Snutebille fotografert i Papua New Guinea.

Corel. Begrenset gjenbruk

Snutebiller, overfamilie i ordenen biller, omfatter i Norge fem nært beslektede familier. Snutebillene er nært beslektet med barkbillene og svært tallrike, med over 40 000 kjente arter i verden, derav ca. 370 i Norge. Hodet er trukket frem til en snute med bitemunn i spissen. På sidene sitter de knebøyde følehornene, som er kølleformet i toppen. Hos mange arter bruker hunnen snuten til å bore et hull som hun legger egg i. Flyvingene kan være redusert. De fleste er små, 1–5 mm, men de største norske, bl.a. gransnutebille, kan bli 15 mm, og noen utenlandske opptil 70 mm. Snutebiller er planteetere, og et stort antall er skadedyr av stor betydning for kulturplantene. Larvene er som oftest gulhvite, fotløse og krumbøyde og lever enten innvendig i røtter, stengler, treverk, blad, blomster, frukter og frø eller under bark og i jorden utvendig på røtter. Både som biller og larver kan derfor snutebiller være farlige skadedyr på kulturplanter. Eksempler er eple-, erte-, gran-, løv-, korn-, jordbær-, nøtte- og rotsnutebille.

Av de norske familier er de egentlige snutebiller, Curculionidae, størst med ca. 300 arter, men enkelte innlemmer også barkbiller i denne familien. Nest størst er Brentidae med over 50 små, langsnutede arter uten knebøyde antenner, de fleste i slekten Apion. Til Attelabidae med 12 norske arter, hører bladrullerene, der larvene utvikles inne i en «sigar» av et blad som lages av de voksne billene. Familien Anthribidae, også med 12 norske arter, har larver som utvikles i morkent trevirke. Den siste familien, Nemonychidae, har bare to norske arter, den vanligste lever i granblomster.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.