lakk

Lakk. Kinesisk lakkarbeid. Bildet viser en eske for toalettsaker fra Han-dynastiets tid (206 f.Kr. – 200 e.Kr.).

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Kinesisk lakkarbeid. Dekor på et smykkeskrin fra Ming-dynastiets tid (1368–1644). – Bilde, se også Kina, kunst og kineseri.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Lakk er et bestrykningsmiddel som brukes til overflatebehandling av tre, metall, papir, lær, stein og andre materialer, og som inneholder naturlige eller syntetiske filmdannende harpikser (lakkharpikser) og/eller oljer som gir en sammenhengende, beskyttende og ofte dekorativ film på den bestrøkne flaten.

I snevreste betydning omfatter begrepet bare bestrykningsmidler som gir en klar gjennomsiktig film (klarlakker). I en utvidet betydning omfatter begrepet bestrykningsmidler tilsatt pigmenter (lakkmalinger), forutsatt at de stadig inneholder tilstrekkelig bindemiddel til å gi en sammenhengende, tett film.

Spesielt harde og blanke pigmenterte lakker kalles emaljelakker. De såkalte mattlakker gir en matt overflate, mens effektlakker gir spesielle overflatestrukturer (hammerlakk, rynkelakk o.l.).

En lakk blir også ofte klassifisert etter anvendelsesområde, som gulvlakk, panellakk, kvistlakk, billakk (autolakk), båtlakk, isolasjonslakk, kapsellakk, hårlakk og neglelakk, eller etter påføringsteknikken, som pensellakk, sprøytelakk, elektrostatisk lakk, elektroforeselakk og dyppelakk (se lakkering), eller etter måten den kan fjernes igjen på, som stripplakk.

Det er imidlertid også vanlig å klassifisere lakker etter bindemiddelets art. Lakker med både harpiks og tørrende oljer som bindemiddel kalles oljelakker. I uretanoljelakkene er harpiksen fremstilt ved reaksjon mellom tørrende oljer og et isocyanat, og i epoksyesterlakkene er epoksyharpikser kokt inn i tørrende oljer eller alkyder. Betegnelsen kombinasjonslakker brukes særlig på lakker hvor bindemiddelet er en kombinasjon av cellulosenitrat og alkyder. Naturlige lakkharpikser som kopaler, rav, skjellakk og kolofonium har mindre lakkteknisk betydning. Asfaltlakker brukes derimot atskillig til spesielle formål.

De fleste lakker er flytende fordi de inneholder blandinger av organiske løsemidler hvor bindemiddelet er løst. De fordamper etter påføringen og etterlater bindemiddelet i form av en sammenhengende, pigmentert eller upigmentert film.

Valg av løsemidler avhenger av bindemiddelets art, påføringsteknikken, den ønskede tørrehastighet, arbeidsmiljøhensyn, pris m.m. Vanlige er aromater (toluen, xylen), white spirit (malerterpentin), terpener, klorerte hydrokarboner, estere, ketoner og alkoholer.

Tynningsmidler, tynnere, settes til lakken for å gjøre den mer tyntflytende og egnet for den aktuelle påføringsteknikken. De kan være løsemidler for bindemiddelet, men behøver ikke å være det og blir likevel tolerert av lakken. Det er utarbeidet spesielle forskrifter for merking av emballasje for maling, lakker o.l. som inneholder organiske løsemidler. En del lakker fremstilles som vandige dispersjoner, slik at de blir mer miljøvennlige.

Det finnes også løsemiddelfrie lakktyper, der tynningsmiddelet er en væske som inngår i lakkens herdemekanisme. Dette er mest brukt i lys- og UV-herdende lakker. Lakker av f.eks. epoksy- eller polyuretantype fremstilles også i form av tørre pulvere (pulverlakker) som etter påføringen blir varmet opp og derved smeltet (sintret) og herdet til en sammenhengende, tett film.

I pigmenterte lakker brukes hovedsakelig uløselige uorganiske eller organiske pigmenter for å oppnå den ønskede farge og dekkevne, eller for å utnytte en korrosjonshindrende virkning hos pigmentet. I de fargede klarlakker brukes løselige organiske fargestoffer. I visse lakker, f.eks. til biler, oppnås et metallisk utseende ved å benytte aluminiumspulver, eventuelt sammen med et meget finkornet pigment. Fyllstoffer som barytt, kaolin, kritt o.l. (ekstendere) settes ofte til lakker for å oppnå spesielle egenskaper.

I tillegg til ovennevnte bestanddeler inneholder lakker ofte mykningsmidler, antioksidanter, lysfiltre, tiksotropiske midler, matteringsmidler, biocider, fukte- og dispergeringsmidler og andre hjelpestoffer.

Beskrivelse av kjemisk sammensetning, egenskaper og anvendelser er også gitt under de enkelte lakkene.

Tørringen av en lakk skjer enten rent fysikalsk ved at løsemidlene damper av, som hos termoplastlakker (f.eks. akryl-, cellulose-, klorkautsjuk- og vinyllakker), eller ved at det dessuten skjer en kjemisk tørring som skyldes oksidasjon av bindemiddelet med luftens oksygen (olje- og alkydlakker som inneholder umettede, tørrende oljer).

Hos herdelakkene derimot skjer herdingen ved kjemiske reaksjoner som foregår uten at luftens oksygen deltar. Skjer reaksjonene ved romtemperatur, kalles lakken kaldtherdende, ved 30–90 °C varmetørrende og ved høyere temperatur (oftest 120–180 °C) ovntørrende (brennlakk). Hos noen kaldtherdende og varmetørrende lakker skjer herdereaksjonen ved tilsetning av små mengder katalysator, som f.eks. syre til aminoharpiksholdige lakker eller peroksid (polymerisasjonsinitiator) til polyesterlakker.

Hos lysherdende lakker skjer også herdingen ved en polymerisasjonsreaksjon, og den initieres ved at lakksjiktet blir bestrålt med ultrafiolett eller synlig lys. Ioniserende stråling er også noe brukt. Hos de selvherdende lakker er syren tilsatt allerede fra fabrikken og blir aktiv når lakkstrøket damper inn. Hos andre skjer reaksjonen mellom hovedkomponenter i lakken straks disse blandes, og slike såkalte reaksjonslakker må derfor markedsføres som tokomponentlakker, f.eks. visse epoksy- og polyuretanlakker. Enkelte polyuretanlakker herder imidlertid ved reaksjon med fuktigheten i luften, og regnes blant reaksjonslakkene, selv om de er enkomponentlakker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.