Isotomurus balteatus (Reuter, 1876)

Springgaffel i utslått posisjon hos to spretthaler.

Av .
Lisens: CC BY 4.0

Spretthaler er en gruppe små, vingeløse leddyr. De fleste artene har en springgaffel på bakkroppen som gjør at de kan hoppe langt, derav navnet. Det er kjent mer enn 9000 arter på verdensbasis, hvorav minst 360 er påvist i Norge, inkludert Svalbard. En vanlig art er Hypogastrura socialis, også kalt snøloppe, som om våren kan ses som små prikker tett i tett på snøen. Den synlige forekomsten på snøen er en del av deres spredningsprosess hvor de vandrer til nye områder.

Faktaboks

Også kjent som
collemboler
Vitenskapelig navn
Collembola

Spretthaler er utbredt i de fleste landmiljøer på jorda og spiller en viktig rolle i jordbunnssamfunn, hvor de bidrar til nedbrytning av organisk materiale. Fossiler fra 350 millioner år tilbake viser at spretthalene er blant de eldste landlevende leddyrene på jorda.

Tidligere ble spretthaler regnet som insekter, men i moderne systematikk er de plassert i en egen orden under klassen gjemtkjevinger.

Beskrivelse

Snølopper

En vanlig art spretthaler er Hypogastrura socialis, også kalt snøloppe, som om våren av og til kan ses som små prikker tett i tett på snøen.

Snølopper
Av .
Lisens: fri

Spretthaler er små, vingeløse leddyr. De fleste spretthaler er 1–2 mm lange, men det finnes arter fra 0,2 mm og opptil 17 mm i kroppsstørrelse.

Spretthaler deles i to grupper:

  • Leddspretthaler er langstrakte med tydelig leddeling.
  • Kulespretthaler er mer eller mindre kuleformet.

Hodet

I likhet med andre gjemtkjevinger ligger munndelene skjult i et hulrom på undersiden av hodet, og kan strekkes fram når de spiser. Munndelene består av mandibler og maxiller. På hodet sitter ett par antenner, hvorav det er stor variasjon i lengden mellom arter. Bak antennene sitter et såkalt postantennalorgan, som er et sanseorgan, og som regel også en gruppe av punktøyne. Øyne kan mangle hos arter som lever dypere i jordsmonnet.

Brystpartiet

Leddspretthale. Cryptopygus antarcticus fra Bouvetøya, Antarktis.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Brystpartiet består av tre ledd, hvert med ett par bein.

Bakkroppen

Brystet går jevnt over i bakkroppen, som har seks segmenter, ofte mer eller mindre sammenvokst. På undersiden av første bakkroppssegment sitter en såkalt buktube. Dens funksjon er noe usikker, men kan antagelig brukes til å feste dyret til underlaget. Tuben har gitt opphav til navnet Collembola, da colle betyr lim og embolus betyr pinne på latin.

De fleste arter har en karakteristisk togreinet springgaffel, også kalt furca, på fjerde bakkroppssegment, og et hefteapparat for gaffelen i hvilestilling. Ved hjelp av muskler og hydrostatiske krefter kan spretthalene gjøre lange hopp når springgaffelen slås ut. Ordenen har derav fått navnet spretthaler på norsk. Springgaffel er best utviklet hos arter som lever på overflaten, men mangler gjerne hos arter som lever nede i jorda.

Farge

Hypogastrura viatica, Ny-Ålesund, Svalbard

En aggregasjon av sterkt pigmenterte Hypogastrura viatica, ca 1,8 mm lange. Bildet er tatt etter gjennomgått hudskifte, som ses som de hvite strukturene.

Hypogastrura viatica, Ny-Ålesund, Svalbard
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Innad i ordenen spretthaler er det et bredt fargespekter. Som oftest er artene som lever på jordoverflaten pigmenterte, mens artene som lever lengre ned i jordsmonnet kan være pigmentløse. Spretthaler som lever nær polene eller høyt i fjellene er gjerne mørke i fargen. Siden spretthaler er ektoterme dyr, kan sterkt pigmenterte spretthaler ta opp varme fra sola lettere enn om de er lyse i fargen, og kan dermed bli tidligere aktive. Pigmenteringen beskytter også mot ultrafiolett stråling.

