politibetjenten foretar seg noe. Bruken av uniformer i rettsvesenet, helsesektoren og i servicenæringer som transport, post eller handel gir oversikt over de ulike rollene i samfunnet. Klær brukes for å markere kjønn. Viktigheten av dette varierer i tid og i forhold til alder. Klær kan også brukes for å uttrykke hvem en selv ønsker å være. De fleste vil først og fremst følge klesnormer og ikke kle seg for avvikende, men for enkelte mennesker kan klær brukes for å leve seg inn i det å være en person av motsatt kjønn, eller en person fra en annen tid. Klær påvirker ikke bare de som ser dem, men i enda høyere grad bæreren selv. Det å kle seg for en anledning gjør dermed at bæreren i en viss forstand blir omskapt til det anledningen fordrer. Dette er noe mange vil oppleve som positivt når de er kledt til fest eller friluftsliv, men klesdrakt kan også brukes som tvang, som i fangedrakter. En type klesdrakt kan bevisst velges for skape en stemning, slik som i vikingmiljøet.

Garderober

Garderobe betegner opprinnelig et stort skap til oppbevaring av klær, og brukes fortsatt i en slik konkret betydning om et rom for oppbevaring av klær eller skifting. I overført betydning brukes ordet om en samling av klær, enten om en persons klær – min garderobe – eller om deler av denne, for eksempel festgarderobe. Klærne i garderoben kan omtales i mindre grupper.

Vi har gode kunnskaper om norske garderober på midten av 1800-tallet gjennom Eilert Sundts forskning. Siden den gang har antallet klær vokst i takt med velstandsvekst og vektlegging av høyere vaskehyppighet og tilpasning til stadig flere anledninger. I dag kjennetegnes norske garderober av å være store, ikke bare sammenlignet med tidligere tider, men også med andre land.

Klær i husarbeidet

Stell og vask av klær er tids- og kunnskapskrevende deler av husarbeidet. Produksjon av klær var i store deler av vår historie også en del av husarbeidet og arbeidsåret. Det å utstyre en mann for lofotfisket krevde for eksempel flere arbeidstimer enn selve fisket. Barneklær ble oftest sydd i hjemmet til rundt 1960-tallet, da konfeksjonsindustrien også omfattet ferdigsydde klær for barn.

I dag inngår innkjøp, stell og vask av klær, samt det å holde orden og oversikt i en stadig voksende garderobe, i husarbeidet. Arbeid med klær har i økende grad blitt oppfattet som kvinnearbeid. Tidligere var tekstilarbeidet med stell og vedlikehold en integrert del av mange store mannsdominerte arbeidsplasser, som i sjøfart, fangst, fiske, militære og skogsarbeid.

Klær og kjønn

I vår tid er det stor forskjell på klær og klesnormer for kvinner og menn i alle aldre. Slik har det ikke alltid vært. Det finnes kulturer der kjønnene var mer likt kledd, for eksempel i vikingtiden. Barn var likt kledd i en drakt med klare feminine trekk til et stykke inn på 1900-tallet. En enkelt kjole, «kolt» ble brukt på småbarn uavhengig av kjønn. I dagens påkledning er kvinnenes klær mer fargerike, mer kroppsnære, mer individuelle og mer dekorerte enn mannens. Dette skillet går tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Før det hadde manns- og kvinneklær like mange farger, dekorasjonsteknikker, kniplinger, broderier, trange strømper, høye heler og til en viss grad også korsetter. Tradisjonen med en enklere, mørkere, mer dempet og mindre individuell drakt stammer fra borgerskapets fremvekst på bekostning av adelen. Den påkostede fargerike mannsdrakten var et kjennetegn ved adel og geistlighet, mens den dempede drakten var borgerskapets effektive og maskuline arbeidsantrekk. Dressen slik vi kjenner den i dag er et resultat av denne maktforskyvningen. Dressen gir menn en standardpåkledning som utstråler troverdighet, effektivitet og viser vilje til å innordne seg. Kvinner mangler en tilsvarende effektiv påkledning, men kan oppnå noe av samme virkning gjennom å bruke dress eller drakt. En slik påkledning vil normalt feminiseres noe ved hjelp av detaljer som høye hæler, løst hår eller smykker.

I klar kontrast til tidligere tiders uvilje mot å markere kjønn på småbarn blir vår tids babyer og smårollinger utstyr med kjønnsmarkeringer fra første dag. Det er ikke undersøkt hvorfor man har et så stort behov for en kontinuerlig markering av kjønn. Samtidig som den symbolske markeringen av kjønn vokser, er det også en økning i oppmerksomhet mot det komplekse og problematiske i forholdet mellom sosialt og biologisk kjønn. Det er flere som ikke føler de hører hjemme i et eller «sitt» kjønn (se kjønnsinkongruens).

Mye av den kvinnelige påkledningen er elementer og plagg hentet fra mannens garderobe. Det samme er ikke tilfelle den motsatte vegen. Jenter og kvinner kan bruke menns klær uten store sosiale omkostninger. Er hun tilstrekkelig feminin, i den betydning at hun har et utseende som ligger nære idealene for kvinners utseende, vil hun gjennom å bruke menns klær kunne skape en kontrast som fremhever hennes femininitet. Den samme virkningen vil kvinneklær på menn sjelden gi, men det finnes en del unntak, mest innenfor underholdningsindustrien. I Vesten oppfattes det å gå i skjørt eller kjole for en mann som noe svært problematisk. Et unntak, som mer enn noe bekrefter regelen, er skottenes kilt. At menn verden over går, eller i det minst har gått, kledt i plagg med klare likhetstrekk med skjørt eller kjoler i form av kaftaner, saronger og lignende blir ikke lagt merke til. Heller ikke at skjørt på menn var en selvsagt ting i vikingtid og middelalder, og at de lange buksene tross alt ikke er spesielt gamle.

I dag tillegges kvinners utseende større vekt enn mens, og kvinner forventes å være mer opptatt av klær, enn menn. Å kle en kvinne er vanskeligere i vårt samfunn enn å kle en mann. Normene er mer uklare og valgmulighetene større. Dette kan også sies motsatt, ved at menn har færre valgmuligheter og mer standardiserte klær og klesnormer. Ser vi på antall klær som anskaffes, skiller eldre menn seg ut med færre anskaffelser. Kvinner i alle aldre og yngre menn derimot skaffer like mye klær.

Klesnormer

Sammensetninger av ulike klær, sammen med sko og ofte også tilbehør som smykker og belter, danner til sammen et antrekk, det vi har på oss. Sammensetningen av klær til antrekk gjøres som oftest av den enkelte, men i profesjonelle sammenhenger med mye vekt på utseende vil dette arbeidet gjøres av en stylist. En del klær hører sammen i faste par, slik som to like sokker eller en todelt dress. Skjorten, derimot, som er svært vanlig sammen med en dress, er ikke en bestemt skjorte, men en skjorte som passer dressen, anledningen og bæreren.

Det å sette sammen plagg til antrekk krever at man tar hensyn til ulike krav. Disse kravene kan omtales som klesnormer, eller som uskrevne (og noen ganger skrevne) regler for hvordan vi skal gå kledd. Det å være i stand til å kle seg riktig tolkes som regel som en persons evne å tilpasse seg og passe inn blant andre mennesker. Sentrale klesnormer er å kle seg til rett kjønn og alder, men hva som er riktig og hvor rigide slike regler er i endring. Videre er det avgjørende at klærne oppfattes som rene. I formelle anledninger er kravene til velstelte klær høyere enn for uformelle fritidsklær. I friluftsliv og sport er derimot kravene til at klærne passer til vær, aktivitet og ferdighetsnivå større.

Menn kan bruke de samme klærne i flere anledninger, enten det er en dress med skjorte og slips eller vi snakker om jeans og genser. Tilpasningen av klærne til kroppen er også enklere, med mindre kroppsnære plagg. Dette gjør at kvinners garderober ofte er større enn menns. Innen sport og friluftsliv er det lite forskjell på kvinner og menn, og gjerne en tendens til at kravene til at klærne er riktig for anledningen kan være strengere for menns klær.

Kropp og klær

Det er et sammensatt forhold mellom kroppen og klærne, slik de ulike funksjonene klær har tydelig demonstrerer. Klærne kan skjule, forme, beskytte og smykke kroppen, og kroppen former klærne. Dette gjelder både rent fysisk gjennom å gi klærne form, men også fordi den måten vi ser klærne vil være formet av vårt syn på kroppen. Et slips ser annerledes ut på en mann enn på en kvinne, og korte skjørt eller dype utringninger vil oppfattes ulikt ut fra bærerens alder og vekt, og andre kjennetegn. Valg av klær handler derfor ikke bare om at klærne skal passe innbyrdes og til anledningen, men like mye at de skal passe til kroppen i sammenheng med dette.

Klær og mote

Klær omtales i en del sammenhenger som mote, ikke minst på engelsk, der «fashion» kan betegne både en industri og en kulturell prosess der endring står sentralt. Påstandene om at klær – mer enn andre ting – preges av mote, gjentas ofte, men er ikke like lett å belegge empirisk. Hus, møbler, biler og det meste annet endres også, og kan være lettere å datere enn klær. Mange av de plaggene som bruker i dag har lang historie og klær som er 100, 50 eller 10 år gamle kan brukes uten at de blir lagt merke til som umoderne.

Betydningen av mote for klær økte da billig, importert bomull gjorde det mulig med flere og rimeligere klær på begynnelsen av 1800-tallet. Den billige bomullen kom som en følge av slavearbeid på de amerikanske bomullsmarkene. Dette var første gang i historien at en råvare for klær ble lettere tilgjengelig. Det var i særdeleshet kvinners garderober som ble billigere og mer omfangsrike. Dette muliggjorde raskere endringer i klærnes utseende, og dermed hyppigere moteendringer. Slutten av 1800-tallet og særlig første halvdel av 1900-tallet preges av mote som et hierarkisk system. Mote var eksklusiv og dyr. Masseproduksjonen av klær gjorde «mote», forstått som de siste nyheter, økonomisk tilgjengelig for de aller fleste i vestlige land, mens utviklingsland i økende grad ble forsynt gjennom bruktklær-eksport. Denne prosessen har blitt omtalt som en demokratisering av moten. En annen måte å se det på, var at mote som statusgivende hierarkisk system kannibaliserte seg selv. De stadig raskere «moteendringer» og stadig billigere klær har ført til at andre forhold enn mote gir status. Mer vekt kan legges på kroppens utseende, på måten klærne kombineres til antrekk, eller på egen stil og smak.

Konflikter

Klær brukes for å skape fellesskap og gjenkjennelighet, eksempler på det er de gule vestene i Frankrike, bunadsgeriljaen i Norge og bruk av masker under opptøyer i Hongkong. Mange grupper får kallenavn etter de klærne de bruker, som brunskjorter, gråbrødre, hvitsnipp-yrker. Som fremmed kan det både være galt å kle seg likt som den lokale befolkningen, og å ikke kle seg som den. I Norge kan det eksempelvis skape debatt dersom innvandrere går i bunad, eller ikke følger norske normer for avkledning, sport og badetøy eller tilstrekkelig varm påkledning av barn i barnehage og skole. Enkeltplagg, som hijab, kan få oppmerksomhet langt utover det som praktiske hensyn tilsier, og fungere som et symbol på større kulturelle forskjeller. Til tross for at mange mener at folk bør få gå kledd som de vil, skaper klær likevel konflikt og diskusjon. I praksis vil de aller fleste mennesker tilstrebe å kle seg slik det er forventet, spesielt i arbeidslivet, men også i privat selskapelighet, sport og fritid, med et lite unntak for frie yrker.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg