Råk i Nordvestpassasjen.

Corel. begrenset

Arktis. Drivis i Arktis med skrugard. Fotografert av F. Nansen under Fram-ekspedisjonen 1893–96.

Aschehoug. begrenset

Moskusfe er særlig utbredt på Grønland. Arten ble overført til Svalbard i 1920-årene.

Corel. begrenset

Isbjørn.

Corel. begrenset

Fra Fram-ekspedisjonen 1893–96. H. Johansen og S. Scott-Hansen måler solhøyden på isen ved Fram sommeren 1895.

Aschehoug. begrenset

Arktis, hav- og landområdene omkring Nordpolen. Det finnes ingen naturlig, generelt vedtatt grense av Arktis mot sør. Tidligere ble polarsirkelen (66° 33ʹ n.br.) ofte benyttet, men dette er en lite hensiktsmessig avgrensning, da det nord for denne breddegrad finnes strøk med naturforhold vi ikke ville betegne som arktiske (det nordlige Norge).

På den annen side finnes det områder med utpreget arktiske forhold langt sør for polarsirkelen (det sørlige Grønland). Skal man trekke en skillelinje, synes tregrensen velegnet. Har lavlandet i nord ikke skog, vil landskap og klima ha en karakter som det faller naturlig å betegne som arktisk. Tregrensen mot nord faller stort sett sammen med en linje gjennom steder med en middeltemperatur for juli på 10 °C.

Denne «10°-isotermen» tangerer nordkysten av Norge, passerer over Island og svinger sørover til henimot 50° n.br. ved Labrador. Videre fanger den inn de nordlige kyststrøk av Canada og Alaska, svinger på ny sørover til nærmere 50° n.br. ved Aleutene og Beringhavet, for til slutt å ta med tundraen langs nordkysten av Russland.

Denne grensen ligger mellom ca. 52° og 71° n.br. og omfatter et areal på ca. 26 mill. km2, hvorav ca. 8 mill. km2 er land, resten hav. Midtpunktet i dette veldige området faller ikke sammen med Nordpolen, men ligger nær nordkysten av Ellesmere Island.

Den sentrale del av Arktis er Polbassenget, som sammen med randhavene vanligvis kalles Polhavet. Det kan betraktes som en nordlig fortsettelse av Atlanterhavet, og er et arktisk «Middelhav» mellom det amerikanske og det eurasiatiske kontinent. Derimot har Polhavet forbindelse med Stillehavet bare gjennom det ca. 100 km brede og meget grunne Beringstredet. Selve Polbassenget ble først nøyere kjent i løpet av 1960–1970-årene.

Vi vet nå at det ikke, som tidligere antatt, dreier seg om et eneste stort bekken, med dybder på 4000–5000 m. Oppbygningen er langt mer komplisert. Bl.a. løper det en svær undersjøisk fjellkjede, Lomonosovryggen, fra området nord for Novosibirskije Ostrova (Nysibirøyene) tvers over Polbassenget mot Grønland.

Fra dybder på omkring 4000 muh. hever bunnen seg til 2000–3000 muh. og deler Polbassenget i to deler, som hver har sitt særpreg, det amerasiatiske og det eurasiatiske basseng. I området nord for Svalbard er det målt dybder på over 5000 muh. (Fram-dypet), mens dybden på selve polpunktet er ca. 4000 meter.

Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav, hvor bunnen utgjøres av den såkalte kontinentalsokkel: Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Barentshavet er, bortsett fra mindre partier, grunnere enn 400 m. Den sørvestligste del er isfri hele året. Også i Karahavet holder dybden seg stort sett langt mindre enn 400. Drivisen er gjerne tett i dette havområde og skaper vanskeligheter for skipsfarten.

Fortsetter vi østover, kommer vi til de enda grunnere rand-havene: Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Dybdene er ikke over 200 m, og kontinentalsokkelen er på sine steder opp til 700 km bred. Nord for Alaska og tilstøtende deler av Canada ligger Beauforthavet. Her er kontinentalsokkelen langt smalere, og dybden over store områder betydelig større enn i de andre randhav. De store øyene i det kanadiske polararkipel er skilt av sund som leder sørover og østover, dels til Hudson Bay, dels til Baffinbukta og Davisstredet vest for Grønland, beryktede farvann i forbindelse med de mange forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen (se ekspedisjoner i Arktis).

