Bladlus. 1) Vinget vivipar (levendefødende) hunn. 2) Hann. 3) Vinget hunn i nest siste utviklingstrinn. 4) Ovipar (eggleggende) hunn. 5) Vingeløs vivipar hunn. 6) Intermediær vivipar hunn.

KF-bok. begrenset

Bladlus, insektoverfamilie i ordenen nebbmunner, Hemiptera. Artsrik overfamilie som er delt i 8 familier. De viktigste bladlus på urteaktige planter, løvtrær og busker tilhører familiene Aphididae,og gallebladlus, Pemphigidae,og på nåletrær familiene bartrelus, Adelgidae,og barklus, Lachnidae.Dvergbladlus, Phylloxeridae,som den beryktede vinlusen hører til, er hos oss bare representert ved eikebladlus. Det er påvist ca. 300 bladlusarter i Norge.

Bladlus er ca. 2 mm lange, med tynnhudet eggformet bakkropp, 3–6 leddete antenner og 3 par ben. Noen arter er grønne, andre brune, røde eller svarte. Vingeløse og vingete individer finnes innen samme art. Om et individ skal få vinger bestemmes av populasjonstetthet (berøringseffekt), næringstilgang og daglengde. Vingene er tynne og glassklare og forvingene langt større enn bakvingene. De fleste arter har på bakkroppen 2 ryggrør hvor det avgis alarmferomoner, duftstoffer som varsler de andre individene i en bladluskoloni om angrep av rovinsekter eller parasitter. Mange arter utskiller også store mengder sukkerholdige ekskrementer, honningdugg, fra tarmen, som er svært ettertraktet, særlig av maur og bier. Ekskrementene gir god grobunn for svertesopper, hvilket ofte fører til et svart belegg på bladlusbefengte planter.

Alle bladlusarter utvikler mange generasjoner om året. De fleste har generasjonsveksling mellom ukjønnete og kjønnete generasjoner. En rekke ukjønnete generasjoner finnes om sommeren. De består av vingete eller uvingete hunner (vivipare). Hunnene reproduserer seg ved å føde levende unger uten noen forutgående befruktning, gjerne kalt «jomfrufødsel», se partenogenese. Den kjønnete generasjonen består av vingete hanner og vingeløse hunner (ovipare) som etter paring legger egg om høsten. Eggene overvintrer. Opptreden av hanner og hunner hos bladlus reguleres ved faktorer i omgivelsene, bl.a. daglengde og temperatur.

Planteverter. Mange arter lever på forskjellige planteslag, andre er spesialisert på en enkelt planteart. Videre har mange arter et vertskifte, dvs. vårgenerasjonene lever på treaktige planter (primærvert) og sommergenerasjonene på urteaktige planter (sekundærvert). Eggene legges alltid på primærverten og overvintrer. Eksempler på vertvekslende arter: rød eplebladlus som vertveksler mellom eple og groblad, havrebladlus mellom hegg og havre m.fl., salatrotlus mellom poppel og salat. Hos arter som f.eks. grønn eplebladlus forekommer alle stadier på eple, mens f.eks. ferskenbladlus i veksthus lever utelukkende partenogenetisk (i sørligere land kan den legge egg som overvintrer).

Skader. Bladlus lever av plantesaft, og saftsugingen fører til ulike skader som bladkrølling, misvekst, skrumpete frukter, galler osv. Da bladlus gjerne opptrer i kolonier og formerer seg svært hurtig, særlig i tørre somrer, kan de føre til store skader på kulturplanter. Vingete bladlus kan bli spredt over store områder med vinden. En rekke arter er også vektorer for mange farlige virussykdommer på planter, dvs. at de ved saftsugingen overfører virus fra plante til plante.

De naturlige fiendene til bladlus er bl.a. marihøner og deres larver, larver av blomsterfluer og gulløye, rovteger, snylteveps og snyltesopper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.