humus

Natural Resources Conservation Service Soil Health Campaign. CC BY 2.0

Humus er en bestanddel i jord, en blanding av organiske forbindelser som blir igjen etter mikrobiell nedbrytning av planterester. Generelt gir humus jorda mørk farge, og den øker jordas evne til å holde på næringsstoffer og vann. Humus har også positiv innvirkning på strukturen i jorda, ved at den blir løsere og har bedre tilgang til luft.  

Humus dannes ved at døde plante- eller dyrerester (strø) på jordoverflaten kommer i kontakt med ulike organismer som deler opp og bryter ned materialet for å utnytte energien som er bundet i strøet. Solenergien som i form av elektroner en gang ble bundet i organiske molekyler i fotosyntesen, frigis nå i den mikrobielle omdanningen (en oksidasjon). Restproduktet som ikke brytes ned er humus.

Det er altså ikke alle organiske strukturer som omdannes like lett og like fullstendig. I sterkt omdannet humus finner man både motstandsdyktige rester av det opprinnelige materialet (ligniner, proteinkomplekser, cellulose, hemicellulose og voksarter) og stoffer som mikroorganismene har bygd opp (polysakkarider, proteiner og flere). De sistnevnte nedbrytes så på nytt. De lettest nedbrytbare forbindelsene omsettes først, mens de tungt nedbrytbare anrikes. Humus er altså organiske molekyler som jordorganismene ikke kan gjøre seg nytte av, og det blir værende igjen i jorda som brune til mørk brune svakt sure organiske forbindelser uten struktur.

Humusens egenskaper er nært knyttet til forholdene nedbrytningen av det organiske materialet foregikk under, hva som var opphavsmateriale for strøet og hvilke jordlevende organismer som sørger for oppdeling og nedbrytning. Humustypene kan deles opp i to hovedgrupper avhengig av om nedbrytningen foregikk under tilgang eller ikke tilgang på luft (henholdsvis aerobe og anaerobe forhold). De aerobe typene (under tilgang på luft) kalles gjerne terrestriske humusformer og disse er «mold», «råhumus» og «moder». De anaerobe typene (uten tilgang på luft) kalles gjerne ikke-terrestriske humusformer og disse er «torv», «gytje» og «dy».

Mold er mineralblandet humus i øvre jordlag. Vi finner mold på dyrket mark hvor organisk materiale delvis har blitt blandet inn i jord gjennom menneskelig aktivitet. På udyrket mark finnes mold først og fremst i jord under løvskog med næringskrevende bunnvegetasjon. Slik jord har ofte god grynstruktur blant annet på grunn av aktiviteten til meitemark og insektlarver.

Mold brukes også som betegnelse på øverste sjikt i mineraljord (A-sjikt). Et slikt A-sjikt beskriver et mineraljordsjikt som enten er dannet eller er i ferd med å bli dannet i øvre jordlag og som karakteriseres av opphopet delvis omdannet organisk materiale.

Råhumus er et organisk sjikt som er dannet eller er i ferd med å bli dannet på grunn av opphopning av organisk materiale over laget med mineraljord. Det danner er skarpt og avgrenset sjikt over godt drenert mineraljord. Slik mineraljord er ofte sandjord som ikke er vannmettet mer enn noen få dager i året. Råhumus dannes først og fremst av planterester fra næringsfattig vegetasjon. Råhumuslaget inneholder mer enn 40 % organisk materiale og det er lite eller ingen innblanding av mineralmateriale.

Råhumussjiktet er sammenvevd av røtter og sopphyfer til en matte, og vi finner denne typen humus oftest i granskog der det som oftest er sopp som står for nedbrytningen. Denne omdanningen gjør at vi med økende omdanningsgrad kan skille mellom et strøsjikt (med betegnelsen Ol), et formoldingssjikt (Of) og et humusemnesjikt (Oh). I et strøsjikt er den opprinnelige strukturen tydelig, mens i et formoldingssjikt er denne strukturen vanskeligere å skjelne. I et humusemnesjikt er det organiske materiale omdannet så pass mye at den opprinnelige strukturen ikke lenger er synlig. Overgangen mellom de to siste sjiktene er gradvis og vanskelig å skjelne.

Moder, tidligere kalt grynet råhumus, er en overgangsform mellom mold og råhumus. Moder ligner råhumus ved at godt omdannet organiske materialet akkumuleres på toppen av mineraljorda. Men, moder ligner også mold ved at det i tillegg har skjedd en innblanding av mer omsatt organiske material med underliggende mineraljord. Dette skyldes en forholdsvis høy aktivitet av jorddyr og mikroorganismer som har ført til en større innblanding av organisk materiale ned i mineraljorda.

Torv er dannet først og fremst av fuktighetselskende plantesamfunn i mer eller mindre fuktige miljø med liten tilgang på oksygen. Slik torv inneholder 50 – 60 % organisk materiale. Torvjord er brukt som jordartsnavn der utgangsmaterialet er torvmoser. Generelt er det slik at for at en jordart skal kunne omtales som organisk jord må denne inneholde mer enn 40 % organisk materiale.

Myr er landområder der det øverste laget hovedsakelig er dannet av planterester. Dette laget skal være tykkere enn 30 cm på udyrket mark og tykkere enn 20 cm på dyrket mark for at det skal kunne kalles myr. For at det skal dannes myr, må jorda være vannmettet slik at det skjer en opphopning av planterester under anaerobe forhold. Myr dannes enten ved gjengroing av mindre innsjøer og tjern, eller ved forsumpning. Tilførselen av næringsstoffer og vann bestemmer sammensetningen av plantesamfunnene som bygger opp slike myrer. Derfor klassifiseres også myr og torv etter om dannelsen er betinget av nedbør alene (ombrogen myr) eller om den er betinget av tilsig av vann fra omkringliggende terreng (minerogen myr).

Plantematerialet i slik myr omsettes ved to forløp. Formolding er det ene forløpet, og det skjer ved hjelp av aerobe mikroorganismer nær overflater hvor tilgangen på oksygen er god nok. Drenering, kalking, gjødsling og annen jordarbeiding vil øke formoldingen. Det andre omsetningsforløpet kalles fortorving, og det skjer i dypere lag hvor planterestene gradvis omdannes til en seig og sammenhengende masse. Dette er en anaerob omsetning hvor oksygentilgangen er liten. Omsetningsgraden kan vurderes ved bruk av von Post’s skala (H1 til H10). H1 tilsvarer frisk og lite omdannet torv, mens H10 beskriver en fullstendig omdannet torv uten synlige planterester. Sistnevnte kalles også brenntorv.

Gytje og dy er særegne former av humus, dannet ved bunnfelling i åpent vann.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.