Lopper, orden av vingeløse insekter, parasitter på pattedyr og fugl. Kroppen er flattrykt fra sidene, 1–8 mm lang, og hode, kropp og ben har bakutrettede hår og torner, som hindrer at loppene glir bakover i vertens hår- eller fjærkledning. Følerne er nedsenket i groper på hodets sider, sammensatte øyne mangler, men mange arter har punktøyne, andre mangler øyne. Begge kjønn er blodsugere, hunnen trenger blod for å produsere egg. Dyret opptar mer blod enn det kan fordøye, og det overflødige utstøtes gjennom anus. De er lite nøye i valg av blodgivere, derimot er de spesialisert på bestemte reirtyper. Dyr med særpregede reir kan ha egne arter, men reir av samme økologiske type huser de samme loppearter hos både pattedyr og fugl. Rovdyr har ofte lopper som stammer fra deres bytte.

Paringen finner sted etter at de har forlatt puppeskallet, og hannen dør kort etter. Loppene legger fra noen hundre til flere tusen egg. Eggene klekkes etter 2–18 dager, alt etter temperatur og fuktighet. Larven har bitende munndeler og langstrakt kropp med et par skyvevorter på undersiden av siste bakkroppsledd. I løpet av 13–15 dager gjennomgår larven tre hudskifter og oppnår en lengde på 4–5 mm. Larven lever i vertsdyrets reir, bol eller i gulvsprekker o.l. og spiser tørre organiske rester og blodholdige ekskrementer fra de voksne loppene. Den fullvoksne larven spinner en kokong, som ofte er dekket med reirmateriale. Puppestadiets lengde varierer. Menneskelopper kan klekkes etter 7 dager, men lav temperatur forsinker klekkingen. Mange arter overvintrer som puppe. Kommer verten tilbake etter noen tid, vil rystelser i reirmaterialet fremskynde klekkingen.

I alt er ca. 2500 arter beskrevet, de finnes i alle regioner fra Arktis til Antarktis. Fra Norge er kjent 55 arter.

Smågnagernes lopper pleier å løpe, eller de gjør korte sprang. Større arter, f.eks. menneskeloppen, kan gjøre sprang på over 35 cm, med en høyde av ca. 20 cm. Dør vertsdyret, forlates det snart av sine lopper, som søker over til andre varmblodige dyr. De kan overføre arter av bendelormer, rundormer, blodparasitter og bakterier, men størst betydning har de som overførere av pest, egentlig en gnagersykdom med permanente sentra i steppeområder i Asia og Afrika. Viktig som overfører er pestloppe (se rotteloppe), som lett går på mennesker, men under epidemier vil de fleste arter kunne overføre pest. I middelalderen døde 25 millioner mennesker i Europa av pest: svartedauden. Menneskeloppen er blitt meget sjelden i Norden, og ikke funnet i Norge etter 1948, men andre lopper, særlig hønseloppa, suger leilighetsvis blod av mennesker. I tropiske strøk er sandloppe en stor plage. Arten stammer fra Sør-Amerika, men finnes nå også i Afrika, Madagaskar og Sør-Asia. Hunnen borer seg inn under huden på føttene, særlig mellom tærne og under neglene. Bare bakkroppspissen med kjønnsåpningen stikker ut av såret. Når eggene modnes, sveller bakkroppen opp til en erts størrelse, og det dannes en byll omkring parasitten.

Bilde, se menneskeloppe.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.