Livsløp

Hudskifter

Hypogastrura viatica, død i hudskift
Spretthalen Hypogastrura viatica i hudskift, en svært energikrevende prosess.
Hypogastrura viatica, død i hudskift
Lisens: CC BY NC SA 3.0

For at spretthaler skal kunne vokse, må hudskjelettet (kutikula) skiftes. I motsetning til insekter fortsetter spretthaler å skifte hud etter at de har nådd voksen alder, et primitivt trekk innenfor overklassen Hexapoda.

Hudskiftet fungerer også som ekskresjon. I tillegg til at kutikulaen byttes ut, blir også epitelcellelaget på innsiden av tarmen kastet og regenerert. På denne måten kan dyret kvitte seg med avfallsstoffer som er bundet her, som for eksempel metaller. Flere arter av spretthaler er funnet i områder med høy metallforurensning i jorda, og er tolerante som følge av denne ekskresjonen. Det er foreløpig ingen studier som har dokumentert at de kan skille ut organiske miljøgifter på denne måten.

Forplantning

Egg av Hypogastrura viatica

Klekkeklare egg av arten Hypogastrura viatica. Eggene er ca 0,2 mm store som nylagte. Individene er bleke ved klekking, men de sorte øynene er synlige gjennom skallet.

Egg av Hypogastrura viatica
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Spretthaler har indirekte befruktning ved at hannen avsetter en kapsel med spermier, en spermatofor, på bakken, og hunnen tar den opp gjennom sin kjønnsåpning i bakkroppen.

Spretthalene har ametabol utvikling, det vil si at unge individer har samme utseende som de voksne, bortsett fra størrelsen. Etter at de klekkes ut av eggene, gjennomgår spretthaler fra 5 til 13 hudskifter før de blir kjønnsmodne.

Under varmere klimatiske forhold kan spretthaler ha flere generasjoner per år, mens populasjoner i polare strøk kan bruke flere år på en generasjon. Eksempler er Hypogastrura tullbergi, som bruker 3–4 år på sin livssyklus på Svalbard. I Antarktis, på de mest ekstreme nunatakene i Dronning Maud Land, bruker Cryptopygus sverdrupi tolv år på sin livssyklus. Navnet skyldes at denne arten første gang ble funnet i et område som heter Sverdrupfjella.

Overvintring

Isotoma habitus
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Flere arter av spretthaler kan overvintre i underkjølt tilstand. Det betyr at kroppsvæsken kan kjøles ned langt under det egentlige frysepunktet uten å fryse. Dette oppnår dyrene ved å øke mengden anti-fryse-molekyler i hemolymfen. Noen eksempler på molekyler som senker frysepunktet er glukose og trehalose. I tillegg tømmes tarminnholdet fra dyret, slik at dette ikke kan fryse.

De fleste overvintrende artene blir inaktive rundt 0 °C. Spretthaler fra norske høyfjell og fra Svalbard overlever nedkjøling til −25 og −40 °C uten å fryse. I jordbunnen og under litt snø er de godt beskyttet.

Et unntak blant overvintrende spretthaler er Megaphorura arctica (tidligere kjent som Onyciurus arcticus), som ikke har evne til underkjøling. Derimot tåler arten sterk uttørring om høsten, slik at kroppsvæsken ikke lenger kan fryse. Dette ble kalt en «kuldebeskyttende dehydreringsmekaniske», og er også kjent fra enchytraeider i jorda på Svalbard.

Forekomst og utbredelse

Spretthaler har en bred geografisk utbredelse og har tilpasset seg de fleste terrestriske miljøer på jorda, inkludert kyst- og høyfjellsområder, tropiske skoger, ørkener, dype grotter og begge polene. Mange arter er tilpasset områder knyttet til vann, selv om de er en landlevende gruppe. Kutikulaen deres er svært vannavstøtende, noe som hindrer dem i å bryte vannoverflaten.

Spretthalene er svært tallrike, både når det gjelder antall arter og tettheten av individer der de lever. I en stor undersøkelse av jordbunnsfaunaen i norske barskoger ble det ofte funnet mellom 50 000 og 100 000 spretthaler per kvadratmeter jord. De fleste artene lever i de øverste lagene av jordsmonnet, mens noen går dypere.

Med sin evne til å tåle lave temperaturer har spretthaler fått stor utbredelse i arktiske områder, hvor de også er svært tallrike. Undersøkelser av faunaen i forskjellige typer jordbunn på Svalbard viste at 30 000–50 000 spretthaler per kvadratmeter var vanlig. I den næringsrike jorda under et fuglefjell ble det funnet 400 000 individer per kvadratmeter. Arten Hypogastrura tullbergi er en av de mest tallrike på Svalbard.

Det er flere arter av spretthaler som er assosiert til isbreer og andre snøkledde områder, blant disse er gletsjerlopper, som finnes i Alpene.

Spretthaler kan også forekomme i veksthus, hvor blant annet kulespretthaler av slekten Sminthurus kan gjøre skade. Særlig kan det bli gnag på saftige plantedeler av unge agurkplanter og tomatplanter.

Det er ingen grunn til bekymring hvis spretthaler kommer inn i hus. Flere forskjellige arter kan følge med potteplanter eller ved, men kan ikke gjøre skade.

Rolle i jordbunnssamfunn

Spretthalene lever av planterester, sopphyfer og bakterier. Noen arter er rovdyr, og kan spise midd, hjuldyr og rundormer, som er så tallrike i jorden.

Spretthalene har en dominerende rolle i jordbunnsfaunaen og er svært viktige for nedbryting av organisk materiale, og dermed for frigjøring av plantenæringsstoffer. Blant disse stoffene hører nitrogen, som er viktig for plantenes vekst. Disse aktivitetene er et samspill med mikroorganismer som sopp og bakterier.

Spretthalene bidrar ved omveltning og gjødsling av jorda. Dette er spesielt viktig i arktiske områder hvor det ikke lever meitemark.

Videre er spretthalene selv byttedyr for flere dyregrupper, inkludert midd, edderkopper og fugler.

Systematikk

Sminthurus viridis, kulespretthale
Ordenen spretthaler tilhører klassen entognater.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Rike Dyr Animalia
Rekke Leddyr Arthropoda
Overklasse Heksapoder Hexapoda
Klasse Gjemtkjevinger Entognatha
Orden Spretthaler Collembola

Spretthalene er en av tre ordener innen gjemtkjevinger, sammen med proturer og tohaler. Spretthaler deles i to underordener

  • Leddspretthaler (Arthropleona) har en tydelig inndeling i ledd.
  • Kulespretthaler (Symphypleona) har en kuleformet kropp hvor brystet og bakkroppens segmenter er sammenvokst.

Siden begynnelsen av 2010-tallet har det gjennomsnittlig blitt beskrevet over 110 nye arter hvert år. Per 2020 er det 394 antatte arter i Norge, hvorav 360 er påvist. Av disse er 308 leddspretthaler og 52 kulespretthaler.

Bruk i toksikologiske studier

Spretthaler benyttes i laboratorieforsøk for å undersøke effekten av forurensning i jord, og flere tester for dette formålet har blitt standardisert. Som oftest blir arten Folsomia candida brukt som modellorganisme. Denne sprettalearten egner seg spesielt fordi den har kort generasjonstid, driver partenogenese (en form for ukjønnet reproduksjon, der hunnen produserer kopier av seg selv) og kan ernære seg på bakegjær. Dette er praktisk i laboratoriet. I noen studier benyttes Folsomia fimetaria, som har kjønnet reproduksjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bellinger, P. F., Christiansen, K. A., Janssens, F., Checklist of the Collembola of the World. Tilgjengelig fra: http://www.collembola.org. (1996-2022).
  • Birkemoe, T. Population dynamics and life history strategies of Arctic Collembola. Dr. scient. thesis, Department of Biology, University of Oslo. (1998).
  • Fjellberg, A. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part I: Poduromorpha. Fauna ent. Scand. 35. (1998).
  • Fjellberg, A. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part II: Entombryomorpha and Symphypleona. Fauna ent. Scand. 42. (2007).
  • Hågvar, S. Litt om Collemboler i norske barskoger. Insekt-Nytt 16(3), 15-16. (1991).
  • Sømme L. Insekter og andre virvelløse dyr på land og i ferskvann. 230 sider. NKS-forlaget, Oslo. (1998).

Faktaboks

spretthaler
Collembola
Artsdatabanken-ID
86
GBIF-ID
10713444

Kommentarer (1)

skrev Lauritz S. Sømme

på et møte med Kjell-Olav slo vi opp på spretthaler. Jeg vil minne om at collemboler ikke lenger regnes som insekter (kl.Insecta). Klasse EntognathaOrden Collembola - spretthalerunderorden Arthropleona - leddspretthalerunderorden Symphypleona - kulespretthalerorden Diplura orden ProturaSynes generelt artikkelen bør utvides betraktelig fordi denne gruppen har stor økologisk betydning. 400 arter er det inkludert Svalbard?Vennlig hilsen Lauritz Sømme

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg