Kutikula brukes i zoologien om flere former for beskyttende lag. Det brukes om virvelløse dyrs panser eller hudskjelett, om de ytterste lagene av pattedyrenes hår og om det ytterste forhornede laget av overhuden hos mange dyr.

Faktaboks

Uttale
kutˈikula
Etymologi
av latin, diminutiv av cutis, ‘hud’

I botanikken brukes kutikula om hinnen som dekker plantenes overhud, epidermis, på alle stengler og blad.

  • Les mer om kutikula i botanikken her.

Virvelløse dyr

Hos mange virvelløse dyr er et utvendig, ikke cellulært, fast dekkende lag dannet ved utsondring fra kroppens ytre cellelag, den såkalte epidermis. Kutikula forekommer hos alle leddyr og rundormer. Den kan dekke dyrets ytre overflate som et panser eller hudskjelett, som gir fest for muskler. Skallet hos bløtdyr kan også betraktes som en slags kutikula, som beskytter dyrene mot ytre skader.

Kutikula er karakteristisk for alle leddyr, men er litt forskjellig i struktur hos forskjellige klasser. Den utskilles fra epidermiscellene. Ytterst dannes en ganske tynn epikutikula, som er vannavstøtende, og består av lipoproteiner under et lag av fett. Størsteparten av hudskjelettet kalles prokutikula, og er bygget opp av kitin, som er et polysakkarid, og av proteiner. Kutikula hos krepsdyr er også forsterket med kalk, og skiller seg fra insektenes på denne måten. Kutikula ligger som plater på utsiden av kroppen. Den er ikke like tykk overtalt, men er tynnere og mindre herdet i leddene. Det gjelder både i selve kroppen, og i bein og andre ekstremiteter. Dette er vesentlig for dyrenes bevegelighet.

Det stive skjelettet hindrer vekst, og dyrene må skifte kutikula gjennom flere hudskifter i sin utvikling og oppvekst. Det gamle skjelettet går delvis i oppløsning, og dyret trekker seg ut av sitt gamle skinn. Under dannes det en ny og helt lys kutikula, som strekker seg før den herdner. Herding er kompliserte kjemiske prosesser, slik at kutikula igjen blir stiv og farget.

Rundormer som er en meget artsrik rekke i dyreriket, har vanligvis en forholdsvis tykk kutikula, bygget opp av flere lag. Det ytterste laget består av fett og karbohydrater. Innerst er et lag med elastiske fibre, som gjør at kutikula kan bøyes og strekkes. Det gir muligheter for litt vekst mellom hudskifter. Likevel er det vanlig at rundormer skifter kutikula flere ganger i dyrets liv.

Kutikula finnes også hos flere andre mindre dyregrupper. Både pølseormer og korsettdyr har en kitinholdig kutikula. Hos taglormer er kutikula kollagenhodlig, som hos rundormer. Bjørnedyr har en kutikula som i likhet med forholdene hos leddyr, må skiftes når de vokser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg