gulfebermygg

Gulfebermygg, tovingeart i familien stikkmygg. Kroppen er ca. 4–5 mm lang og vakkert tegnet i svart og hvitt med en lyreformet tegning på bryststykkets ryggside.

Gulfebermyggen stammer fra Vest-Afrika, men er i dag spredt over hele den tropiske og subtropiske verden. Slavetransport i tidligere tider regnes som årsak. Utbredelsen i nord og sør avgrenses av +10 °C-isotermen for årets kaldeste måned. I de aller varmeste områdene er den aktiv hele året, men er mest vanlig om sommeren. I kaldere deler av dens utbredelsesområde er den aktiv bare om sommeren. Denne myggen finnes ikke lenger i Europa, med unntak av på den portugisiske øya Madeira utenfor Afrika. I tidligere tider fantes den i Sør- og deler av Mellom-Europa, men forsvant av ukjente årsaker. Nærmest Europa finnes den i dag nordøst for Svartehavet. I USA er den aktiv året rundt i Florida og det aller sørligste av Texas, mens den om sommeren er aktiv over deler av Sørstatene og sporadisk lenger nord.

Gulfebermyggen er mest aktiv i skumringen før og etter soloppgang, men kan i motsetning til malariamygg også bite midt på dagen. De trives både utendørs og innendørs. De skyr kulde, og vil ikke trenge inn i rom som er luftavkjølt. Som for alle mygg er det kun hunnene som suger blod, som de må ha for å kunne legge egg. Ellers lever de som hannene av nektar i blomster.

Gulfebermyggen er en art som trives godt nær mennesker, også i store byer. Vanntønner og andre ansamlinger av vann, som vannfylte blomsterpotter, bildekk, dreneringskanaler og vanskjøttete svømmebasseng er ideelle steder der larvene kan utvikle seg. Hunnen legger gjerne 100 til 200 egg av gangen, mengden avhenger av blodmåltidets størrelse. Opptil fem kull kan produseres, hvert etter et nytt blodmåltid. De voksne myggene lever gjerne to til fire uker, avhengig av miljøet.

Myggen har fått sitt navn på grunn av at den kan spre den meget farlige sykdommen gulfeber. Allerede i 1848 hevdet den amerikanske legen Josiah C. Nott at gulfeber overføres av mygg. I 1881 påpekte epidemiologen Carlos Finlay at myggen Aedes fasciata (= A. aegypti) var overfører av gulfeber, men først 1900 ble dette bevist. I tidligere tider ble den aktivt og med stort hell bekjempet både kjemisk og ved å fjerne gode utviklingssteder for larvene. Dette var tids- og arbeidskrevende og ble stort sett avsluttet da man fikk en effektiv vaksine mot gulfeber.

I tillegg til gulfeber, kan denne myggen spre en rekke andre virus, som denguefeber, chikungunyafeber og zikafeber. Andre mygg i slekten Aedes, blant annet asiatisk tigermygg Aedes albopictus, har vært mistenkt som overfører av zikafeber. Noen undersøkelser kan tyde på dette, men i øyeblikket mangler nødvendig dokumentasjon. Tigermyggen utvikler seg raskere enn gulfebermyggen, og har i store områder, blant annet i USA, utkonkurrert den. Tigermyggen finnes også i Sør-Europa.