Isotoma habitus. Foto: Burkhhardt. Tilgjengelig under CC BY-SA 3.0

. fri

Kulepretthale. Et individ av arten Sminthurus viridis.

SCODE. begrenset

Spretthaler, eller collemboler, er en orden av små vingeløse leddyr. De er fra 0,5 mm til 6 mm lange, men vanligvis 1- 2 mm. Spretthaler er meget tallrike både når det gjelder antall arter og tettheten av individer der de lever.

Fossiler fra 350 millioner år tilbake viser at spretthalene er blant de eldste landlevende leddyr på jorda. Det er kjent mer enn 6000 arter på verdensbasis, hvorav nesten 400 er påvist i Norge, inkludert Svalbard. En vanlig art er snøloppa som om våren av og til  kan ses som små prikker tett i tett på snøen

Spretthaler ble tidligere regnet som insekter. Men forskningen har kommet til at spretthalene har utviklet seg uavhengig av insektene. I moderne systematikk skilles de mest primitive vingeløse ordenene derfor ut i en egen klasse, entognater.

Overklasse: Heksapoder

Leddspretthale. Cryptopygus antarcticus fra Bouvetøya, Antarktis.

SEM foto, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. begrenset

Spretthaler deles i to grupper, hvorav den ene er langstrakt, mens den andre er mer eller mindre kuleformet. De er alle små dyr, 0,5 - 6 mm lange, men vanligvis 1- 2 mm. I likhet med andre entognater ligger munndelene skjult i et hulrom på undersiden av hodet, og kan strekkes fram når de spiser. Munndelene består av mandibler og maxiller. På hodet sitter ett par antenner, som kan være ganske lange hos noen arter eller korte hos andre. Bak antennene sitter et såkalt postantennalorgan, som er et sanseorgan, og som regel også en gruppe av punktøyne.

Brystpartiet består av tre ledd, hvert med ett par bein. Spretthaler har altså ikke vinger, som insekter. Brystet går jevnt over i bakkroppen, som har seks segmenter, ofte mer eller mindre sammenvokst. På undersiden av første bakkroppssegment sitter en såkalt buktube. Dens funksjon er noe usikker, men kan antagelig brukes til å feste dyret til underlaget. Tuben har gitt opphav til navnet Collembola, da colle betyr lim og embolus betyr pinne på latin.

De fleste arter har en karakteristisk togreinet springgaffel på fjerde bakkroppssegment, og et hefteapparat for gaffelen i hvilestilling. Ved hjelp av muskler og hydrostatiske krefter, kan spretthalene gjøre lange hopp når springgaffelen slås ut. Derav navnet spretthaler på norsk. Springgaffel er best utviklet hos arter som lever på overflaten, men mangler hos arter som lever nede i jorda.

Spretthalene lever av planterester, sopphyfer og bakterier. Noen arter er rovdyr, og kan spise midd, hjuldyr og rundormer, som er så tallrike i jorden. Med sin dominerende rolle i jordbunnsfaunaen, er spretthalene meget viktige for nedbryting av organisk materiale, og dermed for frigjøring av plantenæringsstoffer. Blant disse stoffene hører nitrogen, som er så viktig for plantenes vekst. Disse aktivitetene er et samspill med mikroorganismer som sopp og bakterier. Spretthalene bidrar ved omveltning og gjødsling av jorda, og i arktiske områder, hvor det ikke lever meitemark, er dette spesielt viktig.

Mørke spretthaler av arten Hypogastrura socialis, såkalte snølopper, kan ofte sees på snøen i mildvær. Det er en del av deres spredning at de vandrer opp gjennom snøen og videre til nye områder. Spretthaler på isbreer i Alpene kalles gletsjerlopper.  

Spretthaler kan også forekomme i veksthus, hvor blant annet kulespretthaler av slekten Sminthurus kan gjøre skade. Særlig kan det bli gnag på saftige plantedeler av unge agurkplanter og tomatplanter. Om spretthaler kommer inn i hus, er det ingen grunn til bekymring. Forskjellige arter kan følge med potteplanter eller ved, men kan ikke gjøre skade.

Spretthaler har indirekte befruktning ved at hannen avsetter en kapsel med spermier, en spermatofor, på bakken, og hunnen tar den opp gjennom sin kjønnsåpning i bakkroppen. Spretthalene har ametabol utvikling, det vil si at unge individer har samme utseende som de voksne, bortsett fra størrelsen. Etter klekking fra eggene, gjennomgår spretthaler fra 5 til 13 hudskifter før de blir kjønnsmodne. Under varmere klimatiske forhold kan spretthaler ha flere generasjoner per år, mens arter i polare strøk kan bruke flere år på en generasjon. I motsetning til insekter fortsetter spretthaler å skifte hud etter at de er voksne.

I en stor undersøkelse av jordbunnsfaunaen i norske barskoger ble det ofte funnet mellom 50 000 og 100 000 spretthaler per kvadratmeter jord. Det finnes 50 forskjellige arter, og de fleste lever i de øverste lagene av jordsmonnet. Noen hvite arter går dypere.

Med sin evne til å tåle lave temperaturer har spretthaler fått stor utbredelse i arktiske områder. Der er de også meget tallrike. Undersøkelser av faunaen i forskjellige typer jordbunn på Svalbard, viste at 30 000 – 50 000 spretthaler per kvadratmeter var vanlig. I den næringsrike jorda i et fuglefjell ble det funnet 400 000 individer per kvadratmeter. Antallet inkluderer voksne individer på 1 - 2 mm og et stort antall av små individer i unge stadier. Hypogastrura tullbergi er en av de mest tallrike artene på Svalbard. Den bruker 3 – 4 år på sin livssyklus. I Antarktis, på de mest ekstreme nunataker i Dronning Maud Land, lever en spretthale av arten Cryptopygus sverdrupi. Den bruker tolv år på sin livssyklus. Navnet skyldes at den første gang ble funnet i et område som heter Sverdrupfjella.

Mange insekter overvintrer i underkjølt tilstand. Det betyr at kroppsvæsken kan kjøles ned langt under det egentlige frysepunkt uten å fryse. Spretthaler fra norske høyfjell og fra Svalbard overlever nedkjøling til -25 og -40 oC uten å fryse. I jordbunnen og under litt snø er de godt beskyttet.

Et unntak blant overvintrende spretthaler er Onyciurus arcticus, som ikke har evne til underkjøling. Den danske zoologen Martin Holmstrup oppdaget at denne arten tåler sterk uttørring om høsten, slik at kroppsvæsken ikke lenger kan fryse. Dette ble kalt en «kuldebeskyttende dehydrerings mekaniske», og er også kjent fra enchytraeider i jorda på Svalbard.

Rike Dyr Animalia
Rekke Leddyr Arthropoda
Overklasse Heksapoder Heksapoder
Klasse Gjemtkjevinger Entognatha
Orden Spretthaler Collembola

Spretthaler deles i to underordener.

  • Leddspretthaler (Arthropleona) har langstrakt kropp med tydelig leddeling. Hos de fleste er forbrystet godt utviklet og synlig fra oversiden, mens hos familien Entomobryidae er forbrystet kledd med hår, og bakkroppen har ofte karakteristiske fargemønstre.
  • Hos kulespretthaler (Symphypleona) er kroppen mer eller mindre kuleformet, og brystet og bakkroppens segmenter er sammenvokst. De fleste hører til familien Sminthuridae, med arter som ofte har sterke farger. Hos noen arter har hannene et gripeorgan på antennene, og som brukes til å holde hunnen fast under paringen.

Birkemoe, T. Population dynamics and life history strategies of Arctic Collembola. Dr. scient. thesis, Department of Biology,University of Oslo. (1998)

Fjellberg, A. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part I: Poduromorpha. Fauna ent. Scand. 35. (1998). Finn boken i Bibsys.

Fjellberg, A. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part II: Entombryomorpha and Symphypleona. Fauna ent. Scand. 42. (2007). Finn boken i Bibsys.

Hågvar, S. Litt om Collemboler i norske barskoger. Insekt-Nytt 16(3), 15-16. (1991).

Sømme L. Insekter og andre virvelløse dyr på land og i ferskvann. 230 sider. NKS-forlaget, Oslo. (1998).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. august 2013 skrev Lauritz S. Sømme

på et møte med Kjell-Olav slo vi opp på spretthaler. Jeg vil minne om at collemboler ikke lenger regnes som insekter (kl.Insecta).

Klasse Entognatha

Orden Collembola - spretthaler

underorden Arthropleona - leddspretthaler

underorden Symphypleona - kulespretthaler

orden Diplura

orden Protura

Synes generelt artikkelen bør utvides betraktelig fordi denne gruppen har stor økologisk betydning. 400 arter er det inkludert Svalbard?

Vennlig hilsen Lauritz Sømme

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.