Den del av Den nordatlantiske strøm som flyter nordover utenfor kysten av Norge, deler seg i to grener. Den ene går nordover langs vestkysten av Spitsbergen, for deretter å synke ned under det kaldere, men mindre salte arktiske overflatevannet. Denne tilførsel av varmt vann sørfra gjør at vi selv midtvinters har en stor bukt med åpent vann vest for Spitsbergen.

Den andre grenen, Nordkappstrømmen, flyter inn i Barentshavet, og gjør seg sannsynligvis gjeldende så langt øst som i Karahavet. Også gjennom Beringsstredet får Polhavet tilførsel av temperert vann sørfra, selv om mengden selvsagt er langt mindre. Alt i alt kommer det imidlertid mer vann inn gjennom dette stredet enn det flyter ut igjen mot Stillehavet.

I havområdet nord for Alaska og vest for det kanadiske arkipel danner vannmassene i de øverste lag en mektig, kretsformet strøm som sirkulerer i samme retning som urviseren. Dette er først og fremst blitt kjent gjennom driften av de store «is-øyene», mektige, flate isfjell som brytes av fra breene på nordkysten av Ellesmere Island. De største av dem kan være flere km tvers over og har i flere tilfeller dannet base for drivende vitenskapelige stasjoner.

Store deler av Polhavet er dekket med drivis. Isens utbredelse er omtrent dobbelt så stor tidlig på våren som utpå sensommeren. Lengst mot nord ligger isgrensen i Svalbard–Barentshav-sektoren, lengst mot sør ut for østkysten av kontinentene, hvor kalde strømmer fra nord fører drivisen med seg. Store områder av randhavene er vanligvis helt eller delvis fri for is noen måneder i sommersesongen, og selv i det sentrale Polbassenget finnes det her og der råker og strekninger med åpent vann.

Ved direkte frysing kan isen bli 2–3 m tykk i løpet av vinteren, men ved gjentatte skruinger, når vind og strøm presser flakene opp og over hverandre til skrugarder, kan tykkelsen av ismassene bli atskillig større, opp til 20–30 m og mer. Det meste ligger selvsagt under havoverflaten, som en «is-kjøl». Drivisens undervannstopografi, med de nedstikkende partiene under skrugardene, er blitt registrert i detalj når undervannsbåter i de siste 50 år har foretatt tokt under isen.

Det er klare indikasjoner på at utbredelsen av havisen i Arktis minker i takt med et varmere klima. I perioden 1970–2000 minket isdekkets areal med ca. 3 % per tiår.

Nord for Norge ligger Svalbard, som omfatter Spitsbergen med nærliggende øyer, samt Bjørnøya, Hopen, Kong Karls Land og Kvitøya. Lenger øst finner vi Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), en samling større og mindre øyer, som er helt eller delvis dekket av breer. Sør for dette øyriket ligger Novaja Zemlja, som hovedsakelig består av to store øyer, skilt fra hverandre ved et meget smalt strede. Den sørlige øya er forholdsvis lav og flat, den nordlige atskillig høyere, med store nedisede områder.

Nord for Mys Tsjeljuskin (Kapp Tsjeljuskin), det nordligste punkt på det eurasiatiske kontinent, ligger Severnaja Semlja, oppdelt i tre store og flere mindre øyer. Store brekapper er også her et fremtredende trekk ved landskapet. Nordøst for Lena-deltaet, mellom Laptevhavet og Øst-Sibirhavet, kommer vi til Novosibirskije Ostrova, som består av tre hovedøyer, alle relativt lave.

De østligste av de russiske arktiske øyer er Ostrov Vrangelja (Wrangeløya) og den vesle Ostrov Gerald (Heraldøya). Den russiske fastlandskysten fra Kvitsjøen til Beringstredet består hovedsakelig av lavt tundraland. Fjell av betydning finnes bare enkelte steder, først og fremst på Tajmyr og i områdene øst for Lena og øst for Omolon.

Også de arktiske kyststrøkene av det nordamerikanske kontinent er stort sett relativt lavtliggende tundra. Hudson Bay danner her en mektig, men meget grunn innbuktning i øst. Det kanadiske polararkipel omfatter en lang rekke øyer.

De største er: Baffin Island, Victoria Island, Ellesmere Island, Banks Island, Devon Island, Melville Island, Prince of Wales Island og Axel Heiberg Island.

Flere av øyene er innskåret av dype fjorder, og særlig mot øst er fjellrike og bredekte områder karakteristisk for landskapet. Det høyeste fjellet, Barbeau Peak (2616 moh.), finner vi langt nord på Ellesmere Island. Grønland er det polarland som når lengst mot nord. En liten øy ved nordkysten, Kaffeklubben Ø, på 83° 40ʹ n.br., er det nordligste landområdet på Jorden.

Omkring 85 prosent av Grønland er dekket av en enorm innlandsis. Noe lenger øst, på 71° n.br., ligger Jan Mayen. Vulkanen Beerenberg (2277 moh.), setter sitt preg på hele øya.

Det sentrale Arktis er et dyphavsbasseng som har fått sin nåværende form siden begynnelsen av tertiærtiden (65 mill. år). Det består av et østlig basseng, det eurasiske, hvor det nå foregår havbunnsspredning langs en undersjøisk, vulkansk spaltesone. Den fortsetter sørover gjennom Nansenstredet, hvor den ligger rett utenfor Svalbard.

Det eurasiske bassenget begrenses av en undersjøisk terskel mot det kanadiske bassenget, hvor havbunnsspredningen har opphørt. Mange steder finnes rester av eldre, kontinental jordskorpe og kompliserte forkastningssystemer innenfor dette bassenget.

Kontinentene rundt det arktiske havet har brede kontinentalsokler med avsetningsbergarter fra Jordens mellomalder (250–65 mill. år) og nyere tid (<65 mill. år). Mange steder er det funnet store mengder olje og gass.

Skandinavia, Grønland og det østlige Canada er gamle urkontinenter som en gang hang sammen. De består av sterkt omdannede bergarter fra urtiden (&gt;600 mill. år), med yngre fjellkjeder fra oldtiden (600–250 mill. år) langs randene mot Ishavet og Nordatlanteren. Landet øst for Mackenzie River og Alaska tilhører den unge Kordillerefjellkjeden.

I asiatisk Arktis ligger Uralfjellene med avsetningsbergarter fra oldtiden. Den fortsetter nordover til Novaja Zemlja, Tajmyr og Severnaja Zemlja. Øst for elven Lena til Tsjukotka består landet av fjellkjeder fra Jordens mellomalder og helt i øst – ved Beringhavet – fra Jordens nyere tid.

Mellom disse fjellkjedene i det nordlige Russland, Sibir og det nordvestlige Canada er gamle urkontinenter dekket med mange kilometer tykke, flatliggende lag av avsetningsbergarter fra alle aldre fra sen oldtid til nyere tid.

Svalbard og det nordøstlige hjørnet av Grønland er geologisk mangfoldig og innehar en nøkkelstilling mellom vestlig og østlig Arktis.

Island og Jan Mayen er unge vulkanøyer som oppstod under den atlantiske havbunnsspredningen.

Istidene, fra for 2 mill. til 10 000 år siden, har formet det arktiske landskapet vesentlig. Fjorder er typiske landskapsformer skapt av isbreer. Ismassene presset landområdene ned, og mange steder stiger landet fremdeles opp av havet etter at presset er blitt borte. Innlandsisen akkumulerte imidlertid så mye vann at havnivået var mye lavere enn i dag. Slik kunne bl.a. dyr og mennesker vandre på tørt land over Beringstredet til Amerika i slutten av istiden.

Store deler av de arktiske landområdene er ubebodde, og folketettheten i de bebodde strøk er liten. Den innfødte befolkningen viser mange felles trekk og det opprinnelige livsgrunnlaget er jakt, fangst og fiske.

I den eurasiske delen av Arktis lever mange av reindrift, dels som halvnomader med reinhjorder. Meget få har i dag en helnomadisk livsstil. Livsmønsteret har nok endret seg til dels radikalt, etter hvert som folk sørfra er flyttet inn. Nye former for virksomhet er blitt satt i gang og naturmiljøet er stedvis påvirket av industriell virksomhet.

På begge sider av Urals nordlige utløpere og på Tajmyr bor samodiske (nenetsere, enetsere, nganasanere), finske (komiere) og ugriske folkeslag (khantiere). Lenger østover bor, tyrkiske (jakutere, dolganere), tungusiske (evenkere, evenere) og paleo-asiatiske folkeslag (jukagirere, tsjuktsjere, korjakere). Disse teller til sammen omkring 850 000 mennesker; Mange av dem holder imidlertid til sør for det vi egentlig regner som Arktis.

Nord-Amerikas arktiske strøk og Grønland er bebodd av inuitter (eskimoer), som vel er det mest utpregede polarfolk. De snakker en rekke beslektede dialekter og kom sannsynligvis en gang over Beringstredet fra Asia mot slutten av istiden. De teller i dag ca. 150 000 mennesker.

I det nordlige Alaska og langs en sone fra Mackenzie-deltaområdet til sørlige deler av Hudson Bay i Canada bor også indianere tilhørende den atabaskiske gruppen (Na'Dene) i subarktiske strøk. Innslaget av fast bosatt hvit befolkning i Arktis har økt betydelig, spesielt i den russiske delen. Det dreier seg i stor utstrekning om folk som er ansatt i oljeproduksjon, gruver og beslektede industrielle anlegg, infrastruktur, statsadministrasjon og på militære anlegg, handelsstasjoner og vitenskapelige stasjoner.

I tillegg kommer de som midlertidig er opptatt med petroleums- og andre ressursundersøkelser. Olje- og gassforekomster blir utnyttet, og mange flere er påvist, både i russiske og amerikansk del av Arktis. Dette har ført til konflikter om bruken av naturressursene – spesielt med fastboende. Store tundraområder og vassdrag er til dels ødelagt gjennom trafikk på barmark og forurensing i forbindelse med oljeleting og gruvedrift.

I Russland er det anlagt flere havnebyer og en rekke stasjoner langs Nordøstpassasjen. Denne såkalte nordlige sjøruten blir holdt åpen en stor del av året, til dels ved hjelp av svære isbrytere, enkelte drevet med atomkraft. Målet er å kunne nå havnene i nord med skip året rundt.

Helt til årene etter den første verdenskrig var store deler av Arktis ingenmannsland. Ved en traktat som ble undertegnet i Paris den 9. feb. 1920 og trådte i kraft 14. aug. 1925 ble Norge tildelt overhøyhet over Svalbard, og den 8. mai 1929 ble Jan Mayen lagt inn under Norge.

Nordmenn hadde i lang tid hatt fangstaktivitet på Grønland, og i 1931 foretok H. Devold en privat okkupasjon av Eirik Raudes Land på nordøst-Grønland. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske regjering. Danskene klaget imidlertid saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, og i 1933 ble Danmark tilkjent suvereniteten over Grønland (se Grønlandssaken).

I Canada ble det allerede i 1907 fremsatt forslag om en kanadisk sektor, men en offisiell innlemmelse av sektoren ble først vedtatt av senatet i 1925. Den begrenses i vest av meridianen 141° v.l., mot øst av 60° v.l. og delvis av en linje gjennom farvannene mellom Grønland og det kanadiske polar-arkipel, mens sektoren vest for 141° v.l. til Beringstredet er forbeholdt USA.

Sovjetunionen erklærte i 1926 å ha overhøyhet over alt land i sektoren mellom meridianene 32° 04ʹ ø.l. og 168° 50ʹ v.l. Dermed falt områdene ved Ostrov Viktorija og Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), hvor nordmenn hadde fangstinteresser, innenfor den sovjetiske (nå russisk) sektor.

Barr, Susan: Norway's polar territories, 1987, isbn 82-03-15689-4, Finn boken

Berg, Kåre: Polarheltene : norske pionerer i Arktis og Antarktis, 2003, isbn 82-7694-124-9, Finn boken

Berg, Roald: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 2, 1995, isbn 82-00-22394-9, Finn boken

Dowdeswell, J.A. & Michael Hambrey: Islands of the Arctic, 2002, isbn 0-521-81333-6, Finn boken

Hansson, Rasmus: Norge og polarområdene, 1998, isbn 82-7177-498-0, Finn boken

Holland, Clive: Arctic exploration and development, c. 500 B.C. to 1915, 1994, isbn 0-8240-7648-6, Finn boken

Kirwan, L.P.: A history of polar exploration, 1962, Finn boken

Nuttall, Mark & Callaghan, Terry V., red.: The Arctic : environment, people, policy, 2000, isbn 90-5823-087-2, Finn boken

Stonehouse, Bernard: North Pole, South Pole : a guide to the ecology and resources of the Arctic and Antarctic, 1990, isbn 1-85375-056-5, Finn boken

Sugden, David: Arctic and Antarctic : a modern geographical synthesis, 1982, isbn 0-631-13085-3, Finn boken

Swaney, Deanna: The Arctic, 1999 (Lonely planet), isbn 0-86442-665-8, Finn boken

Vaughan, Richard: The Arctic : a history, 1994, isbn 0-7509-2256-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.