Tusenbein

av iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Tusenbein, klasse av leddyr i underrekken Myriapoda. Tusenbein har levd på jorda siden Devon for 400 millioner år siden. Det er kjent ca. 10 000 nålevende arter, hvorav de fleste lever i tropene, men mange også i Europa og Nord-Amerika.

Hos de fleste artene er kroppen langstrakt og sylindrisk. Hos nordiske arter varierer størrelsen varierer fra 3 - 47 mm, men det finnes en art i Afrika, med navn Archispirostreptus gigas, som er 38 cm lang. Kroppens ledd er ensartete, ofte runde i tverrsnitt. Huden er ofte hard pga. avleiringer av kalsiumsalter, men lett gjennomtrengelig for vanntap. Mange arter har kjertler som utskiller frastøtende stoffer, og som holder angripere på avstand. Det kan være blåsyrelignende stoffer, som noen arter kan sprute langt ut fra kroppen. Hodet har flere punktøyne og et par følere eller antenner, som består av åtte ledd tett besatt med sanseorganer. Tusenbein har bitende munndeler med en overleppe, overkjever og underkjever, i likhet med munndelene hos insekter.

Med få unntak har hvert kroppsledd to par bein. Det skyldes at to og to segmenter har vokst sammen. Unntak er første kroppssegment som danner en krage bak hodet, og de tre neste, som bare har ett par bein. Det samme gjelder noen av de bakerste leddene. Ingen tusenbein har tusen bein, men antallet varierer fra 11 til 375 par. Blant norske arter har Ophiulus pilosus flest bein med 117 par. Når tusenbein går, beveger beinene seg i ulike faser, slik at det ser ut som en bølge langs kroppen. Tusenbein har færre kroppssegmenter som nyklekkete, men etter hvert utvikles flere segmenter og bein med tilvekst bakerst.

Ikke alle tusenbein har sylinderformet kropp. Det gjelder bl.a. penseltusenbein som har en myk kutikula uten kalk. De fleste er ganske små, har en flattrykt kropp med tretten par bein, og pensellignende børster på siden av kroppssegmentene. Kuletusenbein, som tilhører ordenen Glomerida, har tette, skinnende ryggskjold. Som beskyttelse, ruller de seg sammen til en tett kule. De blinde artene innen ordenen Polydesmida er også forholdsvis flattrykte. De har vanligvis nitten kroppssegmenter med vortelignende utvekster på ryggen og utstående plater på sidene.

Tusenbein er særkjønnete. Hos hannene er åttende og niende beinpar ofte omdannet til paringsorganer, mens hunnenes kjønnsorganer er lite synlige på utsiden av kroppen. Paringen er sjelden observert, men er en meget komplisert prosess. Hannen utskiller forførende luktstoffer, og spermiene overføres til hunnens organer. Eggene legges i jorda.

Tusenbein lever av planter og råtnende planterester. For å unngå vanntap holder de seg ofte skjult på fuktige steder om dagen, men er aktive om natten. Hvis de føler seg truet, kan mange arter rulle seg sammen som i en spiral. Tusenbein er viktige for nedbryting av organisk materiale i jorda, som en del av næringsstoffenes kretsløp. I tropiske områder tilsvarer tusenbeinenes nedbryting den rollen meitemark har hos oss.

Det er funnet 36 arter av tusenbein i Norge, men noen av dem er innført og finnes bare innendørs, for eksempel i veksthus. De norske artene varierer i størrelse fra 3 - 40 mm. De fleste norske artene tilhører ordenen Julida, som har den typiske sylinderformete kroppsbygning. En vanlig art er Ommatoiulus sabulosus, som blir 30 - 40 mm lang, har to gule striper på ryggen og 100 par bein. Til denne ordenen hører også Cylindroiulus punctatum, som blir 25 mm lang, og Proteroiulus fuscus på ca. 12 mm, som er de vanligste tusenbein her i landet. Blant penseltusenbein er Polyxenus lagurus, som er 2 – 3 mm lang, eneste representant for ordenen Polyxenida her i landet. Den er kjent fra store deler av Sør-Norge, men er lite undersøkt. Da er det mer vanlig å finne kuletusenbeinet Glomerus marginata, som blir opptil 15 mm langt, og ruller seg sammen til en kule.

Tusenbein kan av og til komme inn i hus. Ifølge Folkehelseinstituttet (www.fhi.no) gjør de ingen skade. En vanlig art er børstetusenbein, Polyxenus lagurus. Man bør ikke bruke kjemiske midler, men feie dem opp og kaste dem ut. 

G. Andersson, m.fl. (2005). Mångfotingar. Myriapoda. Nationalnyckelen. Artsdatabanken, Uppsala.

R. Lokki, (red.). (2003). Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. (Norsk utg. ved L. Sømme). Bertmark Norge.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.