spretthaler

Spretthaler er små, vingeløse leddyr. De fleste spretthaler er 1 – 2 mm lange, men det finnes arter fra 0,2 mm og opptil 17 mm i kroppsstørrelse.

Spretthaler deles i to grupper:

• Leddspretthaler er langstrakte med tydelig leddeling.
• Kulespretthaler er mer eller mindre kuleformet.

Spretthaler har en bred geografisk utbredelse og har tilpasset seg de fleste terrestriske miljøer på jorda, inkludert kyst- og høyfjellsområder, tropiske skoger, ørkener, dype grotter og begge polene. Mange arter er tilpasset områder knyttet til vann, selv om de er en landlevende gruppe. Deres kutikula er svært vannavstøtende, noe som hindrer dem i å bryte vannoverflaten.

Spretthalene er meget tallrike både når det gjelder arter og tettheten av individer der de lever. I en stor undersøkelse av jordbunnsfaunaen i norske barskoger ble det ofte funnet mellom 50 000 og 100 000 spretthaler per kvadratmeter jord. De fleste artene lever i de øverste lagene av jordsmonnet, mens noen går dypere.

Med sin evne til å tåle lave temperaturer har spretthaler fått stor utbredelse i arktiske områder, hvor de også er meget tallrike. Undersøkelser av faunaen i forskjellige typer jordbunn på Svalbard, viste at 30 000–50 000 spretthaler per kvadratmeter var vanlig. I den næringsrike jorda under et fuglefjell ble det funnet 400 000 individer per kvadratmeter. Arten Hypogastrura tullbergi er en av de mest tallrike på Svalbard. Det er flere arter av spretthaler som er assosiert til isbreer og andre snøkledde områder, blant disse er gletsjerlopper, som vi finner i Alpene.

Spretthaler kan også forekomme i veksthus, hvor blant annet kulespretthaler av slekten Sminthurus kan gjøre skade. Særlig kan det bli gnag på saftige plantedeler av unge agurkplanter og tomatplanter. Om spretthaler kommer inn i hus, er det ingen grunn til bekymring. Forskjellige arter kan følge med potteplanter eller ved, men kan ikke gjøre skade.

Spretthalene lever av planterester, sopphyfer og bakterier. Noen arter er rovdyr, og kan spise midd, hjuldyr og rundormer, som er så tallrike i jorden.

Med sin dominerende rolle i jordbunnsfaunaen, er spretthalene meget viktige for nedbryting av organisk materiale, og dermed for frigjøring av plantenæringsstoffer. Blant disse stoffene hører nitrogen, som er så viktig for plantenes vekst. Disse aktivitetene er et samspill med mikroorganismer som sopp og bakterier.

Spretthalene bidrar ved omveltning og gjødsling av jorda, og i arktiske områder hvor det ikke lever meitemark, er dette spesielt viktig.

Videre er spretthalene selv byttedyr for flere dyregrupper, inkludert midd, edderkopper og fugler.

Spretthalene er en av tre ordener innen gjemtkjevinger, sammen med proturer og tohaler. Spretthaler deles i to underordener

• Leddspretthaler (Arthropleona) har en tydelig inndeling i ledd.
• Kulespretthaler (Symphypleona) har en kuleformet kropp hvor brystet og bakkroppens segmenter er sammenvokst.

De siste ti årene har det vært gjennomsnittlig over 110 nye arter beskrevet hvert år. Per 2020 er det 394 antatte arter i Norge, hvorav 360 er påvist. Av disse er 308 leddspretthaler og 52 kulespretthaler.

Spretthaler benyttes i laboratorieforsøk for å undersøke effekten av forurensning i jord, og flere tester for dette formålet har blitt standardisert. Som oftest blir arten Folsomia candida brukt som modellorganisme. Denne arten av spretthaler egner seg spesielt da den har kort generasjonstid, driver partenogenese (en form for ukjønnet reproduksjon, der hunnen produserer kopier av seg selv) og kan ernære seg på bakegjær. Dette er praktisk i laboratoriet. I noen studier benyttes Folsomia fimetaria, som har kjønnet reproduksjon.

• leddyr
• virvelløse dyr

• Bellinger, P. F., Christiansen, K. A., Janssens, F., Checklist of the Collembola of the World. Tilgjengelig fra: http://www.collembola.org. (1996-2022).
• Birkemoe, T. Population dynamics and life history strategies of Arctic Collembola. Dr. scient. thesis, Department of Biology, University of Oslo. (1998).
• Fjellberg, A. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part I: Poduromorpha. Fauna ent. Scand. 35. (1998).
• Fjellberg, A. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part II: Entombryomorpha and Symphypleona. Fauna ent. Scand. 42. (2007).
• Hågvar, S. Litt om Collemboler i norske barskoger. Insekt-Nytt 16(3), 15-16. (1991).
• Sømme L. Insekter og andre virvelløse dyr på land og i ferskvann. 230 sider. NKS-forlaget, Oslo. (1998).