bladlus

Bladlus. 1) Vinget vivipar (levendefødende) hunn. 2) Hann. 3) Vinget hunn i nest siste utviklingstrinn. 4) Ovipar (eggleggende) hunn. 5) Vingeløs vivipar hunn. 6) Intermediær vivipar hunn.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Bladlus er en gruppe insekter i ordenen nebbmunner. Gruppen er relativt artsrik og det er beskrevet omkring 5000 arter i verden, hvorav 313 arter finnes i Norge.

Faktaboks

Også kjent som

Aphidoidea

Bladlus hører til underorden plantelus i overfamilien Aphidoidea og alle er i familien Aphididae. Bladlus lever av å suge plantesaft og kan ha en komplisert livssyklus med en rekke ulike generasjoner og vertskifter.

Beskrivelse

Bladlus er omtrent 2 millimeter lange. De har en tynnhudet og pæreformet bakkropp, tre par ben og antenner med tre til seks ledd. Bladlus varierer i farge, og det finnes grønne, brune, røde og svarte arter.

Bladlus kan være både med og uten vinger, og denne variasjonen forekommer innad i samme art. Om et individ får vinger bestemmes av flere forskjellige faktorer, som populasjonstetthet (berøringseffekt), næringstilgang og daglengde. Vingene er tynne og glassklare, og forvingene er langt større enn bakvingene.

De fleste arter av bladlus har to rørliknende strukturer på ryggen som avgir alarmferomoner. Alarmferomoner er duftstoffer som har som hensikt å varsle de andre individene i en bladluskoloni om trusler som rovinsekter eller parasitter. Mange arter utskiller også store mengder sukkerholdige ekskrementer kjent som honningdugg fra tarmen. Dette skyldes at plantesaften inneholder mer sukker enn proteiner, og at bladlusene derfor må kvitte seg med overskuddet av sukker. Dette ekskrementet er svært ettertraktet av enkelte andre insekter, særlig av maur (se under) og bier. I perioder med mye bladlus kan honningbiene trekke på honningdugg. Da får vi det som kalles lusehonning eller skogshonning. Den er ofte mørkere og fyldigere en vanlig honning fra nektar. Honningdugg gir også god grobunn for svertesopper, hvilket ofte fører til et svart belegg på bladlusbefengte planter.

Levevis

Generasjonsveksling

Av .
Lisens: CC BY 3.0

Alle bladlusarter har mange generasjoner hvert år. De fleste arter har generasjonsveksling mellom ukjønnede og kjønnede generasjoner, kjent som heterogenese. Om sommeren har bladlusene flere etterfølgende ukjønnede generasjoner, kjent som partenogenetiske generasjoner. De ukjønnede generasjonene består av vingede eller uvingede hunner. Disse hunnene er vivipare, og reproduserer ved å føde levende nymfer uten noen forutgående befruktning (noen ganger kalt jomfrufødsel). Bladlus har ufullstendig forvandling, og går i de fleste tilfellene gjennom fire nymfestadier.

Om høsten har bladlusene kjønnet formering. Den kjønnede generasjonen består av vingede hanner og vingeløse ovipare hunner som etter paring legger befruktede egg som overvintrer. Disse eggene klekkes til våren, og gir opphav til den neste ukjønnede (partenogenetiske) generasjonen. Opptreden av hanner og hunner hos bladlus reguleres av faktorer som daglengde, temperatur og næringstilgang, og variasjonen er dermed helt avhengig av årstid.

Planteverter

Mange arter av bladlus kan leve på forskjellige planter. Andre er derimot spesialisert på en enkelt planteart. Mange arter foretar også et vertskifte i sammenheng med generasjonsskifte. Dette kan for eksempel være ved at vårgenerasjonene lever på treaktige planter (primærvert) og sommergenerasjonene på urteaktige planter (sekundærvert). Eggene legges alltid på primærverten og overvintrer. Eksempler på vertvekslende arter er rød eplebladlus som vertveksler mellom eple og groblad, havrebladlus mellom hegg og havre, og salatrotlus mellom poppel og salat.

Maur

Av /Wikimedia Commons.
Lisens: CC BY 4.0

På grunn av bladlusenes honningdugg har det utviklet seg et spesielt samspill mellom maur og bladlus. Maurene melker bladlusene for honningdugg, mens bladlusene får beskyttelse fra maurene. I enkelte tilfeller er dette samspillet (symbiose) så spesialisert at man nærmest kan anse bladlusene å være maurens "husdyr". Gul jordmaur har for eksempel bladluskolonier som lever på planterøtter i reiret sitt i bakken. Når en en dronning forlater reiret for å starte et nytt samfunn, tar hun med seg bladlusegg for å også starte en ny koloni av disse. Det finnes også eksempler på maur som tar bladlusegg inn i reiret for overvintring, for så å bære dem ut igjen på vertsplanten om våren.

Skader

Bladkrølling på morell som følge av bladlus
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Bladlusenes saftsuging fører til ulike planteskader som bladkrølling, misvekst, skrumpete frukter og galler. Ettersom bladlus gjerne opptrer i kolonier og formerer seg svært hurtig, særlig i tørre somre, kan de føre til store skader på kulturplanter. Vingete bladlus kan bli spredt over store områder med vinden, og dette gjør det mulige skadeomfanget fra bladlus stort. En rekke arter er også bærere av mange virussykdommer på planter, og saftsugingen kan overføre virus fra plante til plante.

Bladlus har flere naturlige fiender, som marihøner og deres larver, larver av blomsterfluer og gulløye, rovteger, snylteveps, styltefluer og snyltesopper.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg