Antennene er korte og kraftige, hos mange arter sterkt forgrenet. Øynene er utstående. Munndelene er bitende, men sterkt reduserte, og de tar ikke næring til seg. Forvingene er omdannet til svingkøller.
Artene utvikles som parasitter i andre insekter, spesielt sikader, sand- og jordbier, men i utlandet finnes de også på børstehaler, gresshopper, teger, maur og fluer.
Med få unntak lever hunnen hele sitt liv, bortsett fra som første stadiums larve, inni vertsinsektet. Alle hunner er vingeløse, noen få frittlevende har ben og antenner, men majoriteten er larvelignende uten tydelige ben og kroppssegmentering. Bare bakkroppen stikker ut mellom to av vertens bakkroppssegmenter. Det meste av kroppen er fylt med ovarier.
Hannene er kortlivede, små, 1,5–4 mm lange, mørkebrune eller svarte insekter med skjøre vinger som har redusert ribbenett.
Hannenes oppgave er å finne en hunn; befruktningen foregår inni kroppshulen til hunnen, hannen gjennomborer hennes kropp på et tilfeldig sted.
Hunnen legger flere tusen egg. Larvene, såkalte triungulinlarver, er frittlevende, livlige dyr. De klekker mens de ennå befinner seg på morens vertsinsekt. Når dette kommer til en blomst, eller i tilfelle bier et bol, hopper de av og graver seg ved første anledning inn i et nytt voksent insekt eller en insektlarve.
Etter første hudskifte forvandles de til trege, uformelige larver som lever av blodvæske inni verten (se hypermetamorfose). Den parasitterte (stylopiserte) verten får avvikende utseende med lite utpregede kjønnskarakterer og deformert bakkropp.
Viftevingenes plassering i systematikken har vært gjenstand for uenighet. Noen plasserer dem som en familie av biller. Larvene minner meget om larvene hos plasterbiller og Rhipiphoridae. Viftevinger flyr som billene med bakvingene og har bitende munndeler.